Challenge København var årets store mål og alle forbredelsene i forkant var lagt opp til å gjøre det godt akkurat der. Jeg hadde f.eks. bare kjørt halvdistanse tidligere i år for å holde restitusjonstiden lav og treningsmengden høy. Tidsmålet mitt var klart, 9 t og 40 min. 1 t 10 min svøm, 5 t sykkel, 3 t 25 min løp + 5 min totalt T1 og T2. Det ville gitt en personlig rekord på 32 min som er bra etter knappe 9 mnd siden forrige konkurranse.

Dagen startet bra etter 5 timers kvalitetssøvn og med en uvanlig stor matlyst. Jeg fikk spist 3 lyse skiver og en banan før vi tok Metroen til Amager Strand og startområdet.

Mot normalt så rakk jeg også en helt grei kort oppvarmingssvøm før startskuddet gikk. Det anbefales på det varmest for å unngå den ekle følelsen av å stivne etter 150 meter svømming 😉 Starten gikk kl. 07:15, ett kvarter etter proffene og 10 min etter damene. Det var med andre ord puljestart, som er fornuftig med 2200 deltakere. Jeg var i første age group pulje som bestod av 400 – 500 menn (og noen få damer) som hadde relativt høye forventinger om egne prestasjoner. Vi startet fra land og jeg posisjonerte meg rett bak de fremste og midt i feltet i håp om å bli ”dratt med” av de beste. Hvordan den fungerte vet jeg ikke helt, men det ble mye slossing i begynnelsen. Heldigvis gav det aller verste seg etter bare 150 – 200 meter. Svømmeforholdene var veldig fine med lite vind/bølger/strøm. Navigeringen var betydelig lettere enn normalt siden svømte langs land hele tiden og alltid hadde gode referansepunkter. Jeg var veldig spent på tiden når jeg kom opp av vannet og når jeg så 58 min på klokken så tenkte jeg at svømmingen var altfor kort. Tidene fra proffene (raskeste svømte på rett over 45 min) bekreftet i noen grad min mistanke, men de svømte ”bare” 2-3 min raskere en normalt så de gode svømmetidene kan skyldes gode svømmeforhold. Jeg var hvertfall helt i hundre etter å kommet ut av skiftesonen (T1) og det var bare gått 1 time!

Opp fra svømmingen på 58 min 🙂

Ut fra T1 og skikkelig klar for litt sykling

Syklingen startet som den vanligvis gjør, i et forrykende tempo og sikkert altfor hardt. Det ble raskt 42-43 km/t på flatende og de første 40 km ble forsert på rett under 1 time 🙂 Det var moro og jeg følte meg som supermann der jeg fløy igjennom gatene i Køben og videre nordover. 90 km av løypen ble passert på 2 t og 20 min jeg var i forkant av 5 t skjemaet mitt. Etter rundt 120 km ble supermann forvandlet til Clark Kent(bare uten superkreftene under dressen). Da måtte jeg roe tempoet litt for å ikke fylle beina fullstendig med melkesyre før løpingen. Jeg kom inn til skiftesonen T2 på 4 t og 48 min og var 22 min før skjemaet og var for lengst innstilt på å komme i mål på under 9 t og 30 min. Sykkeltiden var svært bra til meg å være og kun 14 min saktere enn vinneren Tim Berkels tid. Den to runders løypen må kunne beregnes som relativt flatt med høyeste punkt på 72 høydemeter. Likevel logget jeg 731 høydemeter totalt med min Garmin 705.

Sykling i finfin aeroposisjon

God steming når jeg nærmet meg T2. Dansker er gode til å heie 😀

Skiftingen gikk raskt og jeg var svært spent på hvordan beina ville føles. I de to siste fulldistansene jeg har gjort har jeg løpt ut fra T2 med to stk. tømmerstokker som bein, men denne gangen var det noe helt annet. Jeg kan med hånda på hjerte si at jeg løp ut av skiftesonen med en følelse i kroppen som minte om følelsen etter en lett oppvarming. Jeg kjente absolutt ingenting av de 180 km sykling i forkant. Tempoet ble deretter og første km gikk på 4 min. Jeg løp med siden av en hyggelig danske og spurte hvilke løpstid han satset på. Under 3 timer var svaret. Det kom også frem at han to ganger tidligere har vært under 9 timer. Han løp jeg ved siden av og jeg var friskere enn noen gang. Jeg løp forbi Jenny og ropte: ”I feel like a million dollar!”. Akkurat sånn følte jeg meg. Helt føkkings fantastisk! Fornuften og hode sa hold igjen, mens hjertet sa kjør på. Følelsen var så god at jeg bestemte meg for å gi gass så lenge det holdt. Om det så bare var 5 km så fikk det heller være. Følelsen var ubeskrivelig deilig og det var ingen grunn til å ødelegge den ved å løpe saktere. Det som var litt moro var at jeg tidlig i første runde ble tatt igjen av vinneren og tredje plassen av herreklassen og det var så vidt det gikk raskere. Jeg løp da litt over 14 km/t og de 15 km/t. Farten ble opprettholdt og de første 21 km ble passert på ca. 1 t og 29 min! Jeg begynte da selvsagt å bli mer sliten, men faktisk ikke så veldig sliten. Jeg fløy fortsatt i min egen lykkesky og når jeg passerte 8 t siden start med bare 12 km igjen var jeg sikker. Det skulle bli under 9 t, den magiske sub 9. Det eneste hinderet jeg møtte på var krampe på baksiden av låret ved 2,5 km igjen. Litt synd for jeg var veldig ivrig på å sette inn det siste støtet, men måtte roe ned for ikke å risikere å komme hinkende til mål. Når det gjenstod 500 meter var det bare å gi alt, showe litt for publikum og nyte jublingen i retur. Jeg kom seirende inn og passerte mållinjen på 8:55:03. Nå kom jeg riktignok på 2.plass i min klasse, men arrangørene hadde gjort feil og satt meg i aldersgruppen 18 – 24, slik at jeg ble ropt opp som klassevinner i det jeg løp mot mål. Selv om det var feil så var det utrolig moro, rørende og vakkert i øyeblikket. Akkurat da var jeg verdens lykkeligste mann. Det er jeg i grunn enda, men øyeblikket var utvilsomt noe av det største jeg har opplevd.

Her løper jeg med min «løpskompis» Torstein Gystad som kom inn på plassen bak meg.

Løpingen foregikk i flotte omgivelser. Her løper jeg forbi Nyhavns mange resturanter og diverse lugubrigheter men hadde ikke tid til å stoppe.

Her er jeg rett før målgang og løper hardt for å komme under 8:55 (9:10 på klokka) og trodde jeg klarte det siden tiden var 9:09:53 når jeg kom i mål. Jeg ble feilaktig presentert som klassevinner og jubelen stod i taket 😀

8:55:03 er en god tid, en veldig god tid, spesielt i norsk sammenheng. Det er mulig jeg tar feil her men jeg tror det bare er 5 personer i Norge som har fullført en fulldistanse triathlon raskere enn meg. Det er jo helt vanvittig spør du meg siden jeg bare har holdt på med triathlon i 2,5 år uten utholdenhetsbakgrunn i forkant. Jeg forstår fortsatt ikke hvordan jeg fikk det til. Mitt estimat på 9 t og 40 min var på ingen måte ett skudd i blinde, men en nøye beregnet tidsplan over hva jeg var godt for. Normalt så bommer jeg på tidsplanen mellom 5 – 10 min maks og da gjerne mer tid en beregnet. Nå brukte jeg 45 min mindre enn beregnet. Min raskeste halvdistanse var på Mallorca i mai og var på 4:40 og da traff jeg godt med form, næring og taktikk. Hvis du ganger tiden med to blir det 9 t og 20 min og det er tross alt ”ingen” som bare bruker dobbelt så lang tid på fulldistanse i forhold til halv.

Den gladeste gutten på podiumet 😀 René Gjøg var også der.

Hva var det som gjorde at det gikk så raskt? Det er nok mange faktorer som spiller inn og jeg har mange positive faktorer som spiller inn selv om jeg ikke syntes det forklarer alt.

• Hele sesongen har vært bygget opp mot konkurransen og jeg har hatt et skikkelig treningsprogram laget av en erfaren trener. Jeg har også fulgt treningsprogrammet nesten 100 %. Sesongen har også vært helt skadefri. Jeg har kuttet ned på antall overtidstimer i jobbperiodene slik at jeg ”kun” jobber 12 timers arbeidsdag om mulig.
• Under selv konkurransen var det i næringen den største forskjellen fra de to tidligere konkurransene. Jeg spiste en god frokost og under konkurransen spiste jeg bare en halv energibar mindre enn planlag. På syklingen så ventet jeg 30 min før jeg begynte å spise for å sikre at magen var stabil. Etter det ble det gel, halv energibar, gel, gel, halv energibar, gel hvert kvarter i det mønsteret helt til T2. Ut på løpingen så var det en gel per 10,5 km + litt cola på slutten. Normalt burde en person på 70 kg spist minst dobbelt så mye på løpingen, men siden jeg har slitt med det før så holdt jeg det på den sikre siden. Forbedringspotensiale med andre ord 😉
• Challenge København er en rask løpe, men gode svømmeforhold og relativt flatt sykling og løping. Dessuten så var været på vår side med 14 -19 grader, overskyet og lite vind. Jeg hadde heller ingen tekniske uhell eller problemer med utstyret. Alt fungerte perfekt.

Noe nytt og revolusjonerende gjorde jeg altså ikke, det var bare en dag der alle brikkene falt på plass og spilte sine roller til det fulle.

Igjen så ønsker jeg å si tusen tusen takk til min Jenny. Hun briljerer som sports director og fotoansvarlig. I tillegg har hun sentrale verv i heiekomiteen og presseavdelingen 🙂 Treneren min Steve Haywood har virkelig funnet et treningssystem som virker for meg. Mamma, bestemor og resten av Hovda-klanen har også vært flinke til å støtte meg og sitter klistret på livetimingen når jeg er i ilden. Jeg vil også takke alle venner, kjente og blogglesere som støtter meg. Jeg har fått utrolig mye positive tilbakemeldinger hele veien toppet av massiv respons de siste dagene. Det var 641 som leste bloggen min på  Søndag og 26 som la inn en hyggelig kommentar. Til sammenligning så fikk vinneren Tim Berkel ikke en eneste kommentar på sin tweet om at han hadde vunnet konkurransen eller sin RR… All støtten dere gir meg varmer og inspirerer meg til å fortsette treningen og starte en ny sesong med topp motivasjon og innsats. Tusen takk til dere alle!

Jeg vil også gratulere alle nordmenn som fullførte Challenge København! Det var veldig mange gode resultater med Rene Gjøgs 9:33 debut og Gerhard Slettens flotte 9:53. Debutant Rasmus Birkelind, som kom bort og sa hei etter medaljesermonien, fullførte også med stil på 11:53. Håper det gav mersmak Rasmus!