Forbredelser

Som jeg har klaga over før så følte jeg ikke at formen var spesielt god før jeg dro til Hawaii. Jeg var sliten etter en lang sesong og merket at kroppen begynte å si ifra at nok er nok. Etter Las Vegas så hadde jeg flere treningsøkter som jeg måtte avbryte midt i økten fordi kroppen sa nei. Det har skjedd veldig sjelden tidligere, men en periode så gikk halvparten av øktene i dass. I en kort, men intens løpsintervalløkt jeg gjorde etter at jeg kom til Hawaii, så klarte jeg å få en skade i hofta. Jeg merket ingenting til det under økta, men våknet midt på natten den påfølgende natten av at hofta verket. Det var så vondt at jeg ikke fikk sove og at jeg ikke kunne gå uten store smerter. Heldigvis så ble smertene gradvis mindre og etter et par-tre dager med halting så var smertene borte. Formmessig var jeg ikke der jeg ønsket, og langt fra toppformen tidligere i sommer. Til og med motivasjonen haltet litt og jeg merket at jeg gruet meg til treningene, selv om det kun var en 40 min lett løpetur. Mitt lille halmstrå av håp var at den rolige uken før konkurransen skulle få overskuddet, trøkket og motivasjonen tilbake. Det som derimot var veldig bra var akklimatiseringen, som etter å ha sittet i badstue 2-3 ganger i uken etter Las Vegas ,var på plass nesten før jeg landet på Kona International Airport. Varmen plagde meg ikke i det hele tatt og det er superviktig i konkurranser i varmt klima. Svømmingen i forkant hadde gått greit og med en dagelig svømmetur i svømmeløypa var jeg komfortabel med strømmene og bølgene. De siste dagene før konkurransen utspilte seg uten dramatikk og jeg inn i mitt transelignende prekonkurransemodus der jeg får tunnelsyn og stenger ut alt annet (beklager Jenny!).

Svømmingen

Tidsmålet på svømmingen hadde jeg redusert fra 1:10 til 1:05, men jeg gruet meg uvanlig mye til svømmingen. Grunnen var at jeg har hørt at svømmingen på Hawaii er mye tøffere enn svømmingen i en vanlig IM. Det skyldes at nivået er mye høyere og du får mindre spredning. Med en svømmetid på mellom 1 t og 1 t og 15 min så er det over 1000 mennesker som kommer opp! Det betyr mye slossing, og det var den slossingen jeg fryktet. I tillegg så gjør tettheten av svømmere at kampen om plassene varer lengre så risikoen er at du er slossing fra start til vending.

Startkanonen streiket så jeg hørte ikke starten, men begynte selvsagt å svømme når jeg så at de andre begynte å svømme. Det var bånn gass fra start og det gikk rimelig bra i kanskje 30 sek før slåssingen begynte. Etter det var det en krigssone, men føtter og hender overalt. Jeg hang greit med, men etter å ha mistet farten pga å ha kommet i klem mellom to svømmere var det bare å vente 0,5 sek før jeg ble svømt over. Dødsubehagelig, men det må jeg tåle når jeg stiller meg langt i front. Det var dessuten ikke mindre slossing lengre bak, så jeg tviler på at det hadde vært bedre å trukket meg lengre bak. Etter 5 min med kamp for livet så begynte jeg med hyperventileringen og fikk store utfordringer med å få nok luft. Jeg hadde lyst å ta timeout, men når du ligger midt i en gruppe med 2000 svømmere var ikke det et aktuelt valg. Det toppet seg med at jeg fikk en albue i ansiktet og venstre brilleglass var fylt med saltvann. Jeg hadde selvsagt lyst å tømme glasset, men jeg var lite gira på å bli svømt over igjen så da var det bare å svømme i hyperventilerende tilstand med venstre øye lukket. Dette gjorde at jeg selvsagt bare fulgte de andre svømmerne og det viste seg at de navigerte utrolig dårlig. Vi begynte nesten helt til venstr på startstreken og hadde svømte over til høyresiden av svømmeløypa slik at  vi plutselig ble stoppet av kanoer for vi holdt på å svømme over på den andre siden. Svømmingen var MAO akkurat slik jeg fryktet. Det gikk seg til mye tidligere enn jeg fryktet og etter rundt 10 min så var svømmingen faktisk ikke så ille i det hele tatt. Jeg fikk til og med noen beina etter vendig og holdt bra trøkk helt til jeg kom opp av vannet.  1:06:19 opp fra vannet var bitte litt tregere enn målet, men absolutt godkjent. Nr. 619 av de 2039 på startstreken.

Opp-fra-svømmingen-bilder er alltid så kule 😉

T1

Det var bare å vrenge av seg Blueseventy skinsuiten, ta på seg briller, hjelm og nummerbeltet før jeg løp ut av den lange skiftesonen på 2:37.

Syklingen

Det var rimelig kaotisk ut på syklingen med så mange utøvere samtidig, men da er det viktig å holde roen og oppmerksomheten slik at du ikke tar en Macca (Ref. http://www.youtube.com/watch?v=Vfpe_xEfLA4) og kjører i en av de andre deltakerne. Tempoet var rimelig høyt i begynnelsen, men jeg valgte å ikke hive meg på den bølgen. For noen med et så høyt konkurranseinstinkt som jeg har så er det vanskelig å bli frasyklet av så mange (ja, det var MANGE!), men jeg måtte holde på min taktiske plan med å sykle så jevnt som mulig. Da er wattmåler uvurderlig for jeg følte meg relativt frisk og kunne lett startet den første halvtimen på terskel, men det ville brent beina til de neste 4,5 timene jeg skulle tilbringe på sykkelen.

For å spare tid i skiftesonen har jeg skoene koblet på pedalene slik jeg bare hopper på i fart og tar skoen på ved en passende anledning. Armkjølerne har jeg også hengt på styret for å slippe å styre med det i skiftesonen. Det er plenty av tid til å gjøre det når du har kommet ut på veien. 

Etter en liten sløyfe sør for Kona så var det opp på hovedveien Queen Ka’ahumanu (rart de kaller det Queen K?) og nordover. I den første delen var det naturlig nok ingen dommere siden det var tre rader med syklister i hver retning , men når vi kom ut på hovedveien startet den 60 mann sterke dommergjengen å bedømme syklingen fra motorsyklene. Du ser gjerne bilder fra syklingen på Hawaii der du ser digre felt sykler sammen der aller gjør sitt beste for å drafte så godt de klarer. Det var noe av det altså, men dommerne gjorde sitte beste for å unngå det og var utrolig strenge, spesielt i begynnelsen. Det var utdeling av kort i øst og vest og etter å hatt selskap av samme motorsykkel i mer eller mindre en time så kjørte de opp ved siden av meg og ropte ”#1928 – Yellow card for overtaking”. Dvs at jeg hadde blitt forbisyklet og ikke lagt meg minst 7 meter bak før jeg syklet forbi samme deltakeren. Jeg hadde selvsagt ingen forståelse for det og var rimelig sikker på at jeg var godt innenfor reglementet, men det er dommerne som tar den avgjørelsen og det krangler jeg ikke på. Det er hvertfall positivt at de er strenge, selv om jeg syntes de kunne vært enda strengere med de store gruppene.  241 kort ble delt ut totalt, men jeg syntes det kunne vært dobbelt så mange.

Det var ikke fullt så tett hele veien som det går ann å få inntrykk av.

Tidligere i uken hadde været variert mellom å være bra og veldig bra. Det var relativt lite vind og skyer som hadde kommet fra vulkanene. Nå hadde vinden tatt seg opp og det var ikke en sky på himmelen. Fokuset på å sykle riktig gjorde at jeg mistet fokuses på arbeidsoppgavene mine som var å spise, drikke og holde kroppen våt. Jeg spiser en gel på 20 min og 2 salttabletter hver 30 min så det er ikke så utrolig vanskelig, men jeg mistet rett og slett oversikt over når jeg hadde spist siste gel/salttablett. Det var krevende å holde så stort fokus på de andre syklistene. Jeg ønsket selvsagt å sykle i min intensitet og da måtte jeg sykle kontrollert forbi de jeg syklet forbi og prøve å unngå å bli forbisyklet av 20 mann lange tog, for når du først er syklet forbi av første mann i rekken så må du vente helt til siste mann har syklet forbi før du begynner på en eventuelt forbikjøring.

Utsikten over laveslettene var sikkert fin, men det hadde jeg ikke tid til å følge med på for jeg måtte se hvor dårlig snittwatten min var 😉

Trøkket i pedalene var ikke mye rope hurra for, men jeg følte likevel det gikk rimelig greit helt til 85 km av løypa. Da begynte den 10 km lange stigningen til Hawi. På de 10 km så er den totale stigningen bare 135 meter, men kombinert med sterk motvind så føltes det ut som en skikkelig motbakke. Da ble jeg også grundig frasyklet, men valgte å holde watten lavere enn 250 watt og tenkte at jeg skulle ta de igjen på vei tilbake. Den tidligere proffsyklisten Laurent Jalabert dro forbi i forykende tempo (og endte med 4:43 sykkeltid som var et minutt bedre enn Craig Alexanders sykkeltid!). Å sykle ned fra Hawi var moro! Det gikk i over 60 km/t nesten uten å trø. Det var solid med både sidevind og kast, men Unaas SS-80 hjulsettet var glimrende og jeg holdt meg på veien uten større dramatikk.

På vei opp mot Hawi med Tom Lowe (typen til Chrissie) på vei fra Hawi i andre retningen. Han syklet/løp fantastisk i fjor, men falt i år helt igjennom på syklingen med en 4:50 sykkelsplit. Jeg fikk forresten en uoffisiell bekreftelse på at kombinasjonen hjulsett, sykkel og sittestilling var veldig aerodynamisk. Vi var tre stykker som lå i samme fart og kom til en lang nedoverbakke der alle sluttet å trø og huket seg i aeroposisjon. I slutten av bakken hadde jeg en utgangsfart som var minst 10 km/t raskere enn i de to andre (som selvsagt også hadde TT-sykkel, høyprofilhjulsett, aerohjelm og tilsynelatende gode stillinger). Jeg syklet også forholdsvis raskt til å «bare» ha 217 watt i snitt sammenlignet med andre konkurrenter i samme vektklasse.

Jeg følte meg aldri at jeg hadde trøkket på syklingen. Da er det greit å ha en wattmåler som kan bekrefte mine mistanker. Nå jeg var kommet halvveis i IM New York var snittwatten min 255 watt. Nå var jeg kom halvveis mot Kona var snittwatten allerede nede på 225 watt. ”Faen, dette kommer aldri til å gå bra!” Sa jeg til meg selv og begynte å kikke på den fantastiske utsikten i et forsøk på å nyte konkurransen i stedet for å konkurrere i den. Den sterke motvinden fra 140 km og tilbake til Kona fikk farten til å falle til ca. 30 km/t og jeg hadde syklet i nesten 4 timer. Pokker! Tidsmålet på 5 t og 5 min kommer til å ryke som det holder og målet med å slå den norske rekorden var det bare til å gi opp. Jeg kikket ut over horisonten og den lange rekken av syklister og tenkte at dette er en resignert gjeng, og jeg passer fint inn. Rune Skinnerlien hadde på forhånd sagt at jeg skulle vært forbredt på den siste timen og kunne ta igjen mange hvis jeg hadde noe å gi da. Det hadde jeg egentlig ikke, men jeg klarte å opprettholde watten og til og med øke fra 206 den nest siste timen til 210 den siste timen. Det var nok til å sykle forbi en haug av konkurrenter og gi meg en sårt tiltrengt optimisme-boost. Det begynte å nærme seg  T2 og når jeg kjente etter så virket beina nesten upåvirket av de 180 km med sykling. Fokuset på ernæring, salt og hydrering hadde tatt seg opp og jeg følte at jeg var klar for løpingen. 5:06 ble tiden og håpet om å slå den norske rekorden på Hawaii på 9:29:30 var fortsatt tilstede. Totalt var jeg kun 3 min bak målet og jeg trengte en 3:11 maraton for å sikre den tiden.

Data fra syklingen ligger her: IM Hawaii by allanhov at Garmin Connect – Splits.

T2

Det var som vanlig utrolig deilig å hoppe av sykkelen og hente posen hente posen med løpetingene. I motsetning til tidligere konkurranse så satt jeg meg ned på en stol for å ta på skoen og det var jo mye bedre enn å gjøre det i stående tilstand. Jeg fikk innsmurt ”vingene” på ryggen med solkrem mens jeg tok på sokker og sko, før jeg nappet med meg løpebremmen og 4. Stk High5 isogels. 2:32 ble tiden og på nivå med proffene 🙂

Løpingen

Jeg kjente det umiddelbart, beina var utrolig gode(!). Det var helt på nivå med følelsen jeg hadde i København 2011, der jeg ikke kunne kjenne at jeg allerede hadde konkurrert i 6 t og 15 min. Det er en så vanvittig god følelse som jeg håper alle triatleter får oppleve minst en gang eller to livet. Min planlagte taktikk med å løpe på strengt 3:10 tempo (4:30 min/km eller 7:15 min/miles) ble kastet rett ut av vinduet og første miles gikk på 6:30 😀 Jeg løp forbi Jenny og ropte at jeg var i kjempeform, og mente det. Jeg husker historien om den da 37 år gamle Mark Allen i Hawaii 1995 som kom inn i konkurransen i mye dårligere form enn sine yngre konkurrenter og når han kom inn i skiftesonen som nr. 9 hele 14 min bak Thomas Hellriger så trodde alle at løpet var kjørt. Når han løp ut så ropte han ut og ba moder jord om ekstra krefter. Mark Allen var litt sånn høytflyvende, men det fungerte og han klarte å dra en 2:42 maraton og vinne med 2 min. I dag skulle det være meg!

Meg og min løpemakker Daniel Weil langs Ali’i drive. Vi ser ikke spesielt friske ut, men vi var «mean lean running machines» 😀

Daniel Weil, en trivelig sveitser på 47 år slo følge. Han var en Hawaiiveteran med 6 deltakelser tidligere og en personlig rekord på Hawaii på 9:30. Det ble raskt klart vi begge skulle under 9:30. De første 15 km av løypa er den trivelige delen av løpingen. Da løper du langs Ali’i drive, hvor alle resortene ligger, og løypa er stappfull av folk som heier. Vi holdt farten greit og lå på 7 min/miles og litt under hele veien. Det var selvsagt supervarmt, men jeg følte at jeg hadde kontroll på situasjonen og tømte en kopp med is i shortsen på hver drikkestasjon (som stod med ca. 1 miles mellomrom) og et par glass vann. Hver 5 km tok jeg også en av mine High5 isogels.

Det er først etter å løpt opp Palani road og opp på Queen K at løpet ”begynner”. Da er tilskuerne forsvunnet og den friske frisk brisen fra havet langs Ali’i drive er byttet ut med en dirrende hetebølge samtidig som den sterke solen sender alle soltrålene rett på deg. Temperaturen ble skrudd opp noen hakk, men jeg følte meg fortsatt fin. Det ble to kopper med is (en i toppen også) på hver drikkestasjon og et par svamper på skuldrene for å holde kjølingenseffekten lengre. Etter 20 km var de fire isogelsene mine var drukket opp og jeg tok et glass med cola i tillegg til vann med drikkestasjonene. Vi kunne se at proffene var på vei mot mål og det var rimelig kult! Jeg highfivet Rasmus Henning, som dessverre ikke avsluttet sin triatlonkarriere på den måten vi håpte på. Laurant Jalabert, som hadde blåst forbi meg ved Hawi, stod nå langs veien med kramper. Sveiteseren Daniel holdt stadig følge og vi løp nesten hånd i hånd mens vi diskuterte hvordan proffene lå ann. Vi lå fortsatt før skjema og holdt farten oppe. Jeg var på dette punktet helt sikker på at den nye norske rekorden på Hawaii skulle tilhøre meg, og spørsmålet var hvor mye jeg kom til å slå den med. Jeg følte meg så utrolig bra og ingenting kunne stoppe meg (og Daniel).

Opp Palani road og løpet eneste skikkelig motbakke. Løypa var generelt veldig flat, men litt opp og ned gikk det. Daniel er selvsagt rett bak 😀

Ved rundt 28 km løper vi inn på området til Natural Energy Laboratory of Hawaii Authority, populært kalt energy lab. Da løper vi et lite stykke langs havet og får en frisk og kjølig bris, før vi snur og begynner den siste og hardeste delen tilbake til Kona. Det ble selvsagt tungt, og farten hadde falt til 7:40 – 7:50, men det var mer enn godt nok. Det var bare å holde fokus på kjølingen, hydrering og få i meg salttabletene for å ikke treffe den berømte veggen 5 km fra mål. Det var en stor lettelse å se 40 km-merket og vende ned Palani road og begynne på avslutningen på den 226 km lange konkurransen. Den ble avsluttet på sedvanlig vis med en progressiv langspurt der jeg gradvis skrur opp farten for å komme i mål med makspuls og en utrolig smertefølelse i hele kroppen som samtidig gir en bekreftelse på at jeg har gitt alt. En euforiske følelsen med å da komme i mål og kunne gi slipp på all smerten er så vanvittig deilig kan helt sikkert sammenlignes med den mest aller beste narkorusen. Den 7 år gamle norske rekorden til Arild Tveiten var slått med 4 min og 24 sek og en løpetid på 3:07 gav en totalttid på 9:25:06! Jeg har vel aldri vært høyere oppe og begynte nesten å grine av kombinasjonen av å være fullstendig utslitt fysisk, men så emosjonelt i himmelen. Etter å ha hatt Hawaii som en drøm i 3 år, så ble den nå virkelighet, og for en utrolig debut det ble. Det var den perfekte avslutningen på en fantastisk sesong, og mye bedre enn jeg kunne drømme om.

Så fornøyd var jeg ved målplassering 😀 

Totalt ble det 80 plass av alle og 12 plass i min aldersklasse, og det i VM i langdistansetriatlon! De siste to årene har forholdene på Hawaii vært uvanlig gode, men det var de ikke den dagen. Det var både vindfull og varmt, og veldig mange som underpresterte i forhold til potensial, både proffer og Age Groupere. Det er ikke mange som har en god debut på Hawaii og det var nok mange som tenkte sitt når jeg gikk ut med målsetningen om å slå den norske rekorden på Hawaii første gang jeg stilte på startstreken. Da er det godt at nitidig forbredelser og en semivitenskapelig tilnærming gav frukter, og jeg for første gang i år hadde kontroll på varmen i stedet for å bare overleve den. Det utgjorde hele forskjellen.

Jeg må også gratulere de andre nordmennene som alle fullførte på mesterlig vis. Bjørn S ble nest raskeste etterfulgt av Øystein og Arne Olav. Rune Skinnerlien fikk store problemer med krampe og ernæring under syklingen og fikk virkelig lide for det under løpingen. Han fortjener stor respekt for å bite det i seg og fullføre uansett. Det krever sin mann å fullføre på på 13:12 med en maratontid på 6:34, når du i utgangspunktet er god for under 9 t og 30 min. Rune, jeg håper vi møtes igjen i 2014 og får den duellen vi burde hatt på lørdag.

Jeg må takk min supersupport Jenny, mamma og de som fulgte med fra Lyngholm, gjengen som satt hos Unaas, min kollegaer på nattskift og absolutt alle andre som har fulgt meg og støttet meg hele veien! Dere er en uvurderlig kilde til inspirasjon og motivasjon  😀

Tusen takk til mine sponsorer Unaas Cycling, Bjørklund, Baker Hansen og Osprey Packs. Dere har vært supre!

Den siste takken må til Daniel Weil som holdt følge og presset tempoet hele løpingen og bet seg til og med fast på min siste 2 km langspurt og kom i mål kun 16 sek bak meg. Imponerende for en 47 år gammel lege 😀