I forkant av konkurransen var jeg veldig spent på hvor godt jeg var i stand til å prestere. Hele spekteret av følelser var involvert der jeg i de tyngre periodene var sikker på at jeg ikke i det hele tatt kunne stille til start, og Jenny fikk den utakknemlige jobben med å prøve å muntre opp en utrøstelig triatlet. Når jeg tirsdagen i forkant våknet med en skulder som var like vond som før, et ribbein som motsatte seg all aktivitet, sår hals og fullstendig tett nese så tenkte jeg at denne gangen er det nok best å kaste inn håndkle. Forventningene mine var derfor rekordlave og jeg var sjeleglad bare for å kunne stille på startstreken.

Svømmingen

Forventningene var spesielt lave før svømmingen, men målsetning om å komme mindre enn 30 min saktere opp av vannet enn første gruppe. Naturligvis ble jeg frasvømt umiddelbart og jeg gjorde absolutt ingen forsøk på å henge med noen som helst. Totalt hadde jeg svømt 10 min de siste to dagene og jeg valgte å ikke varme opp for å spare skuldra, så jeg hadde null følelse på hvordan det skulle kjennes ut. Heldigvis var skuldra i sin beste form siden fallet og jeg kunne strekke armen langt ut i front så lenge isettet ble satt ved skulderhøyde. Klønete var det selvsagt, og det å dra hardt med den friske venstre armen og rolig med høyrearmen var ikke så enkelt. Derfor ble det ble ofte enten hardt med begge eller rolig med begge, og sistnevnte var den beste løsningen for å ikke skade skuldra ytterligere. PRO-damene begynte 3 min etter oss og jeg forventet å bli tatt igjen ganske tidlige, men til min store overraskelse så svømte jeg helt alene, uten å se en svømmer verken foran eller på siden helt til vending på den 3,8 km lang 1-runders svømmeløypa. Og ikke svømte hun forbi meg i racerfart heller så det gav en god følelse. Opp av vannet på 1:08 med såpass begrenset fysiske forutsetninger var langt over forventing, selv om jeg var nesten 20 min bak teten såpass tidlig i konkurransen.

Her er bildet av svømmestarten og selv om det var mange i HUUB så ser du ikke meg på bildet da jeg stilte meg helt bakerst uten ambisjon henge på og kjempe om føttene til noen som helst.

Syklingen

Ut på sykkelen følte jeg meg ganske bra og kjørte veldig kontrollert på rett over 250 watt. Utfordringen med skuldra hadde ikke bare vært på svømmingen, men også på sykkelsetet og da spesielt i aeroposisjon da jeg legger mye vekt på skuldrene. Armpaddene var derfor flyttet fra innerste innstilling til ytterst og setet satt 2 cm bak for å flytte mer vekt på setet og mindre på skuldrene. Det fungerte perfekt og jeg kjente nesten ingen smerter i aeroposisjon. Alt føltes bra ut og jeg jobbet meg oppover i PRO-feltet (i dame-feltet selvsagt, for gutta var jo et par mil foran allerede). Utover i løypa ble det tyngre og jeg merket den mentale prøvelsen med å kjøre 180 km solo. Jeg merket også at hofteleddsbøyeren på høyre side begynte å skape seg, som en konsekvens av lite sykling i aeroposisjon den siste tiden og en sittestilling med litt mindre vinkel i hofta pga setet som var lengre bak. I tillegg begynte den grove og ruglete asfalten å slite både på meg og sykkelen. Mine himmelroste Magurabremser begynte å subbe i front etter 75 km, og jeg kunne kjenne at bremsene begynte å løsne. Heldigvis var den naturskjønne løypa teknisk superenkel, med kun et par svinger med stort behov for bremsekraft. Wattmåleren kunne si meg at beina gikk fra halvdårlig til verre, og når jeg ved 150 km fikk en punktering på forhjulet så tenkte jeg at det var en ganske passende dag og en passende konkurranse når jeg først skulle punktere. Noen kilometer etter at dekket var byttet så gikk forbremsen fra halvløs til helt løs, og jeg tok hele bremsen og la den på aerobarene for at den ikke skulle kile seg i hjulet. Dette skulle uansett ikke by på noe problemer da det bare var ”straka vegen” hjem igjen. Det tenkte jeg hvertfall helt til jeg rundet svingen til T2 og forsto at jeg hadde for høy hastighet til å kunne bremse ned med bare bakbremsen før den såkalte dismount line. I farten så husket jeg ikke straffen for å passere denne linjen syklende, men tenkte ikke å finne ut av det ”the hard way” og hoppet av sykkelen i en hastighet større enn jeg normalt ville valgt. Jeg krysset linjen og burde fått straff, men slapp nok unna fordi jeg tryna rett etter at jeg hoppet av og de tenkte vel at det var straff nok. Heldigvis gikk jeg i bakken på høyresiden, og ikke på venstre som sist, og heldigvis var det bare skrubbsår og en lettere forslåelse.

Fungerte greit å ha forbremsen på aerobarene også, hvertfall helt til jeg skulle av sykkelen ved T2 😀 Må innrømme at det var litt uflaks siden bolten som løsnet faktisk var festet med locktite.

Løpingen

Ut fra skiftesonen så var farten god, og selv om jeg godt kunne klart meg uten fallet denne gangen også, så var det lite som tydet på at det skulle sakke meg ned. Jeg hadde ingen god grunn for at jeg ikke skulle kunne løpe på under 3 timer denne gangen så det var det jeg gikk inn for. Det var jo litt optimistisk målsetning, men jeg hadde ikke så mye å tape fra eller til og tenkte at det var forsøket verdt. Det ble litt hardt fra rundt 18 km, og jeg passerte første 21 km på rett under halvannen time. Været var ikke på min side. Hele uken i forkant hadde det vært relativt kjølig, mens godværet kom for fullt på konkurransedagen med 25 grader og skyfritt. Det var langt ifra ”Hawaii-varmt” men like fullt nok til å sette en norsk vintertilpasset kropp i kok. Løpeløypa var 14 km som da skulle rundes 3 ganger, og i all hovedsak var den underholdende og rask, foruten om en strekning på 6 km ut mot universitetet og tilbake til ”byn” som var varm, vindstille, tilskuerløs og bare hadde en drikkestasjon. Det var der det måtte jobbes mentalt. Fra 25 – 35 km var det tungt, mens jeg etter det klarte å jobbe bedre på det mentale planet og tok bare 1 km av gangen og med 40 km som mål. Det er en øvelse der jeg later som de siste 2 km ikke eksisterer og presser maks helt til den fiktive mållinjen ved 40 km. Når jeg først har kommet ditt så klarer jeg selvsagt 2 km til. På den måten så klarte jeg å gå fra en 4:50min/km-fart til 4:25-30 min/km de siste 4 kilometerne, noe som tyder på at jeg fysisk har litt mer å gå på, men mangler de mentale kreftene til å jobbe meg igjennom den tunge perioden der jeg har jogget langt og merker den fysiske påkjenningen samtidig som det er langt igjen, som f.eks. ved 25 km. Forbedringspotensial! Det var sjukt digg å løpe de «ikke-eksisterende» siste 2 km og over mållinjen på tiden 9:40:25. Plasseringsmessig ble jeg nr. 25 av 48 i PRO-klassen (blant mennene altså 😉 ), nr. 39 totalt og raskeste nordmann. Ikke pådro jeg meg større skade i høyreskulderen (skrubbsårene på venstresiden er ingenting å snakke om) eller i kneet med å delta heller. Med de forutsetningene jeg hadde så var dette et resultat jeg var godt fornøyd med. Ikke minst var det en fantastisk morsom og ikke minst lærerik opplevelse.

Moro å gå over fra en litt trassig sykling til god løping, hvertfall de første 15 kilometerne. 

25 grader er ikke supervarmt, men jeg fikk jaggu kjenne på at det var «litt» varmere enn det kroppen min var vant til.

Kan ikke løfte høyrearmen opp enda, men veldig fornøyd med å bare ha stillt til start, og fornøyd med at det gikk så greit til tross for sub-optimale forutsetninger

Mitt totale forbedringspotensial ser jeg på som stort. Jenny bare lo av meg når jeg sa det, men om jeg ikke hadde falt i forkant, så skulle jeg med full klaff kunne kjørt på 9 timer. Nå er det selvsagt veldig mye lettere å si det enn å gjøre det, spesielt når jeg har en ”legitim” unnskyldning å lene meg på. Jeg er rimelig sikker på at jeg kunne svømt minst 10 minutter raskere, syklet 20 min raskere (uten punktering/tekniske problemer, solosykling og med en optimal oppladning), og løpt på under 3 timer. Og akkurat det gleder jeg meg til å vise. Når det er sagt så må jeg også erkjenne at selv med full klaff så er nivået opp til vinneren, Fredrik van Lierde formidabelt. Nå knuste han riktignok et supersterkt felt med en prestasjon som jeg tipper kommer til å stå ut som en av de sterkeste i 2015, men det er ikke til å legge skjul på at jeg har noe å strekke meg etter. Heldigvis er det å ha noe å strekke seg etter halve moroa 😉

Tusen takk til alle som har fulgt med og heiet på og takk til mine sponsorer for super støtte 🙂

Christian og Anders i farta! Christian pustet meg i nakken og kom i mål bare 4 min bak meg og sikret seg en tidlig kvalifikasjon til Ironman Hawaii sammen med Marius og Lars Christian. Sistnevnte fikk dessverre store tekniske problemer etter 100 km på syklingen som ødela det som kunne blitt en veldig morsom duell mellom meg og han siden han svømte 11 min raskere enn meg og var i ferd med å ta meg igjen på sykkelen til tross for at han begynte 15 min senere. Da hadde jeg måtte ha løpt over 15 min raskere for å ha tatt han igjen. Vi får håpe på ingen tekniske problemer når det virkelig gjelder på årets Norseman 😀

Min tidligere lagkamerat Karl-Johan Danielsson fikk en tung dag og syklet med rett over 200 watt i snitt mot normale 280 når han er i form. Svømmingen var derimot super på 51 min og jeg er sikker på at han finner sykkelbeina til ITU VM i Motala.

En som tydeligvis ikke fikk det så tungt var denne mannen med prestasjon det er vanskelig å begripe. Rett under 40 km/t i snitt i denne løypa og de vindfulle forholdene er sjukt! 49 min svøm og 2:49 maraton var ikke så ille det heller.

Digg med massasje i etterkant av konkurransen da, sånn foruten om at jeg var mørbanket i hele kroppen og måtte jobbe knallhardt for å få slappet av. Godt å få løsnet opp uansett.