Årsskifte er ofte en milepæl for mange. Regnskapet nulles ut og du startet med blanke ark og full av lovnader til deg selv om alt du skal gjøre bedre. Det er alltid viktig å se fremover og fokusere på det vi kan påvirke, fremfor historien vi bare kan erkjenne at har skjedd. Likevel så syntes jeg det er viktig å se tilbake på året og ta en evaluering om hva som gikk bra, og hvor det er forbedringspotensial.

Fjoråret var et fantastisk triatlonår for min del med mange utrolige opplevelser. Det var ikke fritt for motgang, men endte opp med opplevelser og resultater i øvre sjiktet av det jeg kunne håpe og forvente.

Tidlig i sesongen så valgte jeg å droppe min trener igjennom 3 år, Steve Haywood, til fordel for triatlonlegenden Dave Scott. Det opplegget fungerte som kjent ikke for meg, og jeg endte opp på mitt aller mest fysisk (og psykisk) nedkjørte stadium rett før årets første konkurranse Swissman. Likevel så er jeg glad at jeg gjorde det fordi jeg fikk med meg enormt viktig lærdom som jeg tar med meg videre. Det har lært meg å ta større ansvar for egen trening og finne en trener med forståelse for min situasjon og som snakker samme språk på flere plan. Kommunikasjon mellom trener og utøver er enda viktigere enn jeg trodde for å optimalisere treningen. I tillegg har det motivert meg til å øke min kompetanse på triatlontrening for å fullstendig forså hvorfor jeg trener som jeg gjør. Under treningsregimet til Dave fikk jeg virkelig kjenne på kroppen at jeg ikke er en treningsmaskin, men i høyeste grad har begrensninger. Det var jeg egentlig klar over også, men jeg har aldri kjent det tidligere og hadde i liten grad respekt for overtreningsgrensen. Det er godt å få bekreftet at det ikke handler om å trene mest og hardest, men smartest og mest riktig i forhold til min situasjon og fysiologi.

Dave Scott og meg når han var i Oslo

Swissman var årets første konkurranse og det ble en veldig tung og vond dag. Jeg har aldri vært så nedkjølt tidligere og merkelig nok så viste det seg at det å starte kanskje verdens hardeste en-dagstriatlon med en kropp blottet for overskudd ikke gikk spesielt bra. Det forandrer likevel ingenting og jeg ser tilbake på Swissman  som en fantastisk konkurranse i et landskap som tar pusten i fra deg. Jeg og psyken min fikk dratt et sted vi aldri har vært før og gravd så dypt for å fullføre. Det er en god erfaring å ta med seg! I tillegg til at å fryse mye over tid kan gi akutt lungeinfeksjon, som var avgjørende for at jeg valgte å stoppe opp og kle meg om under syklingen på Norseman, som igjen medførte at jeg hadde normal kroppstemperatur når jeg kom til Austbygda. Foruten om konkurrasen isolert sett så hadde Jenny og jeg en fantastisk tur i Italia og Sveits.

Opp brosteinspartiet San Gottardo under Swissman

Ironman 70.3 Haugesund var årets andre konkurranse og det ble utelukkende en opptur. Kun 2 uker etter Swissman med restitusjon i fokus så fungerte kroppen overraskende godt og jeg forbedre tiden fra året før med nesten 8 minutter. Det ble også en 2. Plass i NM og 1. Plass i min aldersklasse. Det aller morsomste var i midlertidig at Team Hovda, men min tante på svømmingen, min mor på sylingen og min bestemor på løpingen fullførte konkurransen i så god stil. Det var moro å se på!

I mål på Ironman 70.3 Haugesund. Foto: Dag Oliver

Team Hovda under Ironman 70.3 Haugesund

Norseman var årets hovedmål og jeg var offensiv i forkant med målsetning om å komme på 3. Plass. Starten var ikke spesielt god og jeg kom opp av vannet betydelig lengre bak skjema enn det jeg syntes var akseptabelt. Likevel så beholdt jeg roen og lot ”alle” sykle i fram meg opp til Dyranut mens jeg beholdt min konkurranseplan med å sykle med så jevn watt som mulig. Det betalte seg allerede fra Dyranut da flere av mine konkurrenter fikk kjenne at det kan være tungt å ligge på terskel opp hele Måbødalen. Den sterke motvinden var også til min fordel siden min aerodynamikk er betydelig bedre enn de fleste andre.  Beina var gode til løpingen og energinivået likeså. En etter en hentet jeg mine konkurrenter helt til jeg kun hadde to foran meg når jeg endelig tråkket på den blå matta på Gaustadtoppen. Fantastisk dag og fantastisk laginnsats av Team Hovda!

Supportsjef Jenny og jeg i grei fart ut fra Austbygda

I mål på Norseman 2013 som 3. mann 🙂 Foto: Thomas Dahlslett

Ironman Wales var årets siste konkurranse der startplass til Hawaii 2014 var eneste målsetning. Formen var på sist beste hele sesongen og jeg var rimelig selvsikker på at jeg skulle få en av de fire Hawaii-plassene i min klasse. Det var heller ingen problem og jeg kunne ”kose meg” på sykkelen i det underholdende wailisiske landskapet og løpe rundt idylliske Tenby med ingenting annet enn en god følelse. En perfekt avslutning på den utrolig opplevelsesrik sesong!

Fornøyd på oppløpet under Ironman Wales fullstendig klar over at Hawaiibilletten var min 🙂

Aloha!

Hva gikk bra og hvor er forbedringspotensialene? Det var mye som gikk bra, og det viser seg at målrettet og jevn trening gir resultater. Ernæringsmessig har det aldri fungerte bedre, både i konkurranse og utenfor konkurranse. Jeg ser også mye som kan gjøres bedre, og spesielt  på prioriteringsfronten så ser jeg noen ting som kanskje må nedprioriteres for at jeg skal få bedre utbytte av treningen.  Det er definitivt også forbedringspotensiale med å finne ut det beste treningsopplegget når jeg er på jobb. Mer konkret om hva som skal endres i 2014 fremfor 2013 kommer i et eget innlegg.