En trøtt tirsdagsmorgen, en vindfull dag og et sekunds uoppmerksomhet klarte å sende meg parallelt over en 15 cm fortauskant mens jeg syklet til jobb. Litt uflaks men hovedsakelig sløvhet og 100 % egenforskyldt. På rent instinkt sjekket jeg umiddelbart sykkelen og den kom overraskende godt ut av fallet. Det var ikke så rart da kneet, albuen og skuldra mi tok mesteparten av energien fra fallet.

Å gå i asfalten er aldri moro, men smertene var begrenset, og skrubbsårene til å leve med så jeg syklet videre de resterende 13 km til jobb. Senere på dagene hadde jeg en avtale med Svein Bjarte om en 3 t lang sykkeltur ute, og det var en avtale jeg hadde tenkt å holde. Skrubbsår kan være smertefullt, men farlig er det ikke. Utover dagen så fikk jeg i økende grad smerte i skulderen ved bevegelse, mer spesifisert når jeg løftet armen rett ut fremover og til siden. Når armen gikk lengre ut enn 20-25 grader fra kroppen var det akkurat som noen stakk en kniv i skulderen. Å løfte armen over hodet gav uutholdelige smerter. Jeg måtte gå ned i garasjen og ”prøvesykle” men fant raskt ut at jeg ikke klarte å legge vekt på skulderen og derfor ikke kunne holde fast styret. Sykkelturen måtte kanselleres og jeg måtte ta bussen hjem der jeg klarte å gjennomføre økta med nød og neppe fra rulla mens jeg satt oppreist eller kun avlastet vekta på venstre arm.

Situasjonen var mildt sagt deprimerende. Med under 3 uker igjen til konkurranse var tiden inne for å sette inn det siste trøkket på treningen med skaden gjorde at jeg ikke kunne løpe, svømming var fullstendig uaktuelt og sykling kun var mulig på rulla. Jeg klarte knappt nok å kle av og på meg.

I slike situasjoner er det fort gjort å begrave seg ned i selvmedlidenhet, selvklandring og pessimistiske tanker, og personlig er jeg ”kongen” av å svartmale slike situasjoner. Likevel så ser jeg at det ikke er formålstjenelig å gjøre det. Det er ingenting å hente på å tenke på at du skulle gjort noe annerledes og hvor ille skaden er. Det gjelder å fokusere på fremtiden og hva du faktisk kan gjøre fremfor hva du ikke kan gjøre.

Allerede nå er skuldra bedre, og selv om svømming fortsatt ikke er på tale, så kan jeg kanskje prøve meg på en løpetur i morgen/lørdag og sykle nesten som normalt. I dag drar jeg innom Klinikk for Alle Bjørvika, som var til utrolig stor hjelp sist jeg falt på sykkel i fjor (Ref: Ultralyd av hofta), for en god vurdering av skaden og tiltakene fremover. Realistisk sett så blir det nok ikke mye svømming i tiden fremover (kan riktignok jobbe mye med venstrhåndsdrills 😉 ), men jeg blir godt fornøyd om jeg stiller på startstreken på Ironman South Africa med mulighet til å bruke begge armene uten store smerter. Jeg er optimistisk!

Deltoid Clavicular og Acromial er de to musklene som har fått seg en skikkelig trøkk. De musklene er sentrale i svømming og overraskende mange andre bevegelser har jeg funnet ut den siste tiden. Bildene er forøvrig fra den glimrende appen iMuscle 2 🙂