IM 70.3 Haugesund tok triatlonnorge med storm i 2012. Til tross for en lunken deltakerliste som ropte økonomisk ruin gikk prims motor Tone og Ivar på med krum nakke for å arrangere konkurransen igjen året etter.

Nå, for tredje året var det duket for triatlonfest i Haugesund med et rekordhøyt antall deltakere, en organisasjon med to år mer erfaring og en by som bare ventet på å ønske tusenvis av triatleter varmt velkommen.

For en konkurranse, for et arrangement og for en stemning! Et typisk norsk vestlandsvær så ut til å kunne legge en liten demper på festen men det skjedde ikke. Igjen så klarte Tone, Ivar og alle de frivillige å overgå fjorårets fantastiske arrangement, og igjen så klarte Haugesund og Sveios innbyggere å by opp til fest og den elektriske semningen på Indre Kai.

Noen gamle og småbitre menn har uttrykt sin misnøye over at begrepet Ironman utvannes med å brukes i sammenheng med 70.3, såkalt halvdistanse. Tidligere befant jeg meg også i den gruppen som mente at begrepet Ironman kun burde brukes på oss «eksklusiv» gruppe mennesker som har fullført den «fantastiske» bragden med å svømme 3,8 km, sykle 180 km og løpe 42,2 km. Nå har jeg endret mening. Halvdistansen muliggjør at veldig mange flere har en realistisk mulighet til gjøre noe fantastisk. I løpet av søndagen fikk jeg sett så utrolig mange fantastiske prestasjoner og personlige seire at jeg fikk gåsehud gang på gang. Jeg ble rett og slett dypt imponert over personer som fullførte Ironman Haugesund (70.3 for de som syntes det er viktig at det presiseres), med et utgangspunkt som de fleste vil beskrive som håpløst. Det er viktig å huske på at de aller fleste nordmenn i sin beste fysiske alder ville vært sjanseløse til å fullføre en halvdistanse og at i det hele tatt å fullføre er veldig sterkt. Ikke bare fullfører de, men de tar solid personlig rekorder og bryter store barrierer. De gjør noe som kanskje både de selv og andre ville sett på som umulig for kort tid siden. «You are an Ironman», er et begrep det kan ha gått litt inflasjon i, men etter å ha sett alle de gigantiske personlige seierene i løpet av helgen så stemmer jeg i.

Dette var Anuj fra India, som sammen med en kamerat tilfeldigvis forvillet seg syklende til Lyngholm og min mor inviterte med hjem mens de ventet på taxien som skulle ta de tilbake til Haugesund. Lenge lå han som aller siste deltaker, men fullførte i god stil og med Indisk flagg over hodet. Hans foreldre fløy faktisk fra India til Haugesund på fredag og tilbake på mandag(!), kun for å se sin sønn komme i mål.

Det har vært en utrolig morsom og hyggelig helg, og utallige mennesker har kommet bort til meg og hilst på, og sagt at de leser bloggen og jeg inspirerer de. Sannheten er at det er dere som inspirerer. I ærlighetens navn så har jeg hatt en lett vei inn i triatlon. Andre har måttet gå en lang, kronglete, bratt og hard sti for å komme dit. Å se det motet, målrettheten og den ustoppelige viljen gir de min dypeste respekt. Jenny og jeg stod sammen med mange andre og heiet på de siste som kom i mål, og for min del var det nære ved å bli en tårevåt opplevelse. Imponerende, inspirerende, rørende og vakkert. Det ble på godt norsk «emotional». Det minnet meg på at det handler om så mye mer enn å bli en «Ironman».

Jeg vil takke arrangørene Tone, Ivar og hver eneste av deres trofaste frivillige. Jeg vil takke samtlige av deltakerne og absolutt alle som stod og heiet på. Jeg vil takke dere for tidenes triatlonfest!