Da var jeg kommet i mål og tiden ble 9:25 og 6. plass i min klasse. Med 3 plasser i min klasse så er jeg rimelig sikker på at det ikke blir Hawaii plass. Jeg er faktisk såpass sikker at jeg ikke går på utdelingen av Hawaiislots i dag.

Svømmestarten ser rimelig kaotisk ut, men selv om jeg posisjonerte meg i midten langt frem før start gikk det overraskende lett og uten slåssing.

Det ble en hard gårsdag for meg. Jenny, mamma, bestemor og grandtante (som også var her for å se på) trodde i utgangspunktet jeg var skuffet over resultatet. Jeg var kun 2 min fra 4. plass og knappe 10 min fra 3. plass. For å være ærlig så er jeg veldig fornøyd med å kun gjennomføre, og har såpass klare grunner til at det ikke gikk bedre at jeg ikke kan være misfornøyd med 9:25. Hovedgrunnen til at jeg ikke klarte målet på 9 timer var sykkeltekniske problemer. Svømmingen gikk fantastisk lett og raskere enn antatt og jeg syklet bra på flatene (lå rundt 40 km/t når det var flat og nøytral vind). Problemet kom i stigningen der alle syklet fra meg. Selv svære tyskere med platehjul. Jeg syntes først at det var rart for jeg økt intensiten litt i oppoverbakkene, men ble likevel skikkelig frasyklet. Når det flatet ut eller ble nedoverbakke så tok jeg de lett igjen uten å øke intensiteten ytterligere. Når jeg stod og syklet så kjente jeg at noe lugget i bakhjulet. Jeg stoppet og sjekket hjulet, men det løp fritt og det var ingen rubbing. Etter å ha syklet opp åsen på 2. runde så forstod jeg at noe var fullstendig galt. På en bakke på noen hundre meter ble jeg syklet forbi av 10 stk. som jeg på flatene kjørte lett forbi igjen. Jeg tenkte da at hjulet tok borti ramma når tråkkefrekvensen var lav. Jeg stoppet igjen og justerte bakhjulet litt ut. Da ble alt mye bedre, men jeg hadde da allerede syklet 120 km og syklet alle skikkelige stigningene. Konklusjonen nå er at når jeg står og tråkker eller sitter bak på setet og tråkker i motbakker så beveger hjulet seg litt, og med den tighte klaringen så tok enten hjulet borti ramma eller felgen i bremsene. Uansett så ser jeg på dataene fra min Garmin at jeg brukte en drøy time i stigninger totalt på den 5 t og 4 min lange sykkelturen. Bare der så tapte jeg helt sikkert 10 min eller mer og en Hawaiiplass.

Vondt ble det, men jeg slutter ikke å smile for det 🙂

Jeg brukte også mye ekstra krefter på å prøve å holde følge med de andre i oppoverbakkene og det be høy belastning på fremsiden av lårene. Det merket jeg umiddelbart på løpingen og var rimelig sikker på at jeg fikk krampe der i løpet av løpetturen. Likevel så kom jeg ut av T2 som nr. 12 i min klasse og hadde ingenting å hente på å kjøre safe. Hardkjøret gikk rimelig greit helt til drøye halvløpt maraton og jeg hadde tilsvarende tider som i København. Da begynte krampehelvete (begynte på nettopp fremsiden av lårene) og da var resten en kamp for å holde seg løpende. I slutten ble det skikkelig tungt og når 4, og 5 plass i min klasse løp forbi meg henholdsvis 4 og 3 km før mål så hadde jeg ikke sjangs til å holde følge, selv om jeg var smertelig klar over hva som stod på spill. Derfor var jeg veldig fornøyd bare med å komme meg løpende i mål for en stund der så var jeg i tvil om at jeg fikk til å løpe 18 km med tendenser til krampe. I mål kom jeg veldig svimmel og dødskvalm, og det gjorde at det ble halvannen time i medic teltet med ringer intravenøs. Blodtrykket var i kjellern og jeg måtte rehydreres med to halvlitere Ringer rett i blodet. Det gjorde virkelig susen og jeg var i kjempeform på kvelden. Jeg gikk faktisk til McDonalds kl. ett på natten for å spise, som var det eneste spisestedet som var åpent så sent, så matlysten var det ingenting å si på.

Nå kan jeg selvsagt irritere meg grenseløst på at jeg ikke hadde utstyret i orden, men det skal jeg ikke. Jeg har hatt sykkelen en stund og aldri opplevd det før. Jeg måte justere hjulinnstillingen dagen før konkurransen siden det fikk litt bremsesubb etter at sykkelen var demontert og remontert for turen men alt virket greit og på den 30 min lange sykkeltur før konkurransen var alt tilsynelatende som det skulle være. Men da var det ingen bakker å sykle i selvsagt, så jeg avdekket ikke feilen.

Jeg velger heller å se det positive i det. Svømmingen var veldig bra, og syklingen er på nivå med de beste i klassen (medregnet bremsesubbtapet). Selv med en såpass ”breakdown” på løpingen så klarte jeg likevel å komme meg inn på 3:18 og i går ville det vært nok til direkte Hawaiiplass hvis jeg ikke hadde hatt sykkeltekniske utfordringer. Jeg kjente absolutt ingenting til plantar fasitten og selv om jeg slett en del med kramper på slutten så var det ikke i nærheten av de krampene jeg fikk på treningen tidligere. Ernæringsplanen gikk utrolig bra og jeg fikk inntatt betydelig mer kalorier, spesielt på løpingen, enn tidligere. Vann og cola (og isbiter i shortsen) på hver eneste av de seks drikkestasjonene på de 10,5 km lange rundene. Hydreringsmessig så drakk jeg nok for lite på syklingen, så det må jeg jobbe litt med før IM New York. Uten om det var det kun detaljer jeg tapte tid på men det kommer til å sitte 100 % neste gang.

Det ble ingen Hawaiiplass nå, men det blir det i New York. Det kan jeg nesten garantere 🙂

Tusen takk til alle som fulgte med og har skrevet hyggelige kommentarer. En spesiell takk til heiagjengen min her nede, og en ekstra takk til Jenny som har administrert heiagjengen. De var en håndfull 😉  Takk også til mine sponsorer Unaas Cyling, Bjørklund og Baker Hansen.

Mamma, Jenny, bestemor (populært kalt Moffo) og min grandtante Hjørdis

Min kamerat Dirk Bockel var i støtet og vant overlegent foran Michael Raelert og tok løperekorden på 8:11. Det er sinnsykt raskt for sykkelløypen er ikke lett og det var nok nærmere 30 grader under løpedelen!