Nå skulle dere kanskje tro at jeg har melket ”IM Regensburgkua” tilstrekkelig med mange innlegg om den konkurransen, men her kommer det aller siste. Det er en skikkelig racereport (RR), der jeg tar en mer detaljert gjennomgang av konkurransen enn jeg skrev i dagen etter konkurransen. Det er muligens vel mye tekst, men av og til så er det nødvending.

Forbredelsene

Som vanlig så ble det mye som skulle på plass, spesielt utstyrsmessig, i tiden før konkurransen som gav en del negativ stress som jeg med fordel burde unngått. Det er selvsagt min egen feil. På det aller meste var jeg ute i god tid, men utsatt leveranse, lang leveringstid og feil som ble avdekket nær konkurransen så var det mye som kom litt for tett på. Det må jeg unngå til neste gang. Jeg var også hundepasser i uken før konkurransen, og selv om hunden var veldig lettvint å passe så ble det litt for mye oppvekking i løpet av natten og søvnmønsteret ble uoptimalt. Likevel så dro jeg til Regensburg med godt mot og ankom byen to dager før konkurransen. Det gikk greit, men det hadde ikke gjort noe å kommet en dag tidligere. Mot normalt så var jeg veldig avslappet på kvelden før konkurransen og fikk 5 timer søvn og spist en god frokost bestående av 4 skiver lyst brød med syltetøy. Jeg spiste også en energibar mellom frokost og start.

Svømmingen

Jeg hadde relativt god tid etter å ha tatt på meg våtdrakten og fikk tatt en flott 10 min oppvarming slik at jeg var ferdig oppvarmet 15 min før start. Hvis du har mulighet så er oppvarming anbefalt på det varmest. Svøm rolig, men ta også noen raske drag for å simulere starten. Da er du fin og varm i musklaturen og reduserer sjansen for å bli stiv med en gang. Min svømmetaktikk er å være offensiv med plasseringen og starte hardt for så å henge på de bedre svømmerne så godt jeg kan. Jeg stilte meg derfor i andre rekke langt mot venstre (som hadde kortest vei til nærmeste bøye). Starten gikk og jeg var forbredt på Ragnarok. Foruten om luringen foran meg, som til tross for at han var en svak svømmer insisterte på å stå helt fremst og dermed sparket meg i ansiktet i det jeg svømte over han, så gikk det overraskende bra. Jeg tror ikke det tok mer en 10 sekunder før jeg kom i et lite tomrom og hadde god plass. Det gikk raskt i begynnelsen, men intensiteten var innenfor det jeg var komfortabel med så da var det bare å kjøre på. Teknikken var elendig, men det skyldes et høyt hode pga pusting i urolig vann og sikting. Jeg prøvde å drafte, uten stort hell. Det er vanskelig i begynnelsen siden det er så mye mennesker som svømmer litt på kryss og tvers. Heldigvis var det tett med bøyer så navigeringen kunne ikke vært enklere. Etter å ha svømt knappe 1000 meter gikk intensiteten en del ned og tankene mine begynte å fly (som raskt skjer når jeg svømmer). Jeg ble nesten litt bedagelig anlagt og når det var en som rolig svømte forbi meg så var det så vidt jeg hang meg på fordi jeg tenkte at det ble så stressende og tidsbesparelsen kun var et min eller to. Da måtte jeg ta litt tak i meg selv og si at jeg selvsagt henger på han så godt jeg kan. 1 – 2 min er mye! Jeg svømte bak han i over 1 km før jeg svømte forbi og holdt godt driv (uten at jeg presset) frem mot land. Beina brukes nesten kun til å balansere, men de siste hundre meterne sparker jeg litt kraftigere for å få opp blodsirkulasjon i beina og gjøre de klare for syklingen. Opp av vannet på under 58 min og storfornøyd. Bestemann (Dirk Bockel og Michael Raelert) var oppe på 45 min så det er tydelig at løypen er rask.

Opp-fra-vannet-bilder blir alltid så utrolig gode 😉

T1

Skiftesonen var godt planlagt og gikk derfor raskt. Av med våtdrakt og på med nr. beltet, hjelm og briller. Ut av skiftesonen på 2:08, som var kun 13 sek treigere enn Drik Bockel bedre enn de fleste av proffene. Ved påstigningen så køddet jeg litt og brukte altfor lang tid til å ta skoene på. Jeg prøvde det to ganger dagen i forveien og da gikk det fint, med når det gjaldt så rotet jeg for mye. Etter noen hundre meter var i midlertidig skoene på og det var bare å gi gass.

Syklingen

Det var tydelig at tyskere er betydelig sterkere på sykkelen enn dansker for der jeg i Danmark ble syklet fra av en person totalt så var det i Tyskland 10 stk som syklet forbi meg de den første kilometeren. Det var litt urovekkende, men jeg viste at dagen er lang og at mange startet vel hardt. Det stemte for etter knappe milen så begynte jeg å ta igjen mange som suste forbi meg i begynnelsen. Jeg nappet med meg en flaske vann fra første drikkestasjon og etter 25 min begynte jeg med ernæringsplanen (jeg venter nemlig så lenge før jeg begynner å ta til meg næring for å la magen roe seg etter svømmingen) som går ut på 1 High5 gel per 20 min fra start til slutt. To av gangen bytter jeg gelen ut med en halv High5 energibar. Dette gir et energiinntak på rundt 270 kCal per time. Jeg spiste også 1 Saltstick tablett hver 45 min for å ikke gå tom for salter.

Første stigning kom etter rundt 13 km og da ble jeg tatt igjen av mange. 10 – 15 stk blåste forbi meg de første 500 meterne og jeg tenkte ”fy fader, tyskeren kjører hardt i oppoverbakkene”. Når det flatet ut eller gikk nedover så tok jeg de igjen, så på toppen av en bakke så stoppet jeg å sjekket at bremsene ikke subbet, noe de ikke gjorde. De gikk unna nedover så jeg slo meg til ro med at tyskerne kjører hardt oppover.

Jeg følte meg i god form nedover og på flatene og holdt 40 km/t på flatene uten å presse. Deilig! Jeg tok igjen personer hele tiden og etter 50 km var fremste dame passert. Hun syklet også på en Argon 18 E-118 så det var bare å si; nice bike før jeg suste forbi. Formen var fortsatt fin, men det var litt kjedelig at jeg lå i front hele tiden. Det var ingen å henge på. Selv om jeg kun henger på i lovelig avstand (mer enn 10 meter bak) så er det mye å hente, syntes jeg. Pulsen går markant ned og det føles mye lettere. Ut på runde to begynte det å bli noe tyngre, men jeg var fortsatt i god form. Når vi på nytt kom til bakkene så forsto jeg at noe var galt. Jeg ble skikkelig frakjørt og kjente at noe holdt igjen bakhjulet. Etter å ha pint meg selv oppover en stund så kikket jeg på bakhjulet og syntes at bakhjulet var veldig nært bakramma og forsto da at bakhjulet tok borti. Det var selvsagt vanvittig frustrerende, men akk så lite å gjøre med. Jeg trengte skrujern for å justere det, så det ble ingen ”quick fix”. Jeg hoppet av på toppen av siste bakke og justerte hjulet med hurtigkoblingen, og selv om det ikke var en permanent løsning så fungerte det en stund.

Superkomfy og aerodynamisk sittestilling 😀

På toppen av bakken var det ”bare” 60 km igjen og med kun en liten stigning til så var det bare å hamre på. Farten ble opprettholdt bra, men jeg kjente at musklene på rett over kneet hadde jobbet ekstra mye. Når jeg tok igjen en gruppe etter ca. 45 km så la jeg meg bare bak de. Farten gikk vel mye ned og pulsen min var nede i sone 1. Likevel så viste jeg at det ikke ville være spesielt lurt med tanke på løpingen å gå i front. Heldigvis så var det en annen som også syntes de gikk sakte og tok ansvar når det var 10 km igjen. Jeg hang meg på og fikk opp farten på et anstendig nivå på vei til T2. Med tanke på drafting så har jeg aldri sett så lite av det, selv om mange lå helt på grensen. Vi ble fulgt tett av dommer på motorsykkel og jeg så ingen som fikk kort eller en advarsel. Tommelen for sportsånden til tyskere 🙂 Inn til T2 med sykkeltid på 5:04:22.

T2

Der skar det seg, ikke ufortjent. Vi hadde sjekket inn T2-baggene med løpeutstyr ved T1 dagen i forkant og jeg hadde ikke sjekket nøyaktig hvor min pose var. Vi løp inn med syklene våre og fyren foran meg fikk anvisning om å henge sykkelen sin på stativet på venstre side. Jeg kom to meter bak og satt sykkelen min ved siden av han. Da ble jeg irettesatt og fikk beskjed om å flytte sykkelen til stativet på andre siden. Selvsagt forbanna irriterende for det virket helt uvesentlig om sykkelen henger på det ene eller andre, og de gav meg beskjed etter at jeg hadde hengt den opp. Jeg løp videre etter posen med sko, sokker, brem og gels men endte opp med å bli en kasteball mellom frivillige som mente de hadde posen min. Frustrerende greier, men siden jeg ikke sjekket i forkant hvor posen min var hengt så blir det gjerne slik. Til slutt så fant jeg den og fikk på meg løpeutstyret før jeg sprang ut. Tiden ble 2:43 og sammenlignet med T1 var det håpløst.

Løpingen

Ut på løpingen så var tempoet høyt og selv om jeg kjente at muskelen over kneet (vastus medialis) hadde fått hard medfart på syklingen, så føltes kroppen ellers bra ut. Jenny kunne fortelle at jeg lå på 10. plass i min aldersgruppe, noe som var skuffende når jeg etter et rask overslag talte ca. 50 sykler foran meg i T2 (det viste seg å være 61 stk foran meg, og da er det kjipt at hele 9 stk er i min klasse).

Første to km gikk på rett under 8 min som nok var vel hurtig. Farten falt noe, men holdt seg greit frem fullført halvmaraton og jeg løp raskt opp til 4. plass. Da var tiden rundt 1:29 som var tilsvarende som i København. Da hadde jeg drukket både mye vann, cola og 3 stk. High5 Isogels, så energinivået var på plass. Dessverre så var nok væskeinntaket ikke tilstrekkelig i varmen, og jeg viste tegn på dehydrering. Musklene begynte å krampe seg og jeg måtte slippe min løpskompis Thomas Naasz og gå ned på tempoet. Jeg heiv inn på de siste salttabletttene, drakk resten av Isogelene jeg fikk langet av Jenny (det var lovlig å få langing etter drikkestasjonene :)). Fra ca. 25 km og inn så handlet det ikke lenger om Hawaii, men om å unngå krampene og holde seg løpende. Å komme i mål i live. Jeg husker at jeg gjentok for meg selv: Dette handler om å overleve. Det var den kritiske delen av konkurransen og det var nå det begynte å bli krevende. Da er det viktig å ha motivasjonen i orden og den mentale planen klar. Fokuser på korte delmål (løp til neste km merke, drikkestasjon eller til neste sving) og arbeidsoppgavene (slapp av i nakke, skuldre og armer, hold god positur og drikk nok vann og cola). Tiden gikk ned til 5 min/km og over. 4 plass og 5 plass i min klasse løp forbi meg ved 5 og 3 km igjen, uten at jeg klarte å forhindre det. De løp ikke raskt, men for meg så virket det som de hadde raketter. Kroppen min var på randen til å bryte sammen og min bevissthet og balanse var lidende. Krampende og snublende kjempet jeg meg igjennom de siste kilometerne. Å se 42 km skiltet og kunne cruise inn de siste 200 meterne mens jeg highfivet barna langs løypa var fantastisk.

Etter en kort spurt var jeg i mål på 9:25:32 (løpstid 3:18:23) og klarte å feire med et seiersbrøl. Det øyeblikket er unikt og den euforiske/ekstatiske følelsen kan ikke kjøpes for penger. Du må blø for det, men akkurat da får du belønning for strevet og det er verdt alle treningstimene du har lagt ned og all smerten du har hatt. Det er ikke bare verdt det, men det er også utrolig avhengighetsskapene, som gjør at du nesten ikke kan vente på å stå på startstrekken på nytt 🙂

Evaluering

I etterkant er det viktig å evaluere hva som gikk bra, og hva som må forbedres. Det var mye positivt. Svømmingen gikk over forventing, jeg var sterk på sykkelen og foruten om hjulsubbingen så fungerte det øvrige utstyret veldig bra. Våtdrakt, sykkel, hjul, bekledning, sko etc. fungerte perfekt og min nye sittestilling er fantastisk god. Selv etter 5 timer på setet så hadde både rygg og nakke det helt fint. Ernæringen var enda bedre enn i København, spesielt under løpingen. Underveis tok jeg 13 Saltstick tabletter, uten å få problemer. På forbedringssiden så må jeg opplagt være hakket bedre forbredt neste gang. Både i å hoppe på sykkelen i fart, ha fullstendig oversikt over skiftesonen og har alt utstyret 100 % fungerede. Den største prestasjonsdemperen er nok, som i København, kramper. Problemet i Regensburg var bare at jeg fikk kramper 17 km fra mål, mens i København kun 2 km fra mål. Denne gangen så tror jeg dehydrering var skylden og at jeg må «tvinge» i meg vann når temperaturen er så høy. Jeg hadde ingen dopauser i løpet av konkurransen (eller noen timer etterpå) og det tyder på at jeg drakk for lite væske. I tillegg så må jeg holde høyere fokus på rundtråkk på syklingen (spesielt opptrekk av foten) for å fordele belastningen på flere områder i lår- og setemusklatur. Denne gangen ble det veldig høy belastning på oversiden av låret og da er det fort å få overbelastningskramper akkurat der.

Igjen må jeg få si takk til Jenny som tok bilder, oppdaterte bloggen, sekunderte og langet ernæring under løpingen. Hun står der som en klippe av en support og er uunværlig for at jeg skal kunne prestere optimalt 🙂 Takk også til mamma, bestemor og Hjørdis for støtte underveis og til pappa som satt foran PC-en i Norge og gav Jenny splitt-tider og plassering. Takk også til alle andre som fulgte med. Jeg hadde over 600 treff den dagen og 862 dagen etter som holdt til ny rekord med god margin 🙂 Mine supportere Unaas Cycling, Bjørklund og Baker Hansen skal også få en stor takk.