Skjønnhetsidealene har historisk sett vært svært varierende, spesielt for kvinner. Hvertfall for meg så har ikke alltid vært like lett å forstå bakgrunnen for idealene, og hvorfor det i en bestemt tidsperiode eller et området (verdensdel/land/landsby) har utviklet seg til å bli et ideal.

I dag er verden betydelig mindre enn før, og skjønnhetsidealene er i større grad likere enn det de var tidligere. Vi har kommet fra en lengre periode der skjønnhetsidealet har vært tynnhet, og catwalk modellene har gått fra å være slanke, til syltynne, og videre til alvorlig anoreksiatynne.

Heldigvis har vi fått nye idealer og nye trender. Strong is the new skinny, er navnet på den nye «bevegelsen» der styrke erstatter tynnhet. Synlige magesmuskler erstatter synlige ribbein, og idealet for overarmstørrelse er nå på nivå med det tidligere idealet for lårtykkelse. Det tidligere idealet om tynnhet er erstattet med styrke og helse. Vi er på riktig vei med sunnere idealer med mer fokus på helse og funksjonalitet og mindre fokus på utseende. Eller?

Jeg har aldri forstått trenden om syltynne modeller, fordi det er egentlig ikke det de fleste synes er penest. På samme måte har jeg ikke forstått stramme korsetter, ringer rundt halsen, store øyevipper eller ballongstore silikonpupper, før nå. Skjønnhetsidealene er ikke skjønnhetsidealer fordi det er hva vi menneskene mener er penest. Skjønnhetsidealene er satt, i stor grad av bransjen som selger skjønnhetsprodukter, på et nivå der nærmest ingen når opp til skjønnhetsidealene, slik at flest mulig føler på sin utilstrekkelighet og kompenserer denne utilstrekkeligheten ved å kjøpe seg flere skjønnhetsprodukter. Dessverre føyer «strong is the new skinny»-trenden bare inn i rekken med rent estetiske skjønnhetsidealer som for nærmest alle er umulig å oppnå. Jeg ser ikke hvordan idealiseringen rundt en ekstremt lav fettprosent og det som for de fleste er en unatulig muskeløs kropp skal gi noen mindre komplekser for egen kropp, mindre spiseforstyrrelser eller kjenne mindre på sin utilstrekkelighet.

Det er ingen som leser min blogg på grunn av mitt utseende, vurderer mine prestasjoner etter hvordan kroppen ser ut eller vurderer jobben jeg gjør etter et skjønnhetsideal. For mange andre så er utseende det eneste de vurderes i og det eneste de vurderer seg selv i, og det er ikke en solid grunnsten å bygge en balansert og selvtilfreds personlighet på.

Her er en reklame på treningsforum sine facebook-sider, der det reklameres for personlig trening. Stram, fit og lekker? Invester i personlig trening, i tillegg til silikonpupper, restylane, botox og Photoshop selvsagt. 

Dette er en flott video om forbedring av utseende med bilderedigering og konsekvensene av det. Vi vet at bildet er redigert, men lar oss likevel på virke. På samme måte som vi lar oss skremme, sjokkere eller bli rørt av en film, selv om vi godt vet at det kun er på film.

Å vurdere noen etter utseende er noe alle gjør hele tiden, men vi har mulighet til å legge mindre vekt på det og la være å fritt kommentere andres utseende, og da spesielt på en negativ måte. Det er absolutt mulig å finne andre egenskaper å se opp til.

Marit Bjørgen sine overarmer under Idrettsgalla 2011 skapte reaksjoner, og det var mange delte meninger om hennes muskelløse armer. Noen mente at det var såpass mandig at hun burde ha dekket de til(!). Jeg merket at det provoserte meg, for jeg mener at vi har ingen rett til å uttale oss om hennes overarmer, eller resten av utseende forøvrig. Hun er en idrettsutøver, som stiller opp i skirenn, og ikke skjønnhetskonkurranser. 

Det er på tide å gå videre, og bort fra det ensidige fokuset på rene visuelle skjønnhetsidealer, og over til et større fokus på viktigere kvaliteter. Jeg slår et slag for «Happy and healty is the new skinny».