Årets viktigste konkurranse for min del var Norseman, og jeg hadde som vanlig gått ut med en ambisiøs målsetning om å få pallplass og å være beste nordmann. Det var nok en del som tvilte på at jeg skulle klare det, og for å være ærlig så var jeg i tvil jeg også. Den gode følelsen i beina har jeg egentlig ikke hatt siden i mai, og jeg hadde nesten ikke trent siden IM Haugesund 70.3 4 uker tidligere i håp om å få tilbake overskuddet. Av erfaring så vet jeg at jeg ikke nødvendigvis må føle meg i toppform for å prestere bra, så jeg hadde ikke resignert fullstendig. Jeg skulle hvertfall gi absolutt alt for å komme så raskt som mulig fra Eidfjord til Gaustadtoppen.

Svømmingen

Sjelden har jeg startet dårligere på svømmingen.  Jeg pleier å spytte i brillene for å unngå dugging, og det fungerer alltid, foruten om denne gangen. Mine Zoggs Air har fungert prikkfritt i halvannet år, inkludert på svømmingen dagen før, men nå var det slutt. De både dugget og lakk slik at sikten ble dårlig. Nå er svømmingen på Norseman svært lett med tanke på navigering, men det var ikke enkelt å holde kontroll på de andre deltakerne og finne noen gode bein. Svømmeforholdene var krevende med høye bølger og det er noe bassengsvømmerne med god glid normalt lider under (pga bølgene bryter glidingen effektivt). Jeg har ikke spesielt god glid og har jobbet mye med å øke armfrekvensen og burde derfor ha mestre de tøffe svømmeforholdene godt. Det gjorde jeg ikke, og ble liggende bak en som svømte i et tempo som var mer behaglig enn det burde være. Opp av vannet på 1:06 og langt fra målsetningen på under 1 time. Selv om det var mange som svømte svakt så er det kun en liten trøst for min egen svake prestasjon i vannet. I Haugesund var jeg 30 sekunder bak Lars Christian Vold ut av vannet, men nå var jeg nesten 9 minutter(!).

Ikke spesielt fornøyd med svømmingen, men fornøyd med å være ferdig med den

Syklingen

Ut på syklingen gikk det bedre og lå kontrollert på rundt 250 watt og følte meg bra. Jeg syklet meg opp til Kristian Horne og Marc Pschebizin, som var ute av skiftesonen rett før meg. I første bakke ble jeg frasyklet av de, og selv om det var hardt å måtte slippe, så ønsket jeg absolutt ikke å gå på samme smell om i Swissman. Jeg måtte opp til terskel for å holde følge, og der ønsket jeg virkelig ikke å være så tidlig. Værforholdene ble veldig mye bedre enn Armageddon-værvarselet som var meldt, men det var kraftig motvind opp mot Dyranut. 

Det var solid motvind opp mot Dyranut og selv om det gikk sakte så var det mye å spare på å holde aeroposisjon. FOTO: Anette Hartviksen

Jenny sekunderte og kunne si at Lars Christian var 15 min foran og at Kristian Horne økte forspranget. Ved Dyranut var jeg nr. 12-13, og Jenny hintet om at hvis jeg hadde noe mer å gi så burde jeg kanskje gjøre det nå. Det hadde jeg ikke, men jeg klarte nesten å opprettholde trøkket, og i en optimalisert aeroposisjon med motvind gikk det raskere med meg enn de fleste andre. Ved Haugastøl tok jeg igjen Horne,  og til min overraskelse valgte ingen av de å følge meg når jeg syklet forbi. Jeg lå på relativt behagelig 220-230 watt men beveget meg likevel nesten raskest av alle. På Kikut, først bakke etter Geilo, så ble jeg tatt igjen av trioen som forventet, og lot de bare sykle, mens jeg holdt min ”game plan”. Jevn belastning og lett gir med høy frekvens på beina. Min teori er at tunge gir, sammen med en belastning tett opp mot terskel gjør beina skikkelig sure til løpingen. Det var på løpingen jeg skulle avansere i feltet og da kunne jeg ikke ødelegge beina med å sykle som en cowboy i motbakkene. På Dagali kom monsunregnet som var meldt i forkant, men temperaturen var grei så det ble ikke veldig kaldt. Likevel angret jeg på at jeg takket nei til Vindvest/regnjakke ned i Dagali, for nedkjøringen til starten av Imingfjell med lange armer i tillegg til min vanlige tribekledning ble i kaldeste laget. Ved foten av Imingfjell ble det derfor full påkledning med ulltrøye og regnjakke siden jeg var begynt å skjelve og nærmet med en mild hypoterm tilstand. Med den akutte lungeinfeksjonen friskt i minne fra Swissman så det skikkelig bekledning noe jeg på forhånd bestemt meg for at jeg skulle sette av tid til.

På Imingfjell var ulltrøye og regnjakke tatt på. Litt dårligere aerodynamikk, men definitivt verdt det.

På vei opp Imingfjell så begynte det å lyne og tordne, og jeg tenkte på at det var godt at sykkelen var laget av karbon slik at jeg ikke risikerte å bli en rullende lynavleder. Varmen begynte å komme igjen, og jeg var fornøyd med at jeg snart var ferdig med syklingen uten å ha brent av alt kruttet. På toppen av Imingfjell var det skikkelig motvind, og tidlig i nedkjøringen så lå jeg med over 200 watt i aeroposisjon i nedoverbakke uten at farten var høyere enn 25 km/t. Det var sikkert like greit for tåken var så tett at det var vanskelig å se svingene før du var i selve svingen.

Tåke klarnet heldgivis på vei ned fra Imingfjell, men vinden merket jeg godt. FOTO: Anette Hartviksen

Motvinden gikk over til sterke sidevind ned Tessungdalen, aka Telehivhelveltedalen, og det var mildt sagt krevende å holde seg fast. Etter velten noen dager tidligere var jeg nok i overkant passiv nedover, men jeg skulle definitivt ikke i asfalten. Det gikk heldigvis bra, og jeg syklet forbi Kristian og Marc  rett før Austbyde og T2. Etter 6 t og 19 min på sykkelsetet var jeg inne i skiftesonen som nr. 7 totalt. Even Chiodera hadde falt på sykkelen og ble liggende igjen i T2 så jeg kunne raskt begynne jakten på Øyvind Lillehagen som løp ut av skiftesonen når jeg kom inn.

I dypt konsentrasjon for å gå av sykkelen 🙂

Løpingen

Jeg kunne med en snev av lettelse konstatere at løpebeina var gode, og at det var ingeting i veien for å gi jernet. Nå hadde jeg ikke kontroll på hvor gode alle mine konkurrenter er til å løpe, men jeg vet at om jeg har gode løpebein så er det få i triatlonnorge som kan matche de når distansen er lang. Øyvind tok jeg igjen etter noen km, og da begynte jakten på 4. Plass, Lars Christian Vold. Han var 10 min før meg ut T2, så jeg måtte løpe bra for å ta han igjen. Løpingen langs Tinnsjøen er nesten flat, men ikke helt. På noen steder var jeg oppe i 5 min/km, mens andre under 4 min/km. Jenny sekunderte og kunne fortelle at jeg tok innpå Lars Christian og at han ikke så spesielt pigg ut.

Jenny hadde en krevende jobb med å gi meg det jeg trengte i tillegg til å holde kontroll på hvor langt det var til konkurrentene mine foran og bak, men hun gjorde jobben perfekt 🙂

Jeg fokuserte på å løpe raskt uten å presse og sørge for at jeg fikk tatt en Enervit Liquidgel per 25 min. Etter ca. 10 km fikk først et glimt av Lars Christian, og etter 12 km løp jeg forbi. Det var en slak nedoverbakke og jeg trøkket skikkelig til med 3:45min/km-fart mens jeg oppmuntret Lars Christian til å henge seg på. Det viste jeg at han ikke kunne, men kunne overraskende høre at han faktisk prøvde å følge mitt tempo, som var altfor høyt også for meg.

Løpebilder får alltid frem det beste i deg 🙂 Her løper jeg et lite stykke med Lars Christian før jeg løper så raskt jeg kan for å riste han av meg og få han til å tro at han ikke har sjans til å ta meg igjen. 

Lars Christian slapp og jeg var oppe på 4. plass med kun Markus Stierli, Dirk Wijnalda og danske Ulrik Schaarup foran meg. De to sistnevnte var rundt 10 min foran meg, og det er ikke så langt som det høres ut som når det begynner å gå bratt oppover. Ved 25 km, da den berykta Zombiehill begynner, fikk jeg selskap av min bror Kim som skulle løpe oppover med meg. Jeg var ganske innstilt på å gå, mens min normalt så veldig greie bror ble streng og forventet løping. Å gå var kun tillatt mens jeg drakk vann, gels eller cola. Uten om det så skulle det løpes. Jeg forsto godt hvorfor, for når jeg løp så holdt jeg 7 min/km, mens når jeg gikk var farten 11 min/km. Dessuten fikk jeg beskjed om at dansken gikk. Da tok det heller ikke lang før jeg kunne se Ulrik foran meg, og heller ikke så lang tid før han var passert. Han gikk riktignok raskt, men var ikke i nærheten av å matche løpefart. Jeg begynte å bli skikkelig sliten, men prøvde å holde farten oppe så godt jeg kunne for det kunne være mulig at Dirk kom til å sprekke, og den kunne komme noen raske konkurrenter bakfra.

Stavsro – Gaustadtoppen

Ved Stavsro er det kun 4,7 km igjen, og det høres ikke spesielt langt ut selv om du vet at det er mange høydemeter, men delen fra Stavsro til Gaustadtoppen føles likevel så uendelig lang. Jeg måtte gå rett etter bommen, men fikk heldigvis opp farten ved første kneik.  3. Plassen var min og ingen skulle få ta den ifra meg. Dirk var 13 min foran meg, så 2. Plassen så jeg på som urealisitsk. Jeg hadde ingen peiling på hvor langt neste motstander var bak meg, men måtte håpe på at det var langt, men gå ut ifra at det kunne være noen rett bak meg. Jeg må innrømme at jeg var rimelig sikker på min plassering da jeg var kommet et par kilometer opp i fjellet og ikke hadde en motsander i sikte bak meg. Rett før vi gikk inn i tåke så kunne vi så vidt se noen som løp bak oss, men det var ikke mulig å se hvem det var, og om det var deltakere eller ikke. Her var det ingenting å spare på og gi jernet oppover. Ved ca. 500 meter igjen så fikk min bror tendenser til krampe, og jeg måtte løpe forbi og presse alene. Jeg hadde fortsatt ingen peiling på om det i det hele tatt var noen bak, men kunne ikke ta noen sjanser. Det var derfor utrolig deilig å få øye på heisen og vite at jeg kunne hadde drøye 50 meter igjen, uten at jeg så noen bak meg. Ingen kunne ta meg igjen nå og jeg kunne nye øyeblikket litt før jeg tok en siste showspurt før jeg kom jublende inn på 3. Plass og raskeste nordmann i Norseman 2013. Det var utrolig deilig å endelig komme i mål, og det var veldig gøy at Jenny var oppe der for å dele øyeblikket med meg. Jeg var nok skikkelig sliten, men kunne nesten ikke merke noe til det fordi mentalt sett var jeg flygende. Høy på adrenalin, høy på livet og høyt oppe på fjellet. Lettet over å være i mål og utrolig lykkelig for å ha motbevist kritikerne, med meg selv i spissen, at en pallplass i Norseman var urealisitsk.

Glad!

Glad 2 – Foto: Thomas Dahlsett

Og bare bitte litt sliten 😉

36 sekunder etter meg kommer min bror løpende over mål, og ett sekund bak det kommer Lars Christian. Han hadde trodd at min bror var meg (vi hadde like drakter) og gått i fullstendig ned i den mørkeste og dypeste kjelleren for å slå meg. Jeg hadde løpt 20 min raskere enn han på flatene, men likevel så tok han innpå nesten 10 min fra Stavsro og opp. Det var vanvittig imponerende og om ikke det var nok så presterte han å fri til sin kjæreste på målstreken i en koma-lignende tilstand. Jeg skal selvsagt gjøre det jeg kan for å holde han bak meg, men er ikke i tvil om at han er en fremtidig Norseman-vinner!

Lynet hadde satt den innvendig heisen ute av spill, så da var det kun beina våre som kunne frakte oss ned igjen. Jeg må innrømme at det var nedtur i dobbel forstand, for jeg var ikke spesielt innstilt på å gå så mye lenger den dagen. Det var egentlig ikke så farlig, for jeg var fortsatt høy på livet og skravla gikk kontinuerlig mens vi alle sammen gikk nedover, samtidig som vi heiet på deltakerne på vei opp. Vi kom ut av tåka, fikk sola i ryggen og kunne bare nyte utsikten, stemningen og øyeblikket. Helt perfekt!

I Norseman er utøverne fullstendig avhengig av teamet rundt seg, og jeg hadde  et av de beste. Jenny har blant annet rollen som sportsdirektør og har fullstendig kontroll på hva som skal skje, og hva som må være klart til hvilke tid. Min bror presset meg til å løpe mer enn jeg trodde jeg klarte, og mitt søskenbarn Ingeborg tok bilder og var twitteransvarlig underveis. Mens andre deltakere trenger et to- eller firemannsbord på middagsbufféten på Gaustablikk etterpå, så trengte Team Hovda et langbord med spiseplass til 15! Dere fortjener alle en vanvittig stor takk for jeg hadde ikke en gang kommet meg til Geilo uten dere 🙂

To av mine viktigste supportere, mine nevøer Simen og Daniel 😀

Takk også til mine fantastiske sponsore, og takk til Norseman-organisasjonen for å arrangere det Ultimate triathlon on the planet.