Årets Norseman kommer utvilsomt til å gå inn i historien som en av de villeste dagene i mitt liv. Det hadde jeg virkelig ikke forventet på forhånd. Arbeidsrotasjonen min gav meg dårlige forutsetninger til å svømme bra og jeg var svært usikker på hvordan nattskiftjobbingen kom til å påvirke formen i løpet av en så lang dag. Mange hadde gitt meg et favorittstempel sammen med de 3-4 andre antatt beste, men i mitt eget hodet så var ikke seier et tema. Unnskyldningene stod i kø, og plasseringsmessig hadde jeg vært superfornøyd med å klare topp tre i år også, men jeg var innstilt på at det skulle gå mye dårligere enn det. Å prestere på Norseman var nesten gitt opp i forkant og IM Hawaii seilte opp som det store hovedmålet. Når vi først kom til Eidfjord så begynte likevel følelsen av å glede seg til konkurransen å komme snikende. Stemningen var elektrisk og Thai Take away-maten smakte like fantastisk som i fjor. Noen pre-race negative tanker til tross, jeg var så klar som jeg kunne få blitt.

Svømmingen

Vanntemperaturen var bedre enn fryktet og 16 – 17 grader kategoriseres som tropisk temperatur i Eidfjord. I små bølger og en ørliten motstrøm svømte 261 helspente triatleter taktfast innover i den majestetisk Hardangerfjorden. Selv var fokuset å nettopp holde takten høy og la armene gå kontinuerlig. Det stopper fort opp ved å gli med mindre vannet er blikkstille så det er bare til å hold frekvensen oppe. Akkurat det gikk ganske bra og i følge min Garmin så var frekvensen 34 armtak (som da blir 68 tak totalt med høyre- og venstrearmen). Dette bidro også til at jeg ikke stivnet så raskt i skuldrene, noe jeg fryktet siden jeg kun hadde hatt to svømmeturer på hhv 20 og 15 min de siste ukene. Jeg fant ingen gode bein å henge på men klarte meg fint alene og hadde nok med å fokusere på min egen teknikk og frekvens. Opp av vannet på 1:03 som nr. 24, som normalt ikke er godt nok, men med forutsetningene så var jeg ganske fornøyd. I skiftesonen fikk jeg beskjed om at Tom Remman var 9 min foran mens Lars Christian kun var drøye 4 min foran. Det var en positiv overraskelse!

Opp av vannet på 1:03. Temperaturen var grei, men jeg hadde på meg en neoprenhette likevel for i motsetning til neoprensokker så ser jeg ingen ulemper med å bruke det. Opp av vannet rett bak meg kom Per-Morten Ellingen som endte på en knallsterk 3. plass Foto: Bjørn Hytjanstorp

Sykkel

Det var rett og slett deilig å komme seg ut på sykkelen med en mild temperatur som gjorde at beina var mindre stive enn de ofte er når tidlig på syklingen i kalde forhold. Når jeg kjente etter så var beina i grunn veldig gode og jeg la meg i aeroposisjon og gav jernet i en semikontrollert stil. Å trø så hardt som mulig uten å gå over den subjektive ”grensen” og at den veldig objektiv watten ikke skulle ligge over 300 i lengre perioder. Oppover Måbødalen tok jeg stadig igjen konkurrenter og begynte å kjenne at beina var veldig gode. Min største konkurrent Lars Christian ble passert og han så ikke spesielt pigg ut og gjorde ingen tegn til å en gang prøve å holde følge. Å tape 6 min i forhold til meg fra Eidfjord til Dyranut hadde nok ingen av oss forventet, men heldigvis så løsnet det for han etter det.

Opp til Dyranut og kontinuerlig i aeroposisjon for å spare krefter i motvinden. Foto: Bjørn Hytjantorp

Til min store overraskelse så var jeg nr. 3 totalt ved Dyranut med positive meldinger om at jeg stadig tok innpå Tom og Graeme Stewart. Det er flatene som er min styrke og det raske partiet fra Dyranut til Geilo som er min spesialitet. Det er da Shiv-en og jeg, i god «Transformers-stil», forvandles fra en tynn fyr og en dyr sykkel til å bli et jagerfly. I dyp aeroposisjon så skyter vi fart og selv med høyst edruelige 250 watt på pedalen så gikk vi ofte ”tom” for gir med 53/11 som tyngste utveksling. På det tregeste 10 km segmentet (autolap hver 10 km) over vidda så holdt vi 39.9 km/t i snitt og det raskeste holdt vi 50.9 km/h. Vi fløy over vidda! Tom sin ledelse krympet stadig mens jeg noe skuffet fikk tilbakemelding om at Graeme holdt stand. I motsetning til de fleste andre så sykler jeg nesten like hardt på flatene som oppover, og derfor taper jeg ofte tid i motbakkene siden mange sykler mye hardere når det går oppover.

God humør oppover 🙂 Foto: Ingeborg Hovda Rafdal

I bedre humør nedover 😀 Foto: Martin Paldan

Derfor var det lite tid å hente på konkurrentene fra Geilo og utover og sekunderingene sa at jeg så vidt tok innpå Tom, men tapte litt til Graeme. Bakfra kom også Lars og Lars, og etter nesten 140 km syklende solo syklet Lars Petter forbi i stor fart det siste stykket opp Imingfjell. Like raskt gikk det ikke etterpå og etter toppen så la jeg meg igjen i front, og kunne konstantere at ja, været kunne faktisk være like jævelig som året før. Med sterk motvind og piskende regnvær traff jeg dagens første mentale utfordring. Det begynte å bli tungt og jeg begynte å bli kald. Trøsten var at Lars Petter som lå rett bak kun syklet i tridrakt og måtte ha det enda verre enn meg. Ned Imingfjell var tåken ”grauttjukk” og i kombinasjon med striregn, sterk sidevind og 81 mm høyprofilshjul i front var det ikke oppskriften på en trivelig nedsykling. Jeg syklet som en pyse og tenkte at det finnes viktigere ting i verden enn en god plassering i Norseman, som f.eks. å komme ned fra Imingfjell med livet i behold. Heldigvis tok Lars Petter ansvar og syklet forbi, noe som passet meg perfekt siden sikten var så dårlig og jeg ikke hadde syklet strekningen siden Norseman i fjor, og derfor var usikker på når svingene kom, hvor skarpe de var, helning, asfaltkvalitet osv. I Tessungdalen ble sikten bedre omvendt proporsjonalt med asfaltkvaliteten. Å sykle der gav meg assosiasjoner til da jeg red på en mekanisk okse på et utested på Magaluf. Fy f*** for en vei. Hold on to your (carbon) horses, sier bare jeg. De siste 10 – 15 km til Austbydi virket nyasfaltert og en sann glede å sykle på til sammenligning. Lommekjente Lars Christian hadde tatt oss igjen og holdt bra fart i front. Med 5 km igjen så var jeg så kald og følte at beina var så gode at det var like greit å gi jernet foran for å hente inn litt tid på Tom og Graeme i tillegg til å få i meg varmen igjen. Inn på syklingen på 5:49:57, og dagens 3. sterkeste sykkeltid, kun 1:21 min bak Even Chiodera som syklet best.

Enten tett tåke eller lavt skydekke ved Iminfjellplatået. Aeroposisjon, aka jagerflymodus  var uansett det eneste riktig 😉 Foto: Truls Rundgren

Surt og kaldt ned fra Imingfjell men humøret var det ingenting å si på 🙂 Foto: Andreas Diederich

Under skydekket før jeg syklet inn i den fryktinngytende Tessungdalen. Foto: Martin Paldan

Løpingen

Jenny hadde lagt alt, som i dette tilfelle var joggesko, sokker og to isogels, sirlig i skiftesonen. Ullsokkene jeg hadde brukt på syklingen var naturligvis søkkbløte og jeg tenkte at det ville være deilig å skifte sokker. Det var helt til Lars Christian kom inn rett ved siden av meg, tok på seg skoen i en fart og løp ut før meg. Drit i å bytte sokker, tenkte jeg. Slik luksus har jeg ikke tid til.

Mann on a mission – Ut fra T2 i Austbygdi. Foto: Truls Rundgren

Lars Christian løp ut i et forrykende tempo, med Graeme 30 meter foran og jeg halsende 30 meter bak. I fjor var Lars Christian en uforholdmessig svak løper på flatene, og selv med 10 min forsprang fra Austbygdi så hadde jeg tatt det igjen og løpt fra ytterligere 10 min til starten av Zombie Hill. I år var det en helt annen Lars Christian som løp, og med en helt annen fart. Vi startet med 3:45 min/km fart(!), noe vi nok alle tre visste at ikke var holdbart i lengden. Spørsmålet var hvem som kunne løpe raskest lengst. Graeme var den klart sterkeste løperen på ”papiret” med 2:50 maratontid (8:16 totaltid!) i Challenge Barcelona i fjor. Heldigvis for meg så er det ikke på papiret Norseman avgjøres for nå var jeg den sterkeste, og med et tempo på 4 min/km ble strikken mellom meg og de to andre sakte men sikkert lengre og lengre. Yes! Jeg trekker i fra! Hvor langt foran er Tom?, spurte jeg Jenny. Du tok han igjen i T2. Du er først!, ropte hun tilbake. Yes! Jeg er først! Jeg følte meg rett og slett fantastisk bra og løp lett i 15 km/t. Hofta frem, ryggen rak og fremoverlent med høy frekvens der leggene gjør jobben. 15 km ble faktisk passert på ganske nøyaktig 1 time, noe som er veldig bra, spesielt siden løypa strengt tatt ikke er helt paddeflat. Etter det gikk tempoet litt ned, men jeg holdt fortsatt gode 4:10 min/km og følte meg fantastisk mens jeg stadig økte forspranget til konkurrentene. Fjorårets ”nesten-fadese” der jeg holdt på å tape 3. Plassen min til Lars Christian til tross for 10 min forsprang på Stavsro var spikret på innsiden av hjernebarken. Jeg må ta så mye tid som overhodet mulig før stigningen. Når stigningen begynner så ”nulles spillet ut”, og det er mange som er svake på flatene men sterke i stigningene, og visa versa.

Å være support er hardt arbeid! Jeg hadde den aller beste som gav meg alt jeg trengte av væske og ernæring til tillegg til å minne meg på at jeg den sterkeste av alle. Foto: Alexander Nordahl/DN

Foto: Even Hjarholm

Været var ikke strålende for å få brunfarge men perfekt for løping. Foto: Even Hjarholm

Bunnen av Zombie Hill etter 25,5 km ble nådd på 1:42:45 og forspranget var hhv 7 min til Graeme og 10 min til Lars Christian. Åge Saxlund, støtter meg ikke bare igjennom sponsoratet mitt med UBQ, men også som pacer på løpingen. I fjor så startet jeg Zombie hill med å gå for å få i meg drikke og næring, mens denne gangen begynte vi rett på løpingen. Vi ble enige om å løpe opp til første sving før det skulle bli en gående spisepause. Når vi først kom til svingen så var det så mange mennesker i tillegg til en med filmkamera at vi droppet planen om å gå der. Først når vi var ute av syne så begynte jeg å gå mens jeg styrtet nedpå en isogel. Det føltes ikke bedre ut å gå og det gav tendenser til krampe på baksiden av lårene. Det ble 15 sek gåing før jeg sa Åge at jeg ønsker å gå, men klarer ikke å finne noen god grunn til å gjøre det. Så vi løp derfra og hele veien opp til Stavsro. Det var utrolig krevende både fysisk men enda mer mentalt. Åge er en erfaren triatlet og har vært med på Norseman tidligere både som deltaker og support. Han balanserte perfekt knivseggen mellom å oppmuntre og pushe, og vi holdt et godt men kontrollert tempo hele veien og gjorde alt riktig med ernæring og bekledning. Jeg fikk sekundering om at Graeme var ute av kampen og at Lars Christian var 16 min bak. Det var supert, men alt kan skje i fjellet jeg følte meg ikke trygg på seier.

Åge Saxlund og jeg i særdeles godt humør oppover Zombie Hill 🙂 Foto:Nxtri

Ved Stavsro tok Kristian Brynestad, min fysioterapeut hos Klinikk for Alle i Bjørvika, over roret på løpssupport-skuta. Jenny hadde instruert han til å pushe meg maksimalt, og Stryn-mitraljøsen startet umiddelbart. Her var det kun løping som var godt nok! Problemet var bare at også denne gangen så stoppet det helt opp rett etter jeg hadde gått inn grinda. Krampe i legger og lår, i begge beina. Jeg måtte gå med varsomme steg for å holde krampene i sjakk. Etter første stigning så flater det ut, og da klarte jeg heldigvis å leve opp til Kristian sine krav om løping. Vi gikk der det var for bratt til å løpe men holdt bra tempo der det var flatt nok til å la beina gå. Osprey Pack var så kule å gi meg en testversjon av den kommende løpssekken Rev 6 og sekkens drikkeblære var fylt med mitt ”hemmelige” våpen, nemlig dau cola. Kroppen var ikke tom for energi men karbolagrene begynte å synge på siste verset. Kroppen fungerer greit uten karbohydrater foruten om hjernene som ikke klarer å utnytte energien i fettet like raskt. Det går ut over konsentrasjonen, balansen og evnen til å tenke rasjonelt. Cola er derfor akkurat det jeg trengte da og jeg tok en sipp av drikkeslangen hver gang jeg trengte en liten boost. Midtveis klarte jeg også å slurpe i meg dagens High5 Isogel nr. 18(!). På det tidspunktet fikk jeg også melding om at Lars Christian hadde gått inn i fjellet og var 18 min bak meg. 18 min taper jeg aldri! Det var en stor lettelse og en vanvittig god følelse, men samtidig ikke spesielt prestasjonsfremmende. Hodet kjempet med nebb og klør for å piske den nådeskrikkende kroppen til å presse seg maksimalt. Med viten om seieren var sikret måtte jeg se til mitt machosistiske indre for motivasjon til å fortsette å svinge pisken. Det var kun delvis suksess, men Kristian fulgte Jenny sine instrukser og ropte kontinuerlig at jeg måtte la beina gå. Det var bare en ubeskrivelig god følelse at jeg enda var i stand til å løpe hurtig på flatene. I tett tåke, stiv kullig og med store regndråper rennende nedover ansiktet var følesenen av å leve større enn noen gang.

Slik var forholdene på toppen 😀 Foto: Ingeborg Hovda Rafdal

Å kunne ta Jenny, min kone, min beste venn og største støttespiller, i hånden ved Sherpatrappene og løpe til toppen sammen som vinner av Norseman 2014 sendte meg inn i et emosjonelt fyrverkeri uten sidestykke. Det fikk meg til å tenke på vår familieferie på Gran Kanaria i romjulen 2008, da Jenny kunne se at jeg tok mine aller første svømmetak på noe som kunne se ut som en dårlig etterligning av crawl, og jeg var superstolt av å ha tatt min første lange sykkeltur. Den var 8 mil og jeg brukte 4 timer. At min påmelding til Norseman 2009 skulle ha så stor betydning for veien og livet videre var vanskelig å forutse og hadde noen da sagt at jeg fem år senere skulle stå på Gaustadtoppen som førstemann, så ville jeg aldri i verden trodd at det kunne være mulig.

Målfoto nr. 1. Foto: Alexander Nordahl/DN

Målfoto nr. 2. Foto: Thomas Dahlslett

Målfoto nr. 3. Foto: Amund Kvernvold

I mål var det ingen slagen mann som kollapset i utmattelse på den blå matten utenfor turisthytta. Det var en euforisk mann som var langt høyere enn Gaustadtoppens 1883 meter! Bilder av grinende mannfolk måtte andre stå for, fordi jeg var i storform på selve definisjonen av runners high. Det var masse energi til å posere for kamera, gi klemmer og prate med journalisten fra DN.

Høyere enn 1883 moh – Det var hvertfall jeg og i strålende form! Foto: Thomas Dahlslett

Det er mange som har eierandeler i nettopp denne sorte trøya og takkelisten er lang. Først og fremst mitt hovedsupport-crew bestående av min kiropraktor Kristian Gabrielsen, fysioterapeut Kristian Brynestad og supportkaptein Jenny stødig ved roret. Åge Saxlund og Anne Vollstad jobbet fantastisk fra Rjukan til Stavsro. I tillegg må den utvidede Hovdaklanen som klarte å telle 19 personer(!) ventende på meg på toppen få en stor takk. Norseman-organisasjon vartet igjen opp med det som er den ultimate trialonkonkurransen. Støtten underveis var rørende! Jeg vil også gi en spesiell takk til Lars Christian Vold som var hovedmotivasjonen for å presse så hardt på hele løpingen, og noe jeg aldri hadde klart uten han jaktende bak vel viten om at det er motbakkene han er best. Mine sponsore Bjørklund, UBQ, Klinikk for Alle, Baker Hansen, HUUB, HumanSpeed, Specialized og Osprey Packs har alle vært uvurderlige.

Hvordan det er mulig er vanskelig å forstå, men kroppen har aldri føltes bedre enn å ha fullført en fulldistanse noen gang. Selv dagene i etterkant så har var en øm muskel på fremsiden av venstre legg det eneste som minnet meg på den fysiske utskeielsen. Ikke et gnagsår, ikke en vannblemme og nesten ikke en gang støl musklatur(!). Kroppen er fantastisk og det viser at jeg er på riktig vei med treningsopplegget mitt. At jeg løp 3 min og 26 sekunder raskere fra Austbygdi til Gaustatoppen enn Henrik Oftedal sitt rekordløp i 2012, uten å gå i kjelleren sier meg at toppen enda ikke er nådd. Henrik sin fantastiske løpsrekord på 10:23 hadde nok ikke vært truet selv med perfekt forhold, men 10:52:07 og seiersmargin på over 17 min under de tøffe sykkelforholdene må jeg kunne si at var virkelig bra. Til neste år så håper jeg både Henrik og Macca stiller i toppform og så skal jeg hvertfall gjøre det jeg kan for å prestere enda bedre!