Jeg har alltid hatt tro på meg selv, og tro på at jeg kan klare målene jeg har satt meg. Av og til er det viktig å sette seg selv harde mål for å kunne nå langt. Fjorårets suksess i Challenge København ble likevel fullført på 8:55 uten spesielt harde mål (målet var 9:40), men nå er alt forandret. Nå kan det sies mye om løypa i København, at den er for kort, for flat, for lett og for rask, men 17. plass av 1400 fullførende deltakere og 2. plass i min 195 mann store klasse er uansett en veldig sterk prestasjon. Mine egne forventninger blir aldri de samme for når jeg først har vært under 9 timer så vil jeg aldri sette tidsmålet høyere så lenge løypa er normalt rask. Nå er riktignok ikke Regensburg kjent for å være en spesielt rask løype, men den er ikke spesielt hard heller og siden jeg er i bedre form enn i fjor så har jeg absolutt mulighet til å komme i mål på under 9 timer.

I den siste tiden så har jeg likevel begynte å tvile på at jeg kommer til å klare det. Før så satt jeg mine sjanser til å gå sub 9 og minimum 2.plass i min klasse (som gir Hawaiiplass) til 50 %, som jeg ser på som rimelig bra. Nå har jeg satt det til 25 %. De forrige ukenes problemer har forandre min innstilling til konkurransen. Jeg er innstilt på å bli med i Bryt IL. I utgangspunktet så høres det ut som en utrolig dårlig idé å psyke seg ned (og det er det sikkert også!) men jeg har forbredt meg på at om jeg får store kramper i hele kroppen eller store smerter under foten, så må jeg vurdere å kaste inn håndkle. Tidligere har jeg alltid hatt innstillingen; Heller dø enn DNF (did not finish), for å umuliggjør en potensiell retrett. Nå er det viktig å vite hvor grensen går, for jeg vet at med min målbevissthet og stahet kan gjøre mye skade meg selv hvis jeg har gått inn for å fullføre så raske som mulig koste hva det koste vil. IM New York er 8 uker borte og IM Hawaii/Cozumel (det blir en av de) går av stabelen i oktober/november. Jeg kan ikke invalidisere meg for IM Regensburg. Min primære motivasjon for å holde på med triatlon er treningsgleden. Jeg elsker å sykle, jeg elsker å løpe og av og til liker jeg å svømme også. Hvis jeg sitter igjen med en ”plantar umulius” eller skadet musklatur pga 100 km krampeaktig sykling og 42 km krampeaktig løping/gåing, da kan jeg ikke gjøre det jeg elsker.

Spørsmålet er da i hvor stor grad min nedpsyking kommer til å innvirke på prestasjonen. Jenny har den siste tiden prøvd å psyke meg opp med oppløftende kommentarer om at jeg ser sprek ut og at hun har tro på at det blir Hawaiiplass. Det har nok ikke vært lett å prøve å muntre meg opp, men nå er det på høy tid jeg snur den negative spiralen. For sannheten er at jeg er i min livs form og jeg har gledet meg, helt siden målgang på Challenge København, til å delta på en ny triatlon. Jeg har ikke trent målrettet og strukturert i 9 månder for å gi opp før jeg kommer til startstreken. Det er på tide å vekke kamplysten og la tyskerne se hva jeg er i stand til. Det er tre Hawaiiplasser i min aldersklasse og jeg skal ha en av de. Koste hva det koste vil!

 Fra oppløpet på Challenge København. Klarer jeg å gjøre en ny prestasjon på samme nivå i Ironman Regensburg på søndag??