Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt å skrive noe om de ”nye” dopingavsløringene, men plutselig fikk jeg litt inspirasjon om å gjøre det likevel.

Den 1000 siders lange rapporten om Lance Armstrongs dopingbruk har den siste uken rystet en hel sykkelverden. Han var altså ikke ”ren” når han vant sine syv Tour de France-titler mot konkurrenter som nesten alle er tatt for doping i etterkant.  For meg som begynte å interessere meg for sykling i voksen alder (i 2008) så har det vært forbanna opplagt (og da mener jeg null tvil!) at han også har dopet seg.

Denne reklamen er ganske festlig nå som vi vet at det ikke bare var «on my bike and busting my ass 6 hours each day» som var hans supertriks.

I motsetning til de den generelle stemningen om dagen, så er ikke jeg så fordømmende mot Lance. EPO var vanvittig prestasjonsfremmende, men umulig å oppdage i begynnelsen. Alle brukte det, hvertfall alle som hadde reelle ambisjoner om å vinne. Lance var kanskje den syklisten i proffsirkuset som var mest talentfull, men han var også den beste doperen. Sammen ble det en syv ganger gul(l)-kombinasjon.

Triatlon er skånet for dopingskandaler, men betyr det at det ikke dopes? Vi må være akkurat like naive som de-som-fortsatt-tror-Lance-er-ren, hvis vi tror at vi ikke har noen sorte dopingfår i vår flokk. Veldig få er tatt, og på Wikipedia er det kun nevnt syv personer som har blitt utestengt for brudd på dopingbestemmelsene i triatlons over 30 år lange historie(!). Skyldes det lite doping eller lite testing? Som vanlig så tror man best om sine egne, og jeg velger å tro at pga av triatlons beskjedene størrelse som idrett med tilsvarende få ressurser og pengepremier, at det dopes mindre i triatlon sammenlignet med f.eks. sykling. Likevel tror jeg at de kun 7 dopingdommene er kun den øverste halvmeteren av isfjellet, og at mørketallene er store, og enda større enn i sykling. Hvordan er egentlig programmet for testing av doping nå for tiden? Fokuset har naturlig nok økt den siste tiden, men etter å ha hørt WTC-direktør Andrew Messick forklare hvordan testprogrammet fungerte så ble jeg ikke overbevist at det var vanntett, heller tvert i mot. Han ble intervjuet på Tritalk (podcast) og spurt spesifikk om det etter Rasmus Henning klaget på at 4,5 og 6 plass på IM Panama 70.3 ble testet, mens de tre som kom på pallen (inkludert Lance) ikke ble testet. Andrew M forklarte at grunnen til at det skulle være slik var at utøverne ikke skulle ha noen forutsigbarhet i testingen. Jeg forstår poenget og prinsippet, men det sier seg selv at utøverne burde ha forutsigbarheten med at pallen alltid testes, og de under pallen blir testet etter stikkprøveprinsippet. Hvis det kun er tilfeldighetsprinsippet som gjelder så vil det da være mulig for innflyttelsesrike utøvere å få vite når og hvor de eventuelt testes, og unngå å bli testet selv etter å ha vunnet en konkurranse. Da er det fort gjort at historien om han som ble testet 500 ganger uten å teste positivt, men likevel var gjennomdopet hele tiden, blir en realitet.

I følge wikipedia er Michael Weiss en av de kun 7 triatletene som har blitt dømt for brudd på dompingsbestemmelsene. Michaels positive prøve var i tillegg fra tiden hans som terrengsyklist (2005) men dommen kom ikke før i 2011.

I triatlon har vi i tillegg Age-grouperne (som meg selv), som ikke konkurrerer om penger, men likevel tilstrekkelig prestisje til at mange strekker seg langt for å prestere bra. Dessuten så er de beste AG-erne attraktive som sponsorobjekter og topp resultater kan f.eks. resultere i en ny sykkel og annet gratis triatlonstasj. For en uke siden fikk vi vår første(?) dopingsak mot en AG. Den 58 år gamle AG-verdensmester Kevin Moats testet positivt på forhøyet testosteron, og innrømmet at han har tatt testosteron siden 2005. Han er garantert ikke alene om å dope seg, men siden det i praksis nesten er null sjanse for å bli testet så er det ikke flere som blir tatt. Selv har jeg ikke hørt om noen AG-ere som er testet, og har ikke sett så mye til ”dopingjegerne” i de norske triatlonkonkurransene (men tror kanskje Gumund Snilstveit ble testet en gang).  Igjen så tror jeg best om mine egne og tviler på at norske triatleter doper seg siden miljøet er lite og potensiell gevinst av å vinne er lav. Amerikanere derimot stoler jeg ikke på for 5 øre. De har tilsynelatende meget avslappet forhold til prestasjonsfremmende midler uavhengig av lovlighet og det er lett tilgjengelig. I følge noen forummedlemmer på slowtwitch er det reklame for testosterontilskudd på nesten hvert eneste treningssenter i USA. I noen triatlonmagasiner reklameres i tillegg for et produkt med navnet EPO Boost (!). Selve produktet skal ikke inneholde ulovelige stoffer, men at det er akseptert å bruke og markedsføre et produkt med navnet EPO Boost syntes jeg sier noe om holdningen amerikanere generelt har til doping. Jeg har også lest noen rystende kommentarer  på forum i retning; Noen bruker penger på temposykkel, treningsleire etc. for å øke prestasjonen. Hvorfor er EPO forskjellig fra dette?

Tidenes mest smakløse produktnavn for et slags kosttilskudd rettet mot utholdenhetsutøvere.

Kevin Moats har vunnet sin aldersklasse i Hawaii og dermed hvert verdens raskeste 50 – 55 åring, Han har fått enorm respekt, annerkjennelse og blitt et attraktivt sponsorobjekt for blant annet all3sports.com. Testosterontilskudd var hans hemmelighet.

Lance Armstrong har hele sin karriere hatt sterke dopingmistaker mot seg, men å bevise det har vært en utfordring. USADA gjorde alt i sin makt, og klarte tilslutt å finne så mange og sterke beviser at all tvil ble fjernet. Noen vil kanskje si at Lance ble utsatt for en heksejakt som hans meddopere ble skånet for. Lance var den beste og mest suksessfulle doperen og stod dermed naturlig nok øverst på listen over dopingjegernes mest attraktive trofé. I diverse aviser har det stått mye om de negative konsekvensene av dopingavsløringene. Omdømmet har vært i fritt fall og både tilhengere og sponsorer rømmer fra sporten. Jeg er dypt uenig om at dopingsavsløringene er negative. Kampen mot doping er ikke vunnet, men dette var et langt steg på vei i riktig retning. Det er ytterst viktig å statuere et eksempel en gang for alle doping ikke lenger blir godtatt, og at ingen er fredet i kampen mot doping. Å avsløre Lance var det sterkeste våpenet i denne kampen og jeg er glad for at de klarte å bruke det.

Mens jeg er i gang så vil jeg komme med et ballespark til Nike, Trek og de andre tidligere sponsorene til Lance, som nå har trukket seg etter de ”sjokkerende” avsløringene. De er noen forbanna hyklere som hopper av de synkende Lance-skuta, når de (på høy tid) finner ut at det ikke lenger er noe positiv PR å hente fra Texas store sønn. De burde tatt en klar avstand fra dop for lenge siden og sagt nei takk til å signere han sist de hadde sjansen. Sponsorenes holding er veldig viktig får unngå doping, og så lenge det kun er resultater som betyr noe, uavhengig av metode for å nå resultatene (såfremt du ikke blir tatt selvsagt), så bidrar de til at utøvere faller i dopingsfallgruven. Nike er fortsatt en stor sponsor innen Amerikansk fotball, en idrett som er kjent for mye doping, så for Nike så er det ikke dopingen som er problemet, men den negative publisiteten det kan gi.

Vi får håpe at dopingavsløringen virker avskrekkende på potensielle dopere, og at Steffen Kjærgaard navn på listen over syndbukker gir økt fokus på dopingbekjempelse både internasjonalt og nasjonalt, også i triatlon. Det er på tide å sette strek for doping i utholdenhetsidrett slik at vi alle kan konkurrere på samme premisser.