For noen måneder siden ble jeg kontaktet av Maria Terese, prosjektleder for The Arctic Triple om jeg kunne tenke meg å være med på testversjonen av Lofoten Triathlon, en fulldistansetriatlon med start og mål i Svolvær. Områdets storslåtte natur er noe av de aller beste Norge har å by på, og kanskje noe av det beste verden har å by på, og konkurransen hørtes utrolig spennende ut. Både Jenny og Jonas var også ivrige på en tur nordover så det måtte vi bare si ja til.

Været når vi ankom Svolvær på torsdagen kunne ikke vært bedre. Strålende sol, vindstille og med en tempertur som gjorde at det ble for varmt å ha på bukse. Fredagen var like god og vi hadde en photo shoot med Kai-Otto Melau i sykkelløype der bildene derfra sier det meste.

På konkurransedagen på lørdagen så hadde været slått om i løpet av natten og på startstreken var det 12 grader, stiv kuling og regn.

Svøm

Pga den sterke vinden ble svømmeløypa endret til å svømme inne i havna i Svolvær. Det var for mye vind og bølger til at Hurtigruta kunne legge til og naturlig nok også uegnet for svømming. Det gjorde ingenting for svømming inne i havna var spektakulært samtidig som det var trygt. Med ikoniske sjarker når du pustet til høyre og de bildeskjønne fjellene når du pustet til venstre. Det salte vannet hadde nærmest Hawaii-klarhet og vi kunne se tang, tare og fisker under vann. Vanntemperaturen på over 15 grader føltes rett og behagelig sammenlignet med Eidfjords 10 grader 4 uker tidligere. Det ble en noe kort svømming pga tøffe bølgeforhold ute ved den siste bøyen vi egentlig skulle svømme rundt. Opp av vannet kom jeg derfor på rundt 53 minutter som nr. 2. Tom Arne, som er en tidligere svømmer hadde kommet opp 5 minutter før meg.

T1

Skiftingen på Svolvær torg var ikke min raskeste men jeg tok meg tid til å ta på ullsokker, tykk jakke og hansker. Været kunne jeg ikke gjøre noe med, men jeg kunne kle meg godt for å ikke fryse.

Sykkel

Ut på sykkel startet jeg hardt men kontrollert. Lofoten Triathlon var min første fulldistanse der jeg ikke hadde noen konkrete prestasjons eller resultatmål. Å ta det som en fin tur var utelukket fordi det er naturstridig å lunte av gårde med et startnr på brystet og det kaster bort erfaringspotensialet ved å kjøre en fulldistanse. Planen var derfor sykle om mulig enda hardere enn normalt og løpe alt jeg kunne de første flate 25 km før jeg skulle ta det rolig når ruten gikk opp i fjellet for å skåne muskulaturen for treningen frem mot Ironman Barcelona 5 uker senere. I tillegg skulle jeg prøve å øke næringsinntaket fra mine vanlige 270 kCal/time til 300 for å se om magen tålte det med racepace-intensitet. Den 196 km lange sykkelruten er helt rå! Den er nesten helt flat og lite teknisk, noe som gjør den rask. Samtidig så går den blant mytiske fjelltopper og idylliske sandstrender med variert terreng og omgivelser. Løypa avsluttes med en tur ut til den forblåste kunstnerfavoritten Henningsvær før vi sykler tilbake til Svolvær. Normalt vil jeg si at det er en rask sykkelløype, men med 20 m/s vind så gikk det sakte i motvind, rakettfart i medvind og krevende i sidevind. Det minnet meg faktisk om Hawaii, både i vindforhold, fjellene og sandstrendene. Planen om å sykle hardere enn normalt gikk delvis og jeg klare å avslutte de siste 10 km med 293 watt i snitt og godt slitte bein å begynne løpingen med.

T2

Stemingen ved T2 på torget i Svolvær var god og etter å ha tatt av meg sykkeljakka, hanskene og tatt på joggeskoene så løpe jeg ut med god fart og gode bein til tross for tøff sykling.

Løp

De første 25 km går på asfalt i retning Narvik før vi svinger av mot Lauvik. Naturen langs veien er naturskjønn med det forblåste havgapet til høyre og fjellene til venstre. Det var noe avslappende å løpe i de omgivelsene samtidig som fjellene gav en påminnelse om hva som var i vente. Ved Haugen gård var ”jobben min” utført. Da hadde jeg syklet bra i 196 km og løpt alt jeg kunne i 25 km.

Etter skobytte, ekstra påkledning og en Osprey Rev 6 løpssekk med niste på ryggen var jeg klar for litt røffere terreng. Jeg skulle bare å kose seg over de relativt lave fjellene på hhv 530-ish og 367 høydemeter. ”Walk in the park” for meg som har løpsrekord fra Austbydga til Gaustadtoppen, trodde jeg hvertfall. Første stykke er en lett stigende grusvei som avløses av en relativt bratt men enkel sti i halvtett skog. Trivelig! Deretter går stien over til en mer ulendt steinur avløst av det som i det tette regnværet var søkkvåt myr. Til min overraskelse så var det så ulendt at det var vanskelig å løpe, og farten ble så lav at det virket som fjellet aldri tok slutt. Når klokka viste at jeg hadde brukt over 21 minutter på 1 km så forsto jeg at mine forhåndsvurdering av fjellet var skivebom. Til sammenligning så brukte jeg rett over 12 minutter på min tregeste kilometer opp Gaustadtoppen på årets Norseman. Fordi jeg ikke klarte å løpe i terrenget så klarte jeg heller ikke å holde oppe pulsen eller varmen. Derfor ble også bekledningen min altfor dårlig og jeg ble skikkelig kald. Visjonen om å ta en koselig fjelltur var for lengst knust og det handlet mer om å overleve. Å løpe/går/hoppe så raskt og hardt jeg kunne for å ikke fryse i hjel. Det var utrolig krevende å holde oppe den nødvendige konsentrasjonen for å unngå overtråkk/fall og holde øye med de rosa prikkene som markerte løypa. Regnet pisket hardt i ansiktet og vinden blåste i øredøvende dimensjoner. Det var de hardeste og villeste forholdene jeg har konkurrert i, med god margin. At jeg gikk tom for mat gjorde ikke situasjonen bedre. Det er etter slik opplevelser at gleden av å komme til siste matstasjonen to timer etter forrige aldri har vært større. Bollene, laget av det lokale bakeriet spesielt til konkurransen har aldri smakt bedre eller blitt satt større pris på. En pepsi gikk også ned på høykant før jeg begynte ferden over Kjeldbergtind, dagens siste utfordring. Ikke viste jeg hvordan løpsforholdene var der heller og fryktet det verste. Det var lurt fordi da ble jeg positivt overrasket og kunne løpe over raskere enn forventet.

Nedstigningen var også morsom og følelsen av å ”endelig” treffe asfalt igjen i god viten om at det kun var parademarsjen på et par kilometer igjen inn til Svolvær sentrum, var mildt sagt deilig. I en fin blanding av lettelse, stolthet og eufori kunne jeg avslutte med en lang spurt og høyt brøl der jeg løp over målstreken i Svolvær torg som aller første fullfører at Lofoten Triatlons testløp. 11 timer og 51 minutter etter Vågan kommunes ordfører fyrte av pistolen kunne jeg altså pustet lettet og slappe av.

Det var bare et testløp, og jeg hadde ingen spesielle ambisjoner eller reel konkurranse da jeg kom i mål 2 timer og 20 minutter før Arild som kom inn som nr. 2. Min margin var jeg ikke klar over underveis og av en eller annen grunn så laget jeg meg et mål om å vinne med minst en time. Tydeligvis så er jeg ikke laget for komfort, fordi jeg kjørte hardt fra start til mål og sparte ikke på noe. Jeg kan med hånda på hjerte si at Lofoten Triathlon er det hardeste jeg noen gang har gjort og bidratt til at jeg har brutt nye barrierer. Min dypeste respekt går til de andre testdeltakerne som flere av de hadde konkurransen som sin fulldistansedebut. Som 3 x Norsemanfullfører Magnus Minde sa i evalueringen, som gikk på engelsk, etter konkurransen: «You should not call it Lofoten Xtreme Triathlon, you should call it Lofoten Insane Triathlon». Akkurat som jeg skulle sagt det selv 😀

Nå heter konkurransen i midlertidig bare Lofoten Triathlon, og konkurransen skal ikke ta opp kampen med Norseman eller være en god kopi. Begge er to fulldistansetriatlonkonkurranser uten om det vanlige og begge er fantastiske, men på hver sin måte. Fullversjonen av Lofoten Triathlon kommer i 2016. I mine øyne har konkurransen legendestatus allerede og jeg er ikke i tvil om at denne konkurransen burde være på ”the bucket-list” til alle triatleter som er mer opptatt av den unike opplevelsen fremfor raske tider. Til alle triatleter som vil komme i mål til lukten av salt, lyden av måker og omfavnet av Lofotens rause og snakkesalige innbyggere fremfor å høre ”You are an Ironman” for 150-tiende gang. Til alle triatleter som ønsker en opplevelse de har friskt i minne livet ut. Lofoten Triathlon er som skapt for dere!

Når det gjelder dato for neste år, mer info om konkurransen og påmelding om løpet så har jeg noe mer info enn jeg kan dele. Derfor vil jeg anbefale å enten gi en Like til The Arctic Triples FB-side eller sende en mail til Maria (at) thearctictriple.no så får dere oppdateringer med en gang flere biter er på plass. Det blir løpende påmelding og jeg kan garantere deg at det blir utsolgt så ikke nøl om dette høres ut som neste års store høydepunkt.