“Where do you stand when the shit hits the fan»  er et uttrykk som har gått på repeat i hodet mitt de siste dagene.

På fredag hadde vi en oljelekkasje hvor det ble besluttet å delvis evakuere plattformen. Jeg har ikke mulighet til å gå i detalj om hendelsesforløp utover offisiell informasjon men mine refleksjoner rundt slike kritiske sitasjoner ønsker jeg likevel å si noe om.

Så hvor stod jeg når «driten traff vifta»? Jeg stod rett foran. Som kontrollromsoperatør så er det jeg som er mottaker av gassalarmen. Sitasjonen må vurderes og det må iverksettes tiltak med prioriteringene mennesker, miljø og materiell, i den rekkefølgen. Da må jeg vurdere om det skal sendes personell inn i området for å bekrefte/avkrefte deteksjonen, tilkalle beredeskapsledelsen, iverksette mønstring, utføre manuell nedstendning av anlegget eller gjøre andre prosessmessige tiltak for å avhjelpe sitasjonen. Hele prosessen fra alarmen kommer til de umiddelbare tiltakene blir iverksatt bør ta under 30 sekunder. I løpet av den tiden kommer det inn et utall alarmer fra forskjellige paneler. Å beskrive sitasjonen som hektisk er en underdrivelse. Pulsen stiger, adrenalinet utløses og hjernen jobber på spreng for å finne den neste og forhåpentlig beste løsningen. Beredskapsledelsen er raskt på plass og da er det de som «eier» hendelsen, men de første kritiske 5 minuttene er «mine», og det er jeg som må vurdere og aksjonere med få rom for feilvurderinger.

Det høres ut som et mareritt, men jeg er trent for det og vi som organisasjon er trent for det. Vi har vært på beredskapsledelsekurs, stressmestingskurs i tillegg til å kjøre en fullskala øvelse hver eneste arbeidsperiode. En oljelekkasje vil alltid ha et risikopotensiale men vi følte likevel at vi hadde kontroll. Våre sikkerhetssystemer fungerte perfekt og beredskapsorganisasjonen var bunnsolid, og jeg er både imponert og stolt over hvor godt mine kollegaer håndterte situasjonen. Det var utrolig lærerikt, og selv om jeg selvsagt skulle vært foruten oljelekkasjen så skulle jeg ikke vært foruten erfaringen.

I sitasjonen som oppstod så var det et tungt ansvar på mine skuldre og det er mange som er avhengig av at jeg presterer. Det føltes egentlig ganske greit ut fordi jeg er i senter for all informasjonsflyt og den som utfører mange av aksjonene i tillegg til at jeg hele tiden har mulighet til å kommet med gode forslag og innspill til løsninger. Jeg hadde kontroll på sitasjonen og jeg håndterte sitasjonen. Jenny, som er trygt plassert hjemme hadde det betydelig vanskeligere fordi hun kun viste det som kom på nyhetene, og ikke hadde noen oversikt over hvor kritisk det var. Det var heller ingenting hun kunne gjøre med sitasjonen foruten om å vente på at jeg ringte hjem og sa at alt var ok.

De fleste har et naturlig instinkt som sier at de skal så langt bort som mulig fra «vifta». I kritiske sitasjoner har vi de to mekanismene fight or flight, der å flykte fra sitasjonen er den mest vanlige. Ofte er det også den beste løsningen men ikke alltid. Å involvere seg og få mest mulig informasjon over sitasjonen og gjøre tiltak for å løse sitasjonen kan derfor føles lettere ut.

Det er mye god lærdom i krisehåndtering, både med tanke på kriser isolert sett, men også generelt i livet, triatlon inkludert. Få mest mulig informasjon, redusert X-faktorene til så få mulig og tren på de forskjellige senarioene du kan komme opp i. Det er mange stressende sitasjoner du kan komme opp i under triatlon også. Svømmestarten, en punktering eller en ulykke. Hva kan gå galt og hvordan skal jeg håndtere det? Til deg selv det spørsmålet og tren på det!