Sykkelen min er en Scott Plasma Ltd 2007 mod som jeg kjøpte brukt fra Bergen sykkelsenter for snart to år siden. I utgangspunktet hadde jeg bestemt meg for å vente med å kjøpe TT-sykkel til etter Norseman hvis jeg fikk smaken på triathlon. Den planen gikk selvsagt i vasken. Det var kjærlighet ved første blikk. Sykkelen passet perfekt slik den stod i butikken. Setehøyden var spot-on og aerobaren fra HED føltes helt riktig ut. Jeg prøvde med flere ulike styrestemmer for å løfte styret, men gikk hver gang tilbake til den dype aeroposisjonen med 17 cm drop. Det føltes rett og slett mest komfortabelt ut.

Scott-en ble brukt til alt. Etter den kom i hus har jeg ikke syklet på racer min en eneste gang. Selve sykkelen og designet er noen år gammel og kan ikke sammenliknes med de nye supersyklene fra Scott, Giant, Specialized eller Trek når det gjelder aerodynamikk. Heldigvis er sykkelens aerodynamikk mindre viktig for den totale aerodynamiske motstanden. Kroppen står for ca. 80 % av motstanden slik at god sittestilling er Alfa Omega. Det får jeg på Scott-en!

Utenom den gode sittestillingen sykkelen gir mulighet for kan den skilte med uovertruffen kvalitet og gjennomgående god design. Den har tålt all belastningen den har fått med glans. Over 15000 km med mye dårlige veier og to seriøse kollisjoner der sykkelen har blitt kastet metervis opp i luften. Designmessig er den et lite mesterverk. Nei, kanskje ikke aerodynamisk eller visuelt, men de tekniske løsningene. Det har fungert feilfritt hele tiden med minimalt med vedlikehold utenom normal vasking og smøring. Det har nesten ikke vært nødvendig å justere giret en gang. Bremsene er lette å vedlikehold, hjulene er lett å ta av og på og klaringen mellom bakhjul og rammen er god (en kamerat på en Cervelo P3 sleit med fastklemt steiner pga liten klaring). Den er lett å demontere/montere for reise selv om den integrerte setepinnen gjør at sykkelen krever sin plass. Vekten som jeg har målt til 7,4 kg (uten pedaler) er det heller ikke mange TT-sykler som slår. Det er uten at jeg har noen komponenter som er spesielt lette. Vekten er selvsagt ikke det viktigeste på triathlonsykler, men opp Imingsfjell så betyr det litt alikevel.

Bildet over er bildet av sykkelen, og meg, konkurranseklare. Da har jeg på en Garmin Edge 705, en profil design drikkeflaske og reservedekk festet bak setet. Jeg har i tillegg en liten Bentobox som inneholder noen energibarer og gels, et bitte litt mulitverktøy, en CO2-patron, og 13-15 salttabletter. Under setet har jeg en CO2 patron med utløser og to små dekkspader. I tillegg er skoene mine, Lake CX410, allerede festet på pedalene med strikk til ramma slik at de enkelt kan tas på i fart. Dekkene er av typen Veloflex (Extreme, Carbon og Servizio Corse) og har også fungert feilfritt.

Scott-en fortjener kun det beste. Fra min «populære» sykkelvasking i badekaret.

På tur rundt Isle of Wight en utrolig fin vårdag. 170 km sykling i solen 🙂

Etter IM Sveits der syklingen gikk som en drøm og Scott-en var upåklagelig. Til høyre er min britiske treningskompis og «Partner in crime» som kom i mål kun 4 min etter meg.

Som nevnt har jeg vært meget fornøyd med sykkelen min og har utrolig mange gode minner med den. Nå begynner alikevel tiden å nærme seg at den skal erstattes med en ny sykkel. Er jeg heldig klarer jeg å skaffe meg en Trek Speed Concept 9 series til en pris jeg kan leve meg. Hva skal da skje med Scott-en? En regnværs triathlonsykkel hadde vært luksus…

Blir dette arvtageren??