IM Haugesund har helt siden det ble arrangert for første gang i 2012 vært et av sesongens store høydepunkt. Det er en fantastisk konkurranse og jeg er på hjemmebane, noe som gjør det hele ekstra moro. I tillegg har konkurransen status som NM Langdistanse, som i kombinasjon med den entusiastiske hjemmefansen gjør at jeg har ekstra lyst til å prestere selv om det er Norseman og Hawaii som er mine A-prioriterte konkurranser. Treningen har gått veldig bra i hele vår, men jeg har vært i en litt tung periode den siste tiden med mye jobbing, dårlig svømming og jevnt over dårlig søvnkvalitet. Jeg var derfor overhodet ikke sikker på at jeg kunne svare ja, når Jenny lurte på om jeg egentlig er i bedre form enn i fjor. Etter den 10 dager lange formtoppingsperioden med redusert treningsmengde og økt intensitet så begynte heldigvis kroppen føles piggere ut.

Svømmingen

Svømmeformen vært laber siden jeg kom hjem fra nesten 3 uker offshore. At jeg ble liggende å svømme i en gruppe med svømmere jeg tidligere har vært bedre enn var derfor som forventet. Med kun 25 – 30 mann på startstreken så er det fornuftig å finne ut hvem som er hvem og hvor raskt de normalt svømmer. Så prøver du å henge deg den som er hakket raskere enn deg og det er nøkkelen til å få maksimalt ut av drafting under svømming. Dette hadde jeg overhodet ikke tenkt noe over før jeg stod på startstreken der jeg kikket etter f.eks. Lars Christian Vold eller Kristian Horne. 29:xx ble tiden, noe som er 2 min dårligere enn i fjor, men da var løypa nok litt kortere. Likevel så er jeg ikke fornøyd selv om selve gjennomføringen gikk så bra som den kunne gått med den svømmeformen jeg hadde på startstreken.

Jeg opp med min HUUB Archimedes 3:5 og Morten Hornnes og Michael Sæther Reinboth hakk i hel.

T1

Det ble kun ullsokker på i skiftesonen før jeg løp ut med sykkelen med skoene på pedalene. Helt ok skifting men her bør jeg øve litt mer for å optimalisere.

Ut fra T1 – Med skoene festet til pedalene så hopper jeg på og begynner å trø før jeg tar på skoene når jeg har kommet opp i fart. Det sparer tid men må øves på 🙂

Syklingen

Jeg kom ut rett bak Christian Nilsson, Michael Sæther Reinboth og Morten Hornnes og sammen med Marius Elvedal som kom bakfra ble vi tidlig liggende i en gruppe med bra tempo. Christian så knallsterk ut i front og fikk god hjelp av Michael. Normalt så kjører jeg bare min egen greie og tar lite hensyn til konkurrentene siden de ofte sykler ujevnt. Denne gangen måtte jeg tenke litt annerledes siden jeg mest sannsynlig var sterk nok til å ligge i front hele veien men ikke sterk nok til å sykle ifra, som da ville medført at jeg hadde dratt med meg bedre løpere inn til T2 med gode bein, mens jeg selv hadde hatt slitne bein. Derfor bestemte jeg meg for å ta det relativt rolig i begynnelsen og heller se om jeg hadde bein til å gi mer gass senere.

Musklaturen var litt kald så jeg følte ikke at sykkelbeina var de beste og det nylimte forhjulet (pga punktering før start) gjorde at jeg ikke ønsket å kjøre så hardt i de tekniske partiene.. Ved 55 km så tok vi igjen en ny gruppe nordmenn og totalt utgjorde vi da 9 – 10 stk. Jeg lå veldig kontrollert på intensitet og lå rett i forkant på ernæringsplanen. Ved 70 km var det på tide å sette opp tempoet med hensikt å enten skape en luke eller/og slite ut løpsbeina til de andre. Det følte jeg fungerte fint og selv om det tok en del tid så fikk jeg en liten luke på slutten i tillegg til at jeg tror noen måtte presse hardere enn de ønsket før løpingen. De siste 20 km ble syklet på ca. samme tid som Gudmund og Andreas Dreiz, noe som tyder på at det var et bra tempo, uten at jeg hadde sabotert egne løpsbein.

T2

Jeg kom alene inn, men ”ulvene” var rett bak. Hadde tenkt å bytte de halvvåte ullsokkene, men kunne ikke ta meg tid til det og labbet av gårde med 2 stk. High5 Isogels i hånden.

Løpingen

Jeg var så vidt først ut av gruppa på løpingen og kroppen kjentes veldig bra ut så jeg la på sprang alt beina klarte og følte jeg distanserte meg fra de andre. Derfor var det utrolig skuffende å høre en tung pust bak meg som nærmet seg stadig og tok meg igjen før første kilometer. Det var Morten Urdal Bakke, som jeg viste etter å ha sett på diverse resultatlister at var en svært god løper. Han var i gruppa som vi passerte ved 55 km, men jeg koblet ikke hvem han var da. Hadde jeg vist det så hadde jeg nok måtte starte hardsyklingen enda tidligere for han er ikke en person jeg ønsker å løpe om kapp mot. Han la seg rett bak meg og sånn startet det som skulle vise seg å bli min til nå hardeste duell. Vi løp med en fart litt under 3:30 min/km og passerte 10 km på ca. 35:30(!). Det er en fart jeg ville vært meget fornøyd med på en olympisk distanse, men nå hadde vi altså 11 km igjen, og Morten så ikke ut til å ville gi seg. Ved 14 km så løp han forbi og da tenkte jeg at løpet var kjørt, men skulle henge på så lenge jeg klarte. Det var NM sølv, ny løpspers og ny halvdistansepers det stod om. Ikke minst hvor mye jeg var i stand til å presse meg selv. Det var så utrolig hard, og mens jeg frem til 14 km hadde hilst og heiet på de deltakerne jeg kjente så gikk jeg nå inn i min egen sone der absolutt alt handlet om å holde ryggen til Morten. Jeg var forbredt til å dø fremfor å slippe han.

To slitne karer, men ingen var villige til å gi seg uten kamp 😀

Heldigvis så slapp jeg å gå så langt og jeg merket ørlitegrann svakhetstegn ved 19 km så rett før vi løp ned kaien før siste km så valgte jeg å sette inn giret. Å slippe opp og la beina gå i nedoverbakker gir veldig høy fart, men også risiko for kramper. Ved enden av kaien så hadde jeg fått en luke på noen meter og forsto at Morten også var rimelig sliten. Derfra var det bare å løpe alt kroppen orket og se seg tilbake så lite som mulig (vanskelig å la vær!) før siste dråpe av energi ble brent av det aller siste stykket til målseilet. Fy f**n så deilig det var å løpe over mål. Jeg kan nesten ikke huske at følelsen av triumf har vært større noen gang. En løpstid på 1:15:41 er langt bedre enn jeg trodde var mulig, og jeg har ikke vært i nærheten av slike løpetider tidligere. Noen ganger så krever situasjonen at du presterer over evne og hvis du da er fast bestemt på å ikke gi opp så kan barrierer flyttes og grenser sprenges. Dette var en slik dag. Det ble NM Sølv, men for meg var det gull!

Takk for all støtten og heiropene underveis. Kunne ikke gjort det uten dere! Takk til Morten Bakke for en fantastisk duell som fikk det beste ut av meg. Jeg slenger også med en gratulasjon til Gudmund for å være tilbake rett i den soleklare Norgestoppen på langdistanse. Veldig sterk og velfortjent prestasjon! Det er også veldig moro å se triatlon i Norge blir stadig større og at dette viser seg også i toppen. Det er ”plutselig” blitt ganske mange på nivå med meg og svært mange flere sterke tider nå enn tidligere. Det er motiverende! Med slike konkurranser og slik deltakere har norsk triatlonfremtid de beste utsikter.

En stor takk går også til mine sponsore som gir uvurdelig støtte. Utstyret fungerte perfekt!