Som en ivrig triathlete kan jeg ha godt av litt variasjon og ikke bare fly rundt i min egen triathlonboble slik jeg pleier. Derfor tenkte jeg at terrengsykling kunne være akkurat det lille avbrekket jeg trengte fra min ellers så intense triathlonverden. Fjorårets ritt ble Fredagsbirken som var et veldig bra arrangement, men pga en ufleksibel arbeidsplan falt valget i år på Raumerrittet.

Raumerrittet er et 84 km langt terrengsykkelløp der underlaget i all hovedsak består av asfalt og fin grus. Det er kun noen km med det som kan kalles sti så med andre ord et meget lite teknisk ritt. Siden Fredagsbirken i 2010 var sist undertegende syklet i terrenget passet den mindre tekniske løypen perfekt da jeg ikke har kommet i kontakt med terrensyklisten i meg helt enda.

Moro i dag var det at min bror, Kim skulle være med å sykle. Han er ivrig på terrengsykling, men med hus, kone, hund, stasjonsvogn og to små barn har han ikke mulighet til å bruke fullt så mye tid på trening som meg, for å si det mildt. Derfor var jeg spent på hvor god form han var i og hvor raskt vi kom i mål. Vi meldte oss på uten seeding og startet derfor i gruppe 9 som var den aller siste gruppa for de individuelle syklerne og regnet derfor ikke med særlig drahjelp.

Når startskuddet gikk var vi bakerst i gruppa og etter 3 min var vi i front. Etterpå det så vi ikke mer til de. Først var det bare cruising på asfalt og fin grus før vi kom til dagens først utfording, gjørmehull nr. 1. Det var gjørme til midt på leggen og med mange gående syklister i løypa var det umulig å sykle. Da ble det løping/gåing. Langt. Å hoppe av sykkelen og begynne å løpe burde vært midt i blinken for meg, men dessverre. Gjørmebryting med deg selv og sykkelen er overvurdert! Etter 10 min med å leke G. I. Joe i skauen var det sykling som igjen var på agendaen. Vi holdt god fart og Kim hang godt med, selv om jeg syklet det jeg var godt for med puls på terskel og beyond. Etter 18 km var det klart for dagens andre utfording, gjørmhull nr. 2. Samme gjørma og samme gåing, bare lengre. I nesten 18 min var vi i gjørmeparadiset før vi igjen fikk satt oss på syklene. Da var det bare gi gass til dagens tredje og siste utfording. Bakken ned fra Gruvlia. Mange stor og halvstore skarpe steiner gjorde nedkjøringen utfordende og når frembremsen slutt å virke var jeg lettelsen stor når jeg først kom med ned, med uten punktering eller brukket kragebein. I resten av rittet var det bare kjørestyrken som gjaldt og der gikk det helt greit. Vi kjørte hardt, men kontrollert og kom inn til tiden 3:24:17.  Det var vi svært fornøyd med, spesielt med det været som hadde herjet i forkant og den svake startsposisjonen vår. Jeg må si at jeg er meget imponert av brodern som holdt hele veien. Jeg dro mest, men i motbakkene hjelper det lite og selv om jeg lå med puls på 175 BPM, og rett i underkant av min spyterskel, dro han i fra i oppoverbakkene. I Fredagsbirken i fjor slo jeg han tross alt med nesten 50 min så dette var en stor forbedring! Jeg gleder meg til å se hvordan han gjør det i årets Fredagsbirken 🙂

Mine data fra turen ligger her:  Raumerrittet 2011 av allanhov på Garmin Connect

Til slutt vil jeg legge til at Raumerrittet var et helt greit ritt, selv om det har noen organisatoriske utfordinger. Det meste er dårlig merket og når du spurte om hvor ting var så var det ingen av funsjonærene som viste noe (som f.eks hvor dusjene var). De hadde kun 2 spylere til syklene og med såpass lang kø ville vi frosset i hjel før vi fikk spylt over syklene våre. De hadde heller ingen opplegg for spyling av personer, noe den tidligere blå, nå brune garderoben bar preg av. Varmtvann i dusjen var det selvsagt heller ikke. Mao har Raumerrittet et forbedringspotensial.