Ironman Barcelona, årets siste konkurranse er rett rundt hjørnet. Jeg er klar, skikkelig klar! Jeg tok en rask sjekk på konkurransens plan og kunne til min store overraskelse se at konkurransen ikke var 1.oktober, som er førstkommende søndag. Den er 30.september, altså på lørdag(!?). Flyet mitt ned går fredag morgen.

Å fy faen, ikke nå igjen!! Jeg fikk samme følelse som når jeg skulle sjekke at alt var i orden før Challenge Venezia og fant ut at jeg ikke var påmeldt, mindre enn 2 uker før konkurransen, og etter påmeldingen var stengt. Hva i all verden hadde skjedd nå? Etter en rask sjekk i papirene mine kunne jeg se at jeg var påmeldt Ironman Barcelona som var satt opp 1.oktober. Etter en mail til arrangørene fikk jeg bekreftet at datoen ble endret 5.juli og at informasjon om dette ble sendt til deltakerne per epost og skrevet på facebook. Etter en sjekk i mailpostkassen kunne jeg se at det ikke var kommet en slik mail og informasjonen på FB var ikke kommet opp i min FB-feed. Hvem sin feil det var er forsovidt irrelevant for sitasjonen, men det var faktisk ganske deilig å kunne ha noen å skylde på. Det var ikke jeg som hadde køddet det til denne gangen.

Det endrer selvsagt ikke det faktumet at oppladningen til konkurransen med den opprinnelige planen ikke er spesielt god. Å ha en slitsom reisedag rett før konkurransen, stresset med å registrere meg, montere opp sykkelen og sjekke inn er ikke optimalt. Å kjøpe ny flybillett og ta en ekstra overnatting koster mye penger og gjør at jeg må være enda en dag borte fra Jenny og Jonas. Med tanke på prestasjonen så er det beste valget å dra en dag før, men nå er jeg bare så forbanna og irritert at jeg har lyst gi f i hele konkurransen.

Det er slike situasjoner jeg oppdager hvor avhengig jeg som person er av å legge en plan og følge planen. Når ting ikke går som planlagt så føles det som livet faller i grus. Svømmeøkten jeg hadde etterpå ble bare rot, og jeg har brukt resten av dagen til å tenke på hvordan jeg skal løse det logisikkmessig. De samme egenskapene som gjør at jeg har blitt en god triatlet ved å være veldig strukturert og planmessig, slår tilbake ved slike tilfeller. Nå er det bare til å ta en mental nullstilling, og fokusere på hvordan situasjonen løses mest mulig. Det er ikke alltid like enkelt. Fra å være supermotivert, til å være fullstendig umotivert, skal jeg igjen bli supermotivert til å gi jernet på søndag lørdag og ta ny norsk Ironman-rekord 😀