For to dager siden så fikk jeg melding av Eirik Lundblad om å dele hans donasjonsaksjon til støtte for Norsk Folkehjelp sitt arbeid for å hjelpe de som er på flukt. At triatleter har rykte på seg for å være egoistiske var jeg ikke klar over, for triatlonmiljøet er nok blant de hyggeligste og mest inkluderende miljøene som er å oppdrive. Det vet jeg at uansett ikke stemmer, og Eirik sitt initiativ og det betydelig beløpet alle totalt har bidratt med er et godt bevis på det motsatte.

Det er lett å bli «mettet» på kriser, og overveldet av kriser. Vi kan uansett ikke hjelpe alle. Sistnevnte er korrekt, men vi kan hjelpe noen og hvor de så kan det bety forskjellen på liv og død. Et anbefaling er å høre på en podkast fra Ekko – Flyktning-krisen – Nå vil alle hjelpe. Det handler om nordmenns ønske om å hjelpe og hva vi kan gjøre. I tillegg forteller Anders Krakstad sin sterke historie om å jobbe på redningsskipet Siem Pilot. Perfekt å høre på en rolig joggetur selv om det ikke er en solskinnshistorie. La deg engasjere, og la deg inspirere og gi gjerne et bidrag til Triatleter med hjartet på rette staden.

Personlig velger jeg heller å gi mitt bidrag til Malala Fund, som er Jenny og min sin hjertesak, og som fjorårets Norseman-gevinst på $5000 gikk til. De er også sterkt engasjert i krisen i Syria og bidrar med å gi skolegang til barna i flyktningsleirer. Så kan du spørre meg hvorfor jeg syntes det er viktigere enn å hjelpe de som er i akutt livsnød. Jeg ser ikke på flyktningsstrømmen som problemet, men et symptom på det som egentlig er problemet, nemlig politisk ustabilitet og borgerkrig. Det er barna som er fremtiden og de må få håp og kunnskap til å kunne skape et samfunn med frihet og demokrati. Når de må tilbringe flere år i en flyktningleir så er faren for å tape en hel generasjon stor. Derfor syntes jeg Malala sitt arbeid er helt avgjørende (I am Malala er forøvrig en fantastisk bok). Mer om hva Malala Fund gjør kan du lese av å trykke på lenken eller bilder under som er tatt fra Libanon.