Dødsfrykt var ikke noe jeg hadde i min ungdom, og ikke noe jeg har fått når jeg nå har nærmet med 30 år heller. Nå har jeg ingen akutt overhengende dødsdom hengende over meg, hvertfall ikke som jeg er klar over. Like fullt så har jeg en uunngåelig dødsdom i vente sammen med absolutt alle andre. Jeg kan få hjertestans i løpet av natten eller jeg kan bli påkjørt på sykkeltur i morgen. Mine to kjæreste Jenny og Jonas kan bli revet fra meg når som helst. Tanken på det er selvsagt forferdelig og ikke noe jeg bekymrer meg for i stor grad. Det gir meg heller en påminnelse om å leve her og nå, og bruke tiden på morsomme aktiviteter med de som betyr mest for meg.

Jeg er ikke redd for å dø, men jeg er redd for å ikke leve.

I min jobb som prosessoperatør på Statfjord A for Statoil så er risikohåndtering noe jeg gjør hele tiden. Konsekvens ganger sannsynlighet gir risiko. Skulle jeg f.eks. ha gått på line over et fjellstup så ville konsekvensen ved å feile vært døden, og kombinert med at jeg ikke kan gå på line så ville sannsynligheten for at jeg feilet vært nær 100 %. Risikoen er derfor så stor at jeg lar det være. I andre enden av skalaen så har vi f.eks. det å skjære opp mat, der konsekvensen av å skjære seg normalt ikke er så stor, og sannsynligheten for å skjære seg er relativt liten. Risikoen blir derfor akseptabel.

I dagens vestlige samfunn så mener jeg at vi i større grad fjerner risikoene fremfor å håndtere de på en fornuftig måte. Alle advarslene på produkter vi kjøper er et eksempel på dette. Et annet eksempel er hvordan barn blir utstyrt med hjelm nærmest uansett hvilke aktivitet de skal bedrive.

Å sykle på landeveien sammen med biler og annen trafikk er det noen som mener er farlig, selv om det (i min verden) virker som et fåtall. Å sykle med barnevogn på landevei derimot har jeg fått noen kommentarer på at er altfor farlig. Selv mener jeg selvsagt at sykkelvognene er meget synlig og sannsynligheten for en ulykke når jeg sykler med sykkelvogn er mindre enn når jeg sykler uten. Risikoen er derfor noe jeg godtar. Likevel så er det en risiko, og ved å holdt meg innendørs så kunne jeg fjernet denne risikoen og sønn min ville vært enda sikrere. Så hvorfor gjør jeg det ikke?

Ved å fjerne all risiko for å dø, så fjerner du også muligheten for å leve. Ikke det å være i live, men å faktisk leve. Være utendørs og kjenne på elementene. Kjenne vinden i håret og den friske luften som fyller lungene. Bruke kroppen til det den er laget for, å bevege seg, møte utfordringer og mestre de. Det er noe av det å leve handler om for meg, og kunne gjøre det sammen med de personene som betyr aller mest for meg gir en dyp og ektefølt glede som ikke kan kjøpes for penger. Den følelsen gjør meg sikker på at det er slik jeg ønsker å leve livet mitt.

Lever du det livet du ønsker å gjøre?