Innlegget ”Spons meg a!!”, skrevet av Bent O, gav meg god underholdning. Godt voksne menn uten resultater eller en god historie på vill jakt etter å få noen til å betale ”satsingen” deres.

Mange er nok av den oppfatning at det er veldig gunstig med sponsorer, og at jeg er privilegert som er sponset i ”huet og ræva”, og nærmest får utstyr slengt etter meg.

Først og fremst vil jeg si at ja, jeg er privilegert, og er nok en av de triatletene i Norge som har det enklest når jeg skal på sponsorjakt. Det er primært bloggen og sekundært resultatene som gjør meg attraktiv blant sponsorer. Likevel føler jeg et behov for å sette det hele i perspektiv. I 2013 førte jeg for første året regnskap på mine inntekter og utgifter ifm med triatlon, og resultatet ble 80 000 kr, i underskudd. Min reelle negative kontanstrøm var i realiteten større fordi utstyret jeg får må føres opp på inntektsiden, mens flybilletter, hotell, leiebil etc. må betales med ”hard earned cash”. Denne sesongen ser bedre ut, og jeg håper å redusere underskuddet til halvparten, og om jeg legger inn en solid arbeidsinnsats med sponsorer fremover så håper jeg å gå i null til neste år.

Og akkurat der er utfordringen, det kreves mye for få tak i sponsorer, og den arbeidsinnsatsen som må legges er langt ifra sikkert at gir bedre avkastning enn å ta en normal jobb. For min del så har min ”skikkelige” jobb gitt utrolig mye mer per brukt time sammenlignet med tiden jeg har brukt på sponsorer.

Og der er utfordring nr. 2. Ingen (eller veldig få) gir deg noe uten å forvente noe som helst tilbake. Det forventes positiv profilering av deres produkter, en forventning det er enkelt å møte. Det kan også forventes/kreves blogginnlegg om produkter, eksponering på sosiale medier, foredragsholding, bildetakning, artikkelskriving og deltakelse på diverse arrangement. Det er da du kan komme i situasjonen at det du får ut av sponsoratet eller samarbeidsavtalen er mindre enn det du gir.

Og der er utfordring nr. 3. Er sponsoravtalen så gunstig at du får mer tilbake enn du gir? I veldig mange tilfeller er svaret nei. Jeg skal være den første til å innrømme at det er utrolig moro å få kult utstyr. Kult utstyr betyr (dessverre) ikke det samme som at du blir en bedre triatlet. Det er grenser for hvor mange svømmebriller, sykkeldrakter og joggesko du trenger. Flere gjør deg ikke bedre! Så om jeg får meg en skosponsor med en gunstig avtale der de gir meg sko/løpsklær for f.eks. 10 000 kr, så vil den prestasjonsmessig være nærmest verdiløs, og den økonomiske gevinsten typisk være 0 – 2000 kr (det jeg bruker på løpesko i løpet av et år). Prestasjonsmessig kan det også være negativt da jeg knytter meg opp til ett skomerke, som ikke nødvendigvis har den optimale skoen for meg. Dette er før jeg har regnet med tiden jeg bruker på forpliktelsene sponsoravtalen kommer med. Derfor må jeg stille meg det kritiske spørsmålet; vil denne sponsoravtalen gjøre meg til en bedre triatlet? Gir avtalen meg bedre utstyr enn det jeg har uten at forpliktelsene er tidskrevende så kan svaret være ja. Gir avtalen meg penger slik at jeg kan jobbe mindre og trene/hvile/konkurrere mer så kan svaret være ja. Om avtalen ikke gjør meg til en bedre triatlet så må jeg høflig takke nei.

Å slutte i jobben og satse triatlon på fulltid er derfor fullstendig utopi, men med riktige sponsorer i ryggen så kunne det vært aktuelt å jobbe 50 % offshore, noe som jeg ser på som den optimale løsningen med tanke på forutsigbar inntekt og så lav arbeidsbelastning at satsingen kan bli nærmest optimalisert. Umulig er det nok ikke, men det vil kreve et kvantesprang på sponsorfronten. Spons meg a! 😉

TriNordic, HumanSpeed, Bjørklund, UBQ, Specialized, BakerHansen, Klinikk for Alle, Elixia og Osprey er alle mine supre sponsore. Likevel gikk «Triallan» med et solid underskudd i fjor.