Håp og forventinger

Jeg har alltid hatt tro på meg selv, og tro på at jeg kan klare målene jeg har satt meg. Av og til er det viktig å sette seg selv harde mål for å kunne nå langt. Fjorårets suksess i Challenge København ble likevel fullført på 8:55 uten spesielt harde mål (målet var 9:40), men nå er alt forandret. Nå kan det sies mye om løypa i København, at den er for kort, for flat, for lett og for rask, men 17. plass av 1400 fullførende deltakere og 2. plass i min 195 mann store klasse er uansett en veldig sterk prestasjon. Mine egne forventninger blir aldri de samme for når jeg først har vært under 9 timer så vil jeg aldri sette tidsmålet høyere så lenge løypa er normalt rask. Nå er riktignok ikke Regensburg kjent for å være en spesielt rask løype, men den er ikke spesielt hard heller og siden jeg er i bedre form enn i fjor så har jeg absolutt mulighet til å komme i mål på under 9 timer.

I den siste tiden så har jeg likevel begynte å tvile på at jeg kommer til å klare det. Før så satt jeg mine sjanser til å gå sub 9 og minimum 2.plass i min klasse (som gir Hawaiiplass) til 50 %, som jeg ser på som rimelig bra. Nå har jeg satt det til 25 %. De forrige ukenes problemer har forandre min innstilling til konkurransen. Jeg er innstilt på å bli med i Bryt IL. I utgangspunktet så høres det ut som en utrolig dårlig idé å psyke seg ned (og det er det sikkert også!) men jeg har forbredt meg på at om jeg får store kramper i hele kroppen eller store smerter under foten, så må jeg vurdere å kaste inn håndkle. Tidligere har jeg alltid hatt innstillingen; Heller dø enn DNF (did not finish), for å umuliggjør en potensiell retrett. Nå er det viktig å vite hvor grensen går, for jeg vet at med min målbevissthet og stahet kan gjøre mye skade meg selv hvis jeg har gått inn for å fullføre så raske som mulig koste hva det koste vil. IM New York er 8 uker borte og IM Hawaii/Cozumel (det blir en av de) går av stabelen i oktober/november. Jeg kan ikke invalidisere meg for IM Regensburg. Min primære motivasjon for å holde på med triatlon er treningsgleden. Jeg elsker å sykle, jeg elsker å løpe og av og til liker jeg å svømme også. Hvis jeg sitter igjen med en ”plantar umulius” eller skadet musklatur pga 100 km krampeaktig sykling og 42 km krampeaktig løping/gåing, da kan jeg ikke gjøre det jeg elsker.

Spørsmålet er da i hvor stor grad min nedpsyking kommer til å innvirke på prestasjonen. Jenny har den siste tiden prøvd å psyke meg opp med oppløftende kommentarer om at jeg ser sprek ut og at hun har tro på at det blir Hawaiiplass. Det har nok ikke vært lett å prøve å muntre meg opp, men nå er det på høy tid jeg snur den negative spiralen. For sannheten er at jeg er i min livs form og jeg har gledet meg, helt siden målgang på Challenge København, til å delta på en ny triatlon. Jeg har ikke trent målrettet og strukturert i 9 månder for å gi opp før jeg kommer til startstreken. Det er på tide å vekke kamplysten og la tyskerne se hva jeg er i stand til. Det er tre Hawaiiplasser i min aldersklasse og jeg skal ha en av de. Koste hva det koste vil!

 Fra oppløpet på Challenge København. Klarer jeg å gjøre en ny prestasjon på samme nivå i Ironman Regensburg på søndag??

Published by

triallan

Jeg er en 30 år gammel triatlonentusiast som prøver å bli så rask som mulig til å svømme, sykle og løpe. Treningen, konkurransene og utstyrsmanien blir godt dokumentert på bloggen min.

6 thoughts on “Håp og forventinger

  1. Stå på Allan:-) Går det, så går det. Går det ikke, så kommer det flere sjanser senere!Ønsker deg lykke til:-)

    Hilsen Morten.

  2. Bra å være målbevisst men greit å ha et sunnt nok forhold til det slik at man unngår å ødelegge seg også – da kan man som du skriver ikke fortsette med det man elsker å gjøre.

    Ellers så er det ikke alltid feil med litt nedpsyking. Har opplevd opptur på det før – når alt under utførelsen plutselig føltes lettere enn psyken hadde fortalt på forhånd 🙂

    Lykke til – ingen tvil om at du er god nok for Hawai!

  3. Hei
    Mye fornuftig du skriver her. Har akkurat brutt Vatternrunden etter 23mil og diskutert med meg selv nettopp det med at å komme i mål noen ganger kan koste for mye, spesielt når det kun er en del av oppkjøringen til sesongens primære mål. Jeg er fornøyd med avgjørelsen min i dag selv om det ikke akkurat er noe stas med DNF.
    Lykke til i Regensburg. Det er lov til å tvile litt i forkant og vurdere, men når du står på startstreken da må synsingen være over, da er du sterk og god!! Jeg har tro på deg, som så mange andre i triathlon Norge.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s