Überbiker er et begrep innen triatlon som beskriver de triathletene som er spesielt raske på sykkelen. Chris Lieto, Bjørn Andersson og Julie Dibens er alle flotte eksemplarer av klassiske überbikers. Typiske überbikers er gode svømmere, fenomenale på sykkelen og har en løping som varierer mellom middels og svak. Überbikerne sine sjanser og håp er at forspranget de har anskaffet på syklingen vil være tilstrekkelig stor til at de ikke blir tatt igjen av de raske løperne før mållinjen. Det bidrar til økt spenning i konkurransene fordi vi lurer på hvor stor forsprang überbikerne klarer å få frem til løpingen og hvor fort løper de etterpå og hvor lenge klarer de å holde farten.

Julie Dibens syklet så raskt på Hawaii i fjor at hun syklet med den 2. gruppen av proffe menn og kom inn til T2 20 minutter før Chrissie Wellington! En vond fot gjorde at det endte med DNF etter knappe 10 km løping. 

Chris Lieto tok steget opp som den store überbikeren etter at Torbjørn Sindballe la opp i etter 2008 sesongen. Han har vært først inn til T2 på Hawaii 09, 10 og 11. Resultatetmessig ble det 3, 11 og 29 plass.

Norsemanrekordholder Bjørn Andresson var suveren i Challenge Copenhagen frem til T2 og med sykkeltid på 4:19 var han hele 15 minutter før neste mann. Dessverre var han ikke i nærheten av å komme til mål.

For som regel så har de ikke oddsen med seg og taktikken pleier sjelden å bli en vinnertaktikk. Hvertfall ikke de siste årene hvor nivået på svømmingen har blitt jevnere og nivået på syklingen høyere. Da er det sjelden de som er sterke på sykkelen får tilstrekkelig forsprang da det ofte kommer gode løpere innen inn på syklingen bare 5 min bak. Den siste überbikeren som traff innertier med taktikken sin jeg kommer på er Normann Stadler i IM Hawaii 2006. Da satt han opp et forrykende tempo på syklingen og kom inn 10 min før gruppen med gode løpere. Chris ”Macca” McCormack løp maratonen på 2:46, men kom i mål 71 sekunder etter ”The Norminator” (som Normann kalles siden han snakker akkurat likt som Arnold Schwarzenegger). Med andre ord så løp Normann de 42,2 km på 2 t og 55 min, og da holdt det akkurat selv med 10 min forsprang(!). Hadde han løpt på 2 t 56 min og 30 sek, som tross alt er en god løpetid, så hadde han ikke vunnet. Etter Normanns seier i 2006 så har det ikke gått så utrolig bra for überbikerne. Min store triatlonhelt og en av tidenes überbikere Torbjørn Sindballe klarte en fantastisk 3. Plass i IM Hawaii 2007 og Chris Lieto kom inn på 2. Plass på Hawaii i 2009, så det har ikke nødvendigvis gått dårlig, men de har ikke kommet helt til topps. Det har alltid kommet en tynn fyr med gode løpebein og presset seg foran.

Normann «The Norminator» Stadler i IM Hawaii 2006 og überbikernes siste store suksess.

Nå er det kanskje noen av leserne mine som lurer på hvor jeg vil med innlegget om überbikere og hvorfor jeg ønsker å dele det med dere. Poenget er ikke å ramse opp noe gammelt nyere triatlonhistore (2006 er jo ikke sååå lenge siden) for å konkludere med at überbikere aldri kommer til topps. I et forsøk på å forklare hva jeg skal frem til å trekker jeg frem briten Philip Graves, som i 2009 ble den yngste Ironman vinneren igjennom tidene da han i en alder av 20 år vant IM UK. Jeg bodde i Southampton første halvdel av 2010 og leste om Phil Graves i diverse triatlonmagasiner. Phil var ”superstar” og syklingen var hans spesialitet. Han var rett og slett blant den øverste elite av triatleter når han var på to hjul. Han var så j*vla rå til å sykle at det var helt hinsides! Til og med selveste Bjørn Andersson ble frasyklet av Phil!

Phil Graves sykler fletta av sine konkurrenter på IM Lanzarote i år, men det stoppet der.

Etter 2010 så har vi ikke hørt så mye om Phil Graves, hvertfall ikke i forbindelse med noen seiere. Han har deltatt på flere konkurranser og de fleste ender samme tragiske variant  av überbikeravslutningene. God svømming, kanongod sykling og rask løping frem til halvveis før han avslutter med en DNF (Did not finish/aka bryte). Han er en überbiker og han må sykle aller best. Hans egne og andre forventinger sier nettopp det. Problemet er bare at triatlon handler ikke om å svømme, sykle og DNF. For Phil Graves (og Bjørn Andersson) så har det ikke vært mye annet enn akkurat det de siste årene. Alt deres håp og selvtillit ligger i syklingen og de er smertelig klar over at de ikke ”kan” løpe. Det blir en selvoppfyllende profeti da de konsekvent sykler så hardt at de sjelden er i stand til å løpe godt etterpå. Tidligere überbiker Chris McCormack forsto til slutt at den taktikken ikke var veien å gå. Etter å ha dominert triatlonverdenen i en årrekke for så å gå på smell etter smell på Hawaii (på den vanlige ”melt-down-under-løpingen-vis”) forsto han at han måtte bli en god løper, og at han måtte legge forholdene til rette for at han skal løpe godt.

Før syklet Chris McCormack mye hardere mens nå tar han det litt roligere og er klar for å løpe superraskt etterpå.

Det var i grunn hele poenget med innlegget. Triatlon handler om svømming, sykling og løping og gjerne så raskt som mulig (joda, selv om du er mosjonist og baaare gjør det for ”moro» skyld så ønsker du også å komme raskest til mål). Spesielt de triatletene med sykkelbakgrunn eller de som har syklingen som sin klart sterkeste side kan identifisere seg med übersyklistene, og kan lære av deres feil. Siden du er best på å sykle så måler du kanskje din egen triatlonprestasjon i hvordan syklingen går. Så lenge syklingen gikk bra så var det ikke så farlig om løpingen gikk dårlig. ”Du har aldri vært noen løper” og ”du har ingen løpekropp” er kanskje unnskyldninger du sier til deg selv. Da blir også du offer for den selvoppfyllende profetien. Jeg mener å sykle hardt kun kan rettferdiggjøres om du er i stand til å løpe bra etterpå. Du må sørge for at du kommer ut av T2 med bein som er i løpbar tilstand. Selvsagt så bør du komme inn til T2 så raskt som mulig, men hard sykling kan koste mer for løpingen enn du tror og litt rolig sykling på slutten gir mindre tap enn du tror. Nå er det selvsagt en gylden middelvei for innsats på sykkelen målt opp mot hvor frisk løpebein du skal ha, men hvis du ofte sliter på løpingen så kan det være verdt å prøve å sykle litt roligere.

Min taktikk på sykkelsetet er å sykle så raskt jeg kan uten å gå over komfortsonen. Når det begynner å bli tungt på slutten da slipper jeg litt på gasspedalen i stedet for å holde trøkket oppe. For meg utgjør det forskjellen på superbein og tømmerstokkerbein. Kanskje det er verdt å prøve selv???

Mens jeg har et innlegg om gode syklister i triatlon så måtte jeg legge ved et bildet av 90-tallets store überbiker Thomas «Hell on wheels» Hellriegel. På Hawaii ble det 2. plass i 95 og 96 før han endelig stop øverst på pallen i 1997. Sykkelrekorden hans på 4:24 stod i 11 år til Normann Stadler slo når han vant i 2006 med tiden 4:18.

Torbjørn Sindballe var faktisk en av grunnen til at jeg ble interessert i triatlon. Utrolig systematisk og vitenskapelig fyr som klarte en pallplass på Hawaii mot alle odds. For å få det til måtte han prosjonere sykkeldelen helt jevnt og lå konstant på 310 watt. Dessverre så hadde han en medfødt hjertefeil som gjorde at han måtte legge opp i 2009 da den ble oppdagen. Legg merke til den flotte syklen han knuste sine konkurrenter med 😉