Blåmandag brukes normalt sett som et begrep for elendig form etter litt for mye festing kvelden og natten før. Nå var jeg ikke på fest i helgen, eller helgen før det, eller helgen før det igjen heller når jeg tenker meg om. Likevel så hadde jeg en skikkelig blåmandag i går, hvertfall triatlonversjonen av blåmandag.
Mandag er normalt en relativt lett treningsdag hos med med en svømmeøkt med lang hovedserie etterfulgt av en halvlang rolig sykkeltur i tillegg til en kort rolig løpetur om tiden strekker til. Dagen begynte med svømmeøkten, der hovedserien på 6 x 500 meter føltes relativt tung ut, uten at dette skyldes høy fart. Etterpå hadde jeg et møte med Remi i Specialized Norge for å hente min nye Shiv-ramme, før jeg skulle hjem igjen, spise litt, lufte hunden og så begynne den 2 timer rolige sykkelturen.
Når jeg kom hjem så gikk jeg på en skikkelig energismell, og selv etter et godt måltid så var det ingenting å hente. Jeg orket såvidt å lufte Fia før jeg måtte gå å legge meg(!). 40 min senere var jeg fortsatt trøtt, men valgte å stå opp og komme meg på sykkelen. Som motivasjon så bestilte jeg et abonnoment på Netflix og begynte på Breaking Bad sesong 1. Jeg kom meg forsovidt igjennom syklingen, og Breaking Bad virket bra til tross for en litt treg start, men gud bedre så tungt det var. Nå er watt og puls mindre viktig på de rolige turene, men begge deler var rekordlavt og jeg kom meg ikke en gang opp i sone 1 (60 % av makspuls). Fy fader for en dau kropp! Fy fader for en blåmandag.
Et stort lyspunkt i den ellers så harde mandagen var selvsagt min nye Specialized Shiv-ramme. Det er utrolig lekker og akkurat like macho som jeg selv ønsker å være 😀
Fia er ikke så ivrig på en løpetur, men en middagslur i armkroken min sier hun aldri nei til. Selv så restituerer hun seg fra en operasjon og er ekstra villig til å ta livet helt med ro.
Jeg gleder meg til å se mer av Walter White i Breaking Bad. Mitt siste rulleunderholdningsprosjekt var hele Sopranosserien, men det er en stund siden jeg ble ferdig med den. Jeg tipper Breaking Bad tar betydelig kortere tid siden jeg ruller mer og lengre nå enn før.
Allans triatlonverden 
Noen ganger kan det vel lønne seg å droppe en økt? Kroppen har en tendens til å si ifra når det er stopp. Følger med på treningsopplegget ditt, og undrer meg litt over intensiteten du kjører gjennom hele basisperioden, men nå har du vel et greit grunnlag 😉 Håper formen kommer seg. Bra blogg forresten.
Jepp, du har helt rett. Noen ganger kan det lønne seg å droppe en økt, eller flere. Det er rett og slett utrolig vanskelig for meg å kutte økter, uten å ha en skikklig god grunn. At jeg føler meg trøtt var ikke en god nok grunn på mandag. Men jeg kuttet den planlagte rolige løpeturen fordi det var kaldt ute og jeg orket ikke å dra ut i kulden.
På hvilke punkt det er fornuftig å droppe en økt, er alltid vanskelig å si. Spesielt hvis du ikke kan peke på noe konkret og si at du er syk eller skadet. Om formen ikke hadde kommet seg dagen etter så hadde jeg droppen den planlagte intervalløkten på sykkelen. Heldigvis så utgjorde en god natts søvn underverker og jeg kjørte 10 x 6 min på terskel, noe som er den lengste terskelintervallen jeg har hatt. Forhåpentligvis er jeg back on track. Hadde vært kjedelig å blitt utslitt rett før jeg skal på treningsleir til Fuerteventura 🙂
Haha Breaking Bad er bra, jeg er på sesong 2 ifra sofaen:))
Lykke til med ny ramme, skal du bygge den selv?
Jeg er på vei hjem ifra ferie og har en Canyon Speedmax CF8 som ligger på postkontoret og venter på meg. Gleder meg som en unge til pakke ut min første tempo sykkel og teste Di2 Ultegra:))
Lurer på om jeg skal koste på meg bike fitting. Har du noen anbefalinger? Jeg bor i Drammen.
Hei Lars Erik.
Det ble litt sent svar, men jeg prøver likevel. Har du fått testet Speedmax-en? Det er en fantastisk flott sykkel og den fortjener absolutt at du koster på deg en bikefitting. Har du vært på det? Tom Remman, som holder til i Holmestrand, har værtfall vært bikefitter for mange triatleter, men jeg har ikke testet det selv.
Hei Allan, det er fascinerende å lese om en så fokusert og profesjonell tilnærming til din triatlon satsning. Som en absolutt treningsamatør har jeg lyst til å spørre om hvordan du jobber med motivasjonen og det mentale i slike tøffe treningsøkter, hvor det virker som du oftest også trener alene? Hva tenker man på i time etter time?
Treningstips kan jeg ikke gi, men anbefaler gjerne boken ‘What I think about when I think about running’ , av Huraki Murakami, som i tillegg til å skrive en rekke veldig gode bøker – også løper marston og tristlon. Du har kanskje lest den allerede? God trening 🙂
Hei Anne Line,
Noen personegenskaper er vi nok født med. Målrettet, sta og en trang til å utfordre det etablerte har jeg hvert så lenge jeg kan huske, og når jeg etterhvert fikk interesse for triatlon så endte det opp som har gjort. Sporten er så fascinerende og byr alltid på både mestring og utfordringer uansett hvilke nivå du er på.
Du har helt rett med at jeg trener mest alene. Det er hyggelig å ha noen å trene med, men når jeg jobber skift så har jeg muligheten til å trene på dagtid når jeg ikke er på jobb, og det er det ikke så mange andre som har. Hovedsakelig ligger motivasjonen min i treningsgleden (Ref dette innlegget: https://triallan.com/2013/11/15/treningsglede/), mens det også ligger motivasjon i fremgang og ønske om å prestere bedre, og få frem det beste i meg selv. Jeg trener primært fordi jeg elsker det, og da er det ikke så vanskelig å motivere seg til det (foruten om svømming som jeg i beste fall syntes er helt ok).
Når det gjelder hva jeg tenker på time etter time så var det et godt spørsmål. Sannheten er at jeg nesten har manglende mental kapasitet når jeg trener. Jeg tenker på alt dageligdags (hva vi skal ha til mat f.eks.) i tillegg til å tenke på teknikk under trening. Senk skuldrene, slapp av hendene, stram coremusklaturen, få hofta frem og pust med hele lungene går på repeat med jevne mellomrom mens jeg løper.
I de tøffe treningsøktene så krever det også mer mentalt å holde seg gående, og det gir godt mentalt fundament for konkurransene. Jeg prøver alltid å sette meg delmål med til dels svært kort horisont som f.eks. 5 min frem i tid, 2 min frem i tid eller frem til neste sving. Jeg holder smerten/ubehaget i sjakk ved å jobbe med konkrete oppgaver underveis, tenke positivt og unngå å tenke for langt frem. Det er stor risiko for å bli motløs og demotivert om du ser rett mot den endelige mållinjen, som kan virke uvoerkommelig langt borte.
Mental styrke er noe jeg jobber en del med, og selv om min medfødte stahet og «jeg-gir-meg-aldri»-innstilling har hjulpet meg mye så sliter jeg litt med at jeg blir fornøyd med meg selv underveis i konkurransen. F.eks. på Norseman så var jeg fornøyd med å ha syklet meg opp til 7. plass, fornøyd med å raskt løpe meg opp til 5. plass, og veldig fornøyd med å løpe meg opp til 4. plass igjen, og når jeg løp meg opp til 3. plass så var jeg i skyene. Det var ingen fiber i kroppen min som fikk tenning på å ta 2. plass siden han lå 10 minutter foran. Men med 2 t igjen av løpet på det tidspunktet så var det absolutt ingen rekkevidde, men jeg var såpass fornøyd at jeg ikke klarte å motivere meg til å gå aller nederst i den mørkeste kjelleren fysisk sett for å prøve å få det til. Konkurranseinnstinktet er der i aller høyeste grad, men det må dessverre ofte ha visuell kontakt for å trigges. Det er noe jeg må jobbe med om jeg f.eks. skal vinne Norseman.
Boka di har jeg ikke lest, men jeg skal definitivt sjekke den ut! Takk for tipset 🙂
Ja, det ble litt fingertrøbbel, det skulle stått maraton og triatlon på slutten der, selvfølgelig..