«Det viktigste er ikke å vinne, men å delta», er et begrep som ofte blir brukt trøstende til de som ikke er spesielt gode i den idretten de har valgt. Det er pokker meg sant også.

På tirsdag så var jeg nærmest klar til å gi opp livet, da jeg forsto at skulderen ikke kom til å bli bra nok til å kunne svømme i konkurransen. Den siste tiden har vært en av de «mørkeste» periodene i min triatlonkarriere der jeg har måtte forkaste den ene forventingen og drømmen etter den andre. Forventningen om en optimal oppladning til IM Sør Afrika gikk i bakken samtidig som jeg gikk i bakken, men jeg hadde aldri trodd at konsekvensene skulle være så store. Å kjøre et knallhardt treningsregime i nesten et halvt år og så dra halvveis over verden for å være med på en konkurranse, uten å kunne stille til start har holdt meg våken flere netter. Å tenke på at alt arbeidet jeg har lagt ned i svømmebassenget for å styrke min svakhet bli forkastet på et lite sekund, og kanskje ikke muligheter til å bygge seg opp tilsvarende før til neste år. Å se for seg reduserte muligheter for å prestere på sesongens neste konkurranser. Deprimerende tanker!

Hobie Beach – Start og avslutning på svømmeetappen i Port Elizabeth

Skulderen blir bedre og bedre. Supraspinatus leges godt, mens en smerte på utsiden av skulderen har «tatt over» som den mest prekære. Nøyaktig hva som gir smerte er jeg ikke sikker på, men jeg tipper det er et senefeste på nedsiden av deltoid. Det er uansett ikke så viktig for det betyr ingenting om resten av skulderen nærmer seg 100 % så lenge det er et ledd i kjeden som sier tydelig og klart ifra om at et klassisk armtak er uaktuelt. Forbedring er alltid positivt, men det har vært vanskelig å se det positive i det når den ikke blir klar til konkurransen. Jeg sendte faktisk mail til arrangøren og hørte om det var mulighet til å være med på konkurransen uten å svømme (selvsagt uten å stå på noen resultatliste eller noen offisiell timing etc.), men fikk nei. Jeg vurderte muligheten for å bare svømme med venstrearmen noe jeg kom frem til at jeg neppe hadde klart å svømme 3800 meter med kun venstre. Alternativene skrumpet farlig ned til DNS (did not start).

Lykken var derfor stor når jeg på onsdag tok på med HUUB-en for første gang i år og prøvde meg frem med høyrehånd og fant ut at jeg kunne svømme smertefritt med høyre så lenge jeg satt armtaket veldig kort og ikke strakk hånda fremover med bare skjøv bak. Det verken ser bra ut eller går raskt, men det går fremover uten smerte! Forhåpentligvis går det også 3800 meter på søndag så per nå så er det planen.

Dette er svømmingen min slik det var på onsdag. Det har vært forbedring dag for dag, men det er fortsatt noen uker til jeg har tilnærmet full og normal bevegelighet.

At det er pinlig er selvagt en underdrivelse.  Jeg stiller på startstreken i PRO-klassen i det som er et av de sterkeste og beste feltene i verden etter Hawaii, og  nå svømmer jeg veldig mye saktere enn det jeg normalt svømmer, som i den klassen allerede er pinlig sakte. Den stoltheten må jeg bare uansett svelge, for smerten med å være med å konkurranse fra tilskuerbenken hadde vært mye verre. Det viktigste er å delta! Om jeg kommer opp av vannet 30 min bak førstemann (noe som er «målet») så får jeg uansett testet formen på sykkel og løp, om ikke skulderen skaper seg helt. Og om den gjør det så er tiden inne for min aller første DNF. Da har jeg hvertfall gjort et ærlig forsøk.

Konkurransen starter for min del 06:30 lokal tid (kl. 05:30 norsk tid) på søndag og det er mulig å følge meg og de andre deltakerne på Ironman.com/live. Nytt av konkurransen er at alle profesjonelle har på seg GPS-trackere så det bør være historisk gode muligheter for å følge med. I tillegg til meg så er det mange andre nordmenn som Lars Christian Vold, Christian Nilsson,  Anders Alveng, Marius Elvdal, Line Foss, Even Chiodera (+ noen med BTC drakt som jeg har observert fra avstand). Moro blir det!

Det ble ikke helt den Ironman-debuten i PRO-klassen som jeg kunne tenkt meg, men jeg er innstillt på å gi alt på sykkel og løp.

Og mens vi snakker om sykkel så nevnte jeg tidligere at jeg egentlig syntes den «gamle» Shiv-en var penere enn den nye. Nå er jeg ikke like sikker lenger og må innrømme at mens jeg ikke helt forsto poenget med kombinasjonen elektronisk giring og hydrauliske bremser (som ikke er laget for elektronisk giring og derfor ikke har girskiftere på bremsen), så har jeg nå blitt veldig glad i den nye Shiv-en. De hydrauliske Magurabremsene er helt rå! Med Polar Look Keo wattpedaler så kan jeg bruke S-Workskranken som kommer med sykkelen og den noen hakk bedre enn Quarq-kranken. Det skal hvertfall ikke stå på utstyret for bedre oppsett har jeg aldri hatt 😀