Vurdering av Ironman New York

”The Big Apple” og jeg kom litt skeivt ut. Mange har skrytt over at det er kanskje verdens aller beste by så forventningene mine var høye. Jeg ankom hotellet sent på kvelden etter reise som ble litt lengre enn planlagt etter verdens tregeste flyplass shuttlebustjeneste (ta Taxi!). Trøtte og slitne gikk vi til sengs og våknet tidlig dagen etter og spente på hva som ventet oss. Fra vårt bitte lille krypinn ved Times Square gikk vi den 20 min lange gåturen til Pier 92 som var basen for IM NY (registrering, EXPO, prerace-meeting osv). Inntrykket jeg ble sittende igjen med var ikke imponerende. For å være ærlig var det rimelig skuffende. Jeg hadde nå vært i NY i 16 timer og det bildet jeg satt igjen med minnet meg om et slitt bordell. Nå har jeg riktignok ikke frekventert hyppig på slitne bordeller, men kan tenke meg at det må være litt som NY, med trasig lav standard som kompenserer med en usannsynlig mengde blinkende lys for å få oppmerksomhet. Lukten, sammen med den høye luftfuktigheten minnet meg om de dårlige strøkene i Beijing, der søppelsekkene ble satt rett i gatene på kvelden for så å bli samlet opp i løpet av natten. Samme system hadde de i NY også(!).

Pier 92 – Området for registrering, expo, pre-race meeting osv. Vakkert.

Innsiden av Pier 94 og der det var pastaparty og pre-race meeting.

Race director Victoria Bromfield som var den personen jeg har møtt som har sagt mest mulig, uten å komme med noe nyttig informasjon. Den avsatte halvtimen til å fortelle om de siste viktigte detaljene tok nesten halvannen time (!) der hu hadde sitt eget standup show. Forbanna irriterende!

Det som i følge Victoria Bromfield var «the amazing» Sheraton ferry terminal hvor vi tok ferja fra NY til Ross dock (skiftesonen). Amerikanere er vel kjente for å overdrive, eller??

Heldigvis bedret inntrykket seg mye etter hvert som dagene gikk. Årets 12 dager lange sommerferie var lagt dit og vi fikk utforsket byen skikkelig. Central park, Soho, West Village, Chinatown/Little Italy, promenaden på vestsiden av Manhatten, Ellis Island osv var alle steder som hadde sin sjarm.

Bildet er tatt fra promenaden fra vestsiden av Manhatten og mot Jersey-siden.

Bildet er tatt fra samme side av Manhatten men på dagtid og men flott sykkel som motiv 🙂

Nå skal ikke innlegget være en anmeldelse av byen NY, men av arrangementet IM NY. For å begynne på slutten så kan jeg med en gang konkludere med at det er den dårligeste IM jeg noen gang har vært på, men god margin. Etter min mening er NY en fullstendig uegnet by for å arrangere en fulldistanse IM. Logistikkmessig var det et lite mareritt, løypene var lite spennende og tilskuervennligheten var lik null. Når i tillegg det er den aller dyreste IM-konkurransen du kan være med på og arrangementet i sin helhet var blottet for sjarm så er det dessverre lite som taler for å være med på IM NY igjen.

Nå virker det som at jeg er veeeeeldig negativ og det medfører korrekthet. Kanskje var ikke selve løypa så ille. Svømmingen i Hudson var i grunn litt kul, men vannet var brunt, vanntemperaturen var egentlig for høy til å svømme med våtdrakt og foruten om George Washington Bridge så var det lite spennende å se på. Syklingen gikk frem og tilbake på den ene halvdelen av en motorvei og også her var det nesten blottet for tilskuere. Asfalten var god etter amerikansk standard fikk jeg høre, og det plasserer den på den nedre delen av den europeiske veistandardskalaen. De første 24 km av løpedelen var idyllisk, men kuppert og knallhard. Også den uten tilskuere.

Skiftesonen før start

George Washington Brigde kl. 04:40. Det var litt kult da.

Løpeløypa på Jerseysiden. Foruten om at det kun gikk opp eller ned var det ganske fint.

Det er vanskelig å se det på bildet, men nevnte jeg at det til tider var ganske bratt???

George Washington Brigde – som vi løp over.

Oppløpet var bra og stemningen var god. Langt i fra «IM-Haugesund-god»-stemning, men det var høydepunktet langs løypa.

Utøverområdet var supert og de frivillige der var megahyggelige. At Jenny fikk komme inn var en stor bonus. Det er så utrolig deilig å «dø» i målområdet etter en knallhard dag mens min kjære henter cola, pizza, kyllingsuppe, frukt, sjokolademelk ++ til meg 😀

For første gang etter en IM takket jeg ja til massasje. Det var ganske digg det 🙂

Noe positivt var det også, og det skal selvsagt nevnes. Det var 4200 frivillige og de gjorde en fantastikk innsats og var utrolig hjelpsomme og støttende. Det var de som bar arrangementet på sine skuldre, og uten de ville konkurransen vært fullstendig fiasko. Dessverre så var de ikke alltid så godt informerte så jeg måtte gjerne spørre mange for å få svar på det jeg lurte på. F.eks. så kunne de frivillige i innsjekken til skiftesonen kun svare på det som foregikk i skiftesonen og hadde absolutt ingen peiling på sykkelløypa, løpeløypa eller hvor tilskuerne kunne stå eller ikke stå.

Området for skiftesonen, Ross Dock var ganske fint i grunn. Synd det var så vanskelig å komme seg fra/til. Sjekk forresten stilen til den frivillige i gul T-skjorte 🙂

At de frivillige ikke hadde kontroll på hvor tilskuerne kunne stå var ikke så rart siden det ikke var noen plan for det. Skiftesonen kunne kun nås via båt (som gikk fra en helt annen terminal enn de opplyste om) og fra skiftesonen fikk tilskuerne ikke lov til å gå opp til løpeløypa. Jeg hadde på forhånd kjøpt et IM tilskuer ferjepass til Jenny for $ 35, men det kunne jeg lett ha spart meg siden du kun ka henne adgang til å se meg komme inn på sykling og ut på løpingen. Ingenting annet! Hun prøvde å komme seg opp ved løpeløypa (som var en relativt bred bilvei) men ble forvist derfra. Siden konkurransen på død og liv skulle være så tilskuereuvennlig så ble resultatet selvsagt at vi nesten ikke hadde tilskuere, selv om det var veldig god plass til det. Foruten de entusiastiske frivillige var det nesten fullstendig blottet for tilskuere. At NY med 8 millioner innbyggere ikke klarte å samle sammen en brøkdel av tilskuerne som f.eks. IM Regensburg, Challenge København eller til og med IM Haugesund 70.3 er jo litt spesielt. Eller er det helt naturlig? Blir NY en for stor by for å arrangere en IM konkurranse i? Det er godt mulig, men arrangørene gjorde hvertfall sitt beste for at det det var all time low med stemning i løypa.

Påmeldingen til IM NY ble åpnet dagen etter med en prisøkning fra $ 900 til $ 1200, men ble raskt stengt på grunn av tilbakemeldingene fra utøverne (og da hadde ikke jeg sagt noen ting). Om det blir en IM NY til neste år er høyst usikkert, men om det blir så må de ta noen kraftige grep, for det var langt under vanlig IM-standard. Jeg fikk hvertfall et spørreskjema i innboksen der jeg gav min mening. Min anbefaling er heller å gjøre enn annen IM i USA og ta en ferie i NY etterpå.

Det var to andre nordmenn som også deltok på IM NY. Jan Steinar Oasessen (til venstre i bildet) og Åge Saxlund. Kjempeprestasjon på begge to!

Det var godt jeg hadde med vidvinkellinse for ellers ville det vært veldig vanskelig å få tatt et bildet av rommet 😉 Mindre hotellrom har jeg aldri bodd i (selv ikke i København!), men det er nok standarden i NY. Kan ikke få hva som helst for 1470 kr per natt 😀

Vi bodde 20 meter fra Times Square. Veldig sentralt, men jeg tipper at jeg velger et hotell i et roligere område neste gang jeg skal til NY.

McDonalds – Times Squarestyle. Heldigvis overrasket NY med mye god og sunn mat slik at det ikke vel et eneste måltid på McDonalds eller tilsvarende møkkamat-kjede.