I helgen ble den norske triatlonsesongen sparket i gang med Bøsprinten og NM i Duatlon. For min del ble det tur til Grue, Kirkenær  for løping, sykling og løping. Distansen er 10 km løping, 40 km sykling og 5 km løping. Det er litt for kort for at jeg skal kunne hevde meg på noen måte, og jeg hadde ikke andre forhåpninger enn å ha det moro (i tillegg til topp 10 og topp 3 i klubben). Selve konkurransen var for meg en lavprioritetskonkurranse, og det bar også mine forberedelser og prestasjon preg av. Treningsmessig er jeg inne i en relativt hard treningsperiode og gjorde ingen justeringer av treningsplanen i forhold konkurransen som gjorde at jeg stilte til start med stive legger og støle lår. Det er ingen unnskylding, og jeg har bare meg selv å takke, men jeg valgte heller å kjøre en hard Ironman-simulert økt 2 dager før konkurransen fordi det er IM som er høyst på min prioriteringsliste. Utstyrsmessig var jeg også bakpå og brukte lørdagen til å mekke sykkel. Det nye hjulsettet var plass og da måtte bremseklossene byttes og justeres (og med aerobremser var det ikke like rett frem som med vanlige bremser) og bakgirer justeres litt med den nye kassetten. Første testtur etter mange justeringer var 30 min før start. Heldigvis virket alt greit, men jeg sa til Jenny at hvis jeg fikk tekniske problemer så var det nesten velfortjent når jeg var  så dårlig forbredt. Pre-race meeting hørte jeg også, men klarte ikke helt å få med meg alle detaljene. Jeg måtte derfor spørre Håkon Johannessen underveis i konkurransen om hvor løypa gikk. Håpløst!

Alt tull og fjas til side. Startskuddet gikk kl. 10 og da var jeg i hvert fall på startstreken. Med den gode løperen Øystein Sylta til start så gikk tempoet utrolig raskt i begynnelsen. Jeg bestemte meg med en gang for å hoppe av den karusellen og lå litt bak og løp med en hyggelig Canadier. Jeg følte meg ganske ok og likte å løpe 4 runder  på 2,5 km i forhold til en lang på 10 km.

Glad og fornøyd midveis i første løping. Foto: Dag Oliver

Skiftingen gikk greit og jeg kom ut på sykkel rett bak Håkon J og bestemte meg for å dra forbi fra start. Det var digg å få de nye Unaas SS-80 hjula opp i fart og høre den særegne swosh swosh lyden. Både sykkel og hjul var stive og raske og jeg følte meg veldig komfortabel og aerodynamisk i den nye sittestillingen. Problemet var bare at låra var stive fra start og jeg slett med både å komme opp i watt og puls. Wattmessig så endte det bare på 260 watt og det er kun 9 ørsmå watt høyere en snittet på fredagens 4 timer sykkeltur(!). Snittet på pulsen endte også kun i høy sone 2. Det er rett og slett under par og jeg har for bare noen uker siden kjørt 4 x 20 min intervaller med samtlige på over 300 watt i snitt. Derfor håpte jeg å kjøre med over 300 watt i snitt da også, men var langt fra i form nok til å få det til. Når det gjaldt  tekniske problemer så gikk alt bra helt til halvveis på runde 2 av de tre rundene. I en nedbremsing så falt bakhjulet ut av festet(!), men heldigvis så låste hjulet seg på et vis fast i ramma slik at bakhjulet låste seg og sykkelen stoppet. Jeg hadde rett og slett griseflaks for det kunne raskt endt med et uhyggelig møte med asfalten for både meg og sykkel. Senere så fikk jeg vite at de ultralette hurtigkoblingene gir betydelig mindre moment enn kraftigere koblinger og må derfor strammes mye hardere (for jeg hadde strammet hurtigkoblingene altså, men opplagt ikke hardt nok). Jeg festet uansett bare hjulet igjen og syklet videre, før jeg etter noen kilometer stoppet opp for å sjekke at alt så greit ut. Tidstapet var nok ikke mer enn et minutt, og ville ikke betydd noe fra eller til.

Nei, det er ingen Cervelo, selv om den lave temperaturen gjorde at jeg syklet med den eneste skintighte vindvesten jeg har. Om det skulle være tvil kan jeg si at det er en Argon 18 med supre Unaas SS-80 hjulsett. Foto: Dag Oliver

Jeg fikk tatt en bike fitting hos Unaas og var meget fornøyd med resultatet. Setet ble satt litt lengre frem og litt høyere, mens styret ble en cm høyere. Resultatet er en kompakt og kraftfull sittestilling som samtidig er komfortabel og tilsynelatende aerodynamisk. Foto: Dag Oliver

Det var deilig å komme seg ut på løping igjen og det var 8 menn før meg. Klubbkamerat Even Chiodera var den eneste jeg så var innen rekkevidde og etter rundt 4 min var han løpt ned og i fra. Derfra ble jeg liggende å løpe i mitt eget vakuum med halvannet min frem til Henrik Oftedal og uten noen raske løpere som kunne ta meg igjen. Det var litt synd fordi jeg var lysten på litt duellering, men måtte ta til takke med å duellere mot meg selv og styre intensiteten etter hvor mye smerte jeg ønsket å påføre meg selv. Det ble helt medium med selvpåført smerte. Jeg kom i mål på 8. Plass med tiden 1:56:29 og var 6 min og 14 sek bak vinneren Lars Petter Stormo. Splittidene var 34:58, 1:00:55 og 19:24, og hvis noen reagerer på tidene så var  nok 10 km noen hundre meter for kort, mens 5 km tilsvarende for lang. For øvrig så dro Royal inn lagsølvet bak råsterke Sagene IL 🙂

I farta 🙂 Foto: Dag Oliver

Et forsøk på en hoppende avslutning som Crowis seierhopp i Hawaii. Den må øves på :p Foto: Dag Oliver

Alt i alt var jeg veldig fornøyd med dagen og koste meg med igjen å konkurrere. Selv om jeg er noen hakk bak trioen som kom først (Lars Petter Stormo, Carl Fredrik Hagen og Øystein Sylta) så er jeg ikke avskrekket av nivået og tror at jeg på en annen dag kunne konkurrert om 4. plassen som gikk på 1:53:31. Arrangementet i seg selv var veldig godt arrangert av Øyvind Johannessen og Østmarka tri, og servering av pizza fra Peppes etterpå må være en av de aller beste etterløpstilbudene jeg har vært borti. Det var utrolig  godt! Kåre Grøtta var på plass med notatblokk og stoppeklokke og fortjener også en takk etter presis sekundering. Unaas Cycling må også takkes for supre hjul, sykkel og service, selv om et ”hurtigkobling-kurs” burde fulgt med 😉 Takk til Dag Oliver for de kanongode bildene.