Ekstreme treningsmengder og konkurranser der kroppen presses til det ytterste. Det er imponerende, men kan vel umulig være sunt?

Det er noe jeg får høre veldig ofte og er tilsynelatende en udiskutabel sannhet blant den generelle befolkningen. Det må vel slite veldig på skjelett og muskler å trene så mye? Og hva med hjertet? Du husker vel Jon Tvedt og Aleksander Dale Oen?

Ironien er stor når mine kollegaer trekker denne konklusjonen ved middagsbordet. De med lavt generelt aktivitetsnivå, dårlig kosthold, røykevaner og som aldri har satt foten sin på et treningsrom er de aller mest påståelige.

Har du hørt om den overvektige, passive og røykende 55-åringen som fikk hjerteinfarkt mens han lå på sofaen? Ikke det nei? Det skjer vel ca. 1000 ganger så ofte som idrettutøvere som får hjertestans, og når derfor ikke nyhetene. Det er det jeg har lyst å svare, sammen med å dra frem statistikken som viser hvor feil de tar, men det er sjelden jeg orker å ta den diskusjonen. Den pleier ikke å bli fruktbar.

Toppidrett er ikke helse, syntes jeg å huske at jeg leste et blogginnlegg om, der de negative konsekvensene av å trene mye blir belyst, av en tidligere toppidrettsutøver.

Personlig er jeg delvis uenig. Helse er utrolig viktig for meg, fordi jeg skal være frisk, aktiv og lykkelig til jeg er 85 år, minst. Nå er det lite trolig at jo mer jo bedre gjelder med tanke på treningsmengde og helse. 1000 timer trening i året er nok ikke bedre enn 500 timer per år, men det betyr ikke at et (svært) høyt treningsvolum gir negativ helsemessig effekt.

Alt blir avhengig av filosofien rundt treningen og livsstilen. Hvor hurtig økes treningsmengden, hvordan håndteres skader, hvordan er kostholdet og hvor dyktig er personen til å lytte til signalene fra kroppen er sentrale spørsmål. Håndteres en skade primært ved hjelp av smertestillende og kortisol? Består kostholdet av alt mulig (lovlig, halvlovlig eller ulovlig) kosttilskudd som kan bestilles på ymse utenlandske nettsider? Følges treningsplanen slavisk selv om kroppen tydelig gir beskjed om at det er på tide med hvile?

Mitt treningstimeantall er på nivå med Martin Johnsrud Sundby, mao jeg er veldig aktiv og belaster kroppen hardt. Noen ganger så stopper det opp, og jeg bare ”dauer” på sofaen, men det skjer overraskede sjelden. Generelt sett så føler jeg meg veldig energisk, sterk og bra, og føler at jeg nesten alltid har overskudd, selv etter 6 timer på sykkelsetet. Og dagen etter så har jeg alltid lyst å dra ut på sykkeltur igjen. Aktivitetsnivået uten om trening er for øvrig også høyt med hundelufting, leking med Jonas, mathandling og laging (uten bil) og gåturer nært og fjernt. Likevel så tviler jeg på at mitt såkalte «ekstreme» aktivitetsnivå kan måle seg med f.eks. bønder og tømmerhuggere på 1700-tallet, eller for ikke å snakke om de som utvinner svovel fra vulkanen Kawah ljen i dag.

Kari Lingsom skrev et innlegg om sin tilstand etter Norseman i fjor, og hvor ferdig hun var. Selv har jeg hatt en lignende opplevelse på Ironman Cozumel i 2010, der jeg kastet opp tidlig på løpingen og nærmeste besvimte over målstreken og fikk krampe overalt når de frivillige i målområdet løftet meg til sykestua. Ikke spesielt sunt, skal jeg være enig i, og belastningen var nok det som kan kalles ekstrem. Til Kari, og alle andre som har kjørt Norseman/Ironman og følt seg påkjørt av et tog, så kan jeg komme med oppløftende ord. Det blir bare lettere og lettere for hver gang (forutsetter selvsagt at du fortsetter å trene). Min subjektive følelse av slitsomhet etter en fulldistanse har aldri vært mindre enn etter Norseman 2014 og 2015, og jeg følte på ingen måte at belastningen var ekstrem.

Men hva sier vitenskapen? Pga triatlons relativt korte historie så er det lite forskning på de langsiktige helsemessige effektene av fulldistansetriatlon, men som denne studien viser, så har selv fransk Tour de France-syklister 6 år lengre forventet levetid en gjennomsnittelige franskmenn, og med færre helseplager. Dette til tross for at bruk at doping trolig var utbredt. Ultraløpere, som i mine øyne belaster kroppen på en mer ensidig og hardere måte en triatleter, har også betydelig bedre helse enn ”mannen i gata”, i følge denne undersøkelsen. Denne artikkelen fra 2004, konkluderer med det samme etter å ha undersøkt helsen til 2400 finske landslagsutøvere fra perioden 1920 – 1965. Det eneste jeg fant som advarte mot et høyt treningsvolum var denne artikkelen, der risikoen for hjerteinfarkt under maraton blir belyst. Artikkelen gir for øvrig lite troverdighet der han påstår at våre forfedre ikke var laget for å løpe 20 miles sammenhengende, og at det ikke var noe maraton på Afrikas savanner. Det var opplagt ingen maraton, men ultramaraton som gikk 2 – 4 ganger i uken (hver gang de ønsket seg kjøtt så måtte de løpe i senk en antilope).

Et annet, men ikke uvesentlig aspekt, er ikke bare hvor lenge du lever, men hvilke livskvalitet du har mens du lever. Selv så elsker jeg å være ute å bruke kroppen og kunne aldri tenkt meg å bytte ut sykkelen med en bil, eller en flott løpetur med en økt på sofaen. Mitt ”trilife” gir meg så utrolig mye glede at jeg ikke ønsker å bytte det ut med noe annet.

Så tilbake til ”sannheten” at ekstrem utholdenhetsidrett kan umulig være sunt? Ikke vet jeg, men hvor fantastisk er det ikke å fullføre Norseman raskere enn noen tidligere, dra ned til Gaustablikk, ta en dusj, bytte til finskjorta, gå i buffeten og føle seg i superform??? Det var ikke så verst skal jeg si dere 😉