Caimari Epic Trail – et 33 km lang terrengløp med start og mål i den den majorkanske landsbydrømmen Caimari, rett ved foten av Tramuntana fjellkjeden. Det hørtes utrolig moro ut, og selv om jeg på ingen måte er noen terrengløper så kunne jeg ikke la sjansen og å delta gå ifra meg. Jeg har lest biografien til «skyrunner» Kilian Jornet, og tanken om å prøve meg på det har bodd i meg siden.

Det var tydelig at jeg var en nybegynner når det kom til terrengløping, og jeg skilte meg betydelig ut fra de andre både i stil og utrustning. Mens en typisk terrengløper har terrengløpesko, caps, buff, løpeshorts (gjerne med kompresjonstights under) og en drikkevest/belte så stilte jeg opp i min klassiske løpsbekledning bestående av tighs, T-skjorte og mine vanlig Hoka Clifton 2 løpesko.

Som en nybegynner så gjorde jeg det eneste rette når startskuddet gikk, nemlig å legge meg helt først av de over 200 løperne. Det tok ikke så mange kilometer før jeg ble tatt igjen av den lokale favoritten Biel, og jeg la meg rett bak med planer om å følge så lenge som mulig. Mens min styrke er flat og lett nedoverbakke så var han betydelig bedre i tekniske partier og oppover. Etter 10 km fikk han en luke og med min egen puls i taket så måtte jeg slippe ryggen hans. Terrenget var nok mer krevende enn jeg hadde sett for meg, og jeg tenkte at den 5 t og 40 min lange sykkelturen dagen før ikke var optimal oppladning, hvertfall ikke å kjøre 300 watts intervaller i hver eneste motbakke. Jeg måtte bare jobbe meg meg selv, min egen fart, og holde fokus på å ikke trø feil.

Løypa hadde totalt rett under 2000 høydemeter, og løypas høyeste punkt var Puig de Massanella, på ca. 1200 meter over havet. Det var en fantastisk løypa med meget varierende terreng, men alt fra lett grus, tett skogssti, og ulendt steinsti.

Jeg forventet aldri å se Biel igjen for han hadde betydelig høyere fart og bedre driv enn meg når han løp fra meg. Rett før nedløpingen fra Puig de Massenella ved rundt 20 km så hadde han ikke lengre samme drivet og jeg løp forbi uten å se meg tilbake. For å se så mye andre steder enn rett foran seg var det ikke anledning til da det var veldig fort å trø feil. Og tråkket feil gjorde jeg flere ganger, og jeg hadde totalt fem overtråkk og to ganger var jeg et par milimeter fra å gå på trynet. Da snakker jeg ikke om et uskyldig fall på rumpa, eller snuble i motbakke og få en skrape på kneet, men å stupe fremover i en bratt steinrøys. Terrengløping krever fokus, teknikk og fryktløshet! Fra 20 km så hadde jeg ingen av delene. Ved 25 km fikk jeg krampe på innsiden av først det ene, så begge lårene, men det løsnet heldigvis kort tid etter og jeg kunne begynne på siste etappe. Fra løypeprofilen så syntes jeg å huske at det var en liten oppoverbakke etter den lange nedløpingen fra fjellet, men det var kun i sammenligning med forrige bakke for det var 270 høydemeter som gikk nærmest rett oppover som en skibakke med sort farge. Jeg misliker sterkt å gå i konkurranse, men løping var fullstendig uaktuelt, og det var i grunn så vidt jeg klarte å gå oppover. Å endelig komme til topps, for så å begynne på siste nedstigning var utrolig deilig og avslutningen på oppløpet til Caimari var magisk. Jeg tror samtlige av innbyggerne i den lille byen hadde kommet til målområdet for å heie og selv om resultatet i konkurransen egentlig var uvesentlig så var det veldig moro å løpe i mål som førstemann 😀

Såkalt skyrunning (som motbakkeløp bare at du løper ned igjen) var veldig veldig moro, og er definitivt noe jeg skal prøve igjen. Muligens ikke i oppkjøringen til f.eks. Norseman pga skaderisikoen og den ekstreme muskulære belastningen, men det gav absolutt mersmak. Ta gjerne en titt på bildene under så forstår du muligens hvorfor.