Noen dager er spesielle mens noen andre er helt absurd spesielle. Dagen jeg hadde løpetur med Rasmus Henning var en spesiell dag, men sykkelturen dagen etterpå ble av den absurde typen. Jeg var rimelig høyt oppe etter løpeturen med Rasmus og var superhappy når jeg på kvelden fikk SMS om at det ble sykling kl. 10 dagen etterpå.

Spenningen var derfor stor når jeg møtte opp ved rundkjøringen ved Playitas ved avtalt tid. På plass var Rasmus Henning, Leopard Treks eneste triatlete Dirk Bockel, Michael Røst (fra løpeturen dagen før) og en annen dansk fyr. Rett etter meg kom sistemann, en spanjol i Katusjas teamdrakt som de kalte Oscar. Henning og de to andre danskene skulle sykle 2 timer, mens Dirk og Oscar skulle sykle i henholdsvis 4 og 6 timer med innlagt 4 x 10 min drag. Midt mellom der var jeg som var helt planløs i hvor langt jeg skulle sykle. Dagen i forveien hadde jeg syklet 80 km med hardkjør i motbakkene og jevnt i nedoverbakkene og flatene. Snittwatten ble 235 totalt og ca. 300 watt i de tre lange motbakkene i løypa. Det satt litt i beina så en langtur i sone 1-2 var det jeg egentlig håpte på.

Oppe til høyre er Rasmus Henning, nede til høyre er Oscar Freire og Dirk Bockel er til venstre

Som vanlig så syklet vi mot Tuineje for så å ta av til Pajara. Opp bakken begynte første drag for Dirk og Oscar og jeg hang meg på. Oscar var tydeligvis en god klatrer for han skøyt fart som en rakett. Jeg hang på Dirk og tråkket watt som aldri før (353 watt i snitt og 5:58 fra 38 til 36 km skiltet) som endte med at jeg dro ifra Dirk. For de som ikke vet hvem Dirk Bockel er så kom han på 4. Plass i Hawaii i fjor og er en av de aller sterkeste syklistene i triathlonsirkuset. Hans IM-Racepace er på vanvittige 320 watt og i dagens drag så lå han på 380 watt, men med drøye 10 kg mer substans enn meg så holdt det ikke i den bakken. For å være ærlig så tror jeg ikke at Dirk likte spesielt godt å bli frasykla, men jeg klarte ikke å holde igjen. Rasmus Henning (som skal delta på IM Panama 70.3 på søndag) og de to andre danskene hadde noe annet på agendaen og var ikke med på kjøret. Når vi kom ned til Pajara så valgte danskene å snu og sykle hjem igjen og jeg følte meg langt fra ferdig å valgte å følge med Dirk og Oscar.

Dirk og Oscar

Jeg innrømmer lett at jeg var tredje hjulet på den vogna siden de to andre hadde sykla flere turer sammen og kjente hverandre greit, mens jeg var fullstendig ukjent for begge. Men for en vogn å vær tredje hjulet på 😉 Dessuten var vi ”on our own” i bakkene. I neste bakke som betydelig lengre og slakere begynte jeg å kjenne gårsdagens økt og forrige bakkes kraftanstrengelse. Dirk dro av først mens Oscar ble sittende med meg (sikkert i ren sympati) og snakke litt. Jeg ante ikke hvem han var så i ettertid så ser jeg at jeg spurte han om passe mange dustespørsmål og jeg forstår godt hvorfor han satt å gliste. Er du proffsyklist? Hvor lenge har du vært syklist? Hvordan er livet som syklist? Hva skal du gjøre etter at du har pensjonert deg som syklist? Hvorfor sykler du uten sykkelcomputer? Svarene han gav var så forbanna jordnære og ikke et snev av ”vet du ikke hvem jeg er eller??”-attitude. Han bare gliste. På toppen av den slake bakken etter et 4,8 km langt drag hadde jeg brukt 11,5 min med 328 watt i snitt. Beina begynte å nærme seg toast. Det var før den siste bakken at jeg la merke til navnet som som stod med små bokstaver på sykkelen til Oscar. Oscar Freire stod det, og det navnet hadde til og med jeg hørt noen ganger før i forbindelse med TV2s sending av Tour de France og Giro de Italia. Da forsto jeg at han var en rimelig kjent syklist. Jeg har oppfattet Katusha som et B-lag (sammenlignet med SKY/BMC o.l.) og siden han opplagt ikke var med i Tour de Quatar og i stedet var på Fuerteventura helt alene så trodde jeg han var en reserverytter. Dessuten hadde han aldri hørt om Alexander Kristoff (noe som er litt rart!) og jeg kunne ikke se for meg at han hadde noen sentral rolle på det laget. Men så feil kan jeg ta, for der syklet jeg med Oscar Freire, 3 ganger verdensmester i fellesstart og spansk folkehelt.

Gutta på tur 😉

Opp siste bakken gikk det enda tråere for meg, mens Oscar syklet enda raskere enn tidligere og Dirk lå på sine 380 watt. I snitt kjørte jeg 314 watt og brukte drøye 10 min. Det var den siste skikkelig bakken på ruten vår så da var det kaffibesøk på agendaen når vi kom til Antigua. Det ble kaffi, en liten bolle/kake og påfyll av vann. Oscar hadde rett før fått telefon om Contadors dom og selv om han ikke fordømte dommen eksplisitt så var det nok noe sympati for Contador (hvorfor har mange syklister det?). Videre fortsatte til Tuineje og videre til Tesejerague. Sykkelturen vår var nå kommet opp i 3 t og 30 min og jeg måtte igjen ta et vanskelig valg. Dirk skulle sykle hjem, mens Oscar skulle sykle 2 timer til. Selv om jeg veldig gjerne skulle ha syklet med Oscar videre så valgte jeg å sykle hjemover igjen. Det er nok mange syklister som hadde valgt annerledes, men det var flere grunner til at valget ble som det ble. Beina var ferdige med hasardiøse klatringer og å ligge å sinke/ligge på hjulet hans de siste timene var uaktuelt. Jeg ha også planlagt en sykkeltur med Jenny etterpå og var allerede en time forsinket uten mulighet til å gi beskjed om det. Dessuten så er jeg tross alt en triatlete og kjente godt til Dirk i forkant og vi hadde derfor mye å snakke om.

Så hva lærte jeg av dagen med stjernene? Ganske mye i grunn og det var påfallende hvor stor forskjell det er på triatleter og syklister, og hvordan Dirk og Oscar var veldig typiske for sin idrett. Triatleter skal sykle 180 km så raskt som mulig uten å ødelegge beina for løpingen i etterkant. Jevnhet er alfa omega og mange triatleter kjører derfor nesten slavisk etter wattmåleren. Som nevnt så klarer Dirk  å trø solide 320 watt i 4 t og 30 min sammenhengende uten å gå utenfor sin komfortsone, men når effekten nærmer ser 400 watt så begynner det å bli tungt. Oscar derimot, sykler med hjerte. Uten wattmåler, puls, sykkelcomputer. Selv med bare 61 kg har han null problem å trø 400 watt i 10 min. Han trør nok mye mer også, men han bryr seg ikke om watt, bare om å krysse mållinjen først (Det gjør for øvrig Dirk også, men hans mållinje slutter ikke når syklingen er ferdig). Tidligere proffsyklist Øyvind Lillehagen syklet samtidig som Oscar Freire og kunne fortelle at Oscar aldri syklet langtur uten innlagt kaffipause 🙂 Det stemte også på vår tur.

Turen med gutta var en inspirasjon ut av en annen verden. Jeg var helt uforbredt på hvem som skulle dukke opp på sykkelturen og resultatet ble nesten helt absurd. En drømmedag på sykkelsettet 🙂

Se video fra turen under. Merk at det er min første video fra sykkelsetet, og der har jeg litt å jobbe med.