Bloggen min har aldri vært særlig politisk rettet og det skal den heller aldri til å være. Likevel er det noe som irriterer og engasjerer meg såpass mye at jeg ikke kan la vær å ytre meg om det.  Temaet er miljø, symbolpolitikk og sykkel. I forkant hørte jeg denne radiodebatten og denne sendingen fra Littereturhuset.

Nå er det kanskje noen som mener at jeg ikke bør rope så høyt om miljø, som har mitt levebrød i Norges største syndebukk for utslipp av CO2, nemlig oljeindustrien. For å drive pumper så trenger vi strøm og for å trykk opp gassen for å kunne sende den til Scotland så trenger vi energikrevende kompressore. Faktisk så har Statfjord A et energibehov som tilsvarer over 10 000 eneboliger, og det er under en tredjedel av energibehovet til gassgiganten Troll A, som produserer gass til å dekke energiforbruket til 10 millioner europeiske boliger.

For å ha det helt klart så er jeg ingen klimaskeptiker som tviler på at vårt goteske overforbruk ikke påvirker miljøet negativt. Jeg har ingen problemer med å tro på at vi raserer planteten vår i rekordfart og at det må gjøre tiltak for å snu utviklingen. Det jeg derimot ikke har tro på er at tiltakene vi diskuterer og implimenterer for å redusere CO2-utslippene er de mest fornuftige eller i nærheten av tilstrekkelig. Løsningen er ikke at vi skal kildesortere, kjøpe CO2-kvoter, elektrifisere nye oljeinstallasjoner eller bytte ut bensinbil med elbil. Løsningen er ikke at alle må bidra litt. Løsningen er at alle må bidra til det blør.

Trailer fra filmen The 11th hour

Utfordringen ligger akkurat der. Veldig få er villig til å gjøre tiltak for miljøet som faktisk er et reelt offer. Vi kan kildesortere (selv om mange ikke en gang orker det), bygge vindmøller, montere et solcellepanel eller to på hytta og bytte ut bensinbilen med en elbilen nå som de har blitt like anvendlige som de tradisjonelle bilene. Vi dropper derimot ikke å fly utenlands på ferie (jeg dropper heller ikke Hawaiituren for miljøet), lar være kjøpe oss tonnevis med forbruksvarer eller bytter ut rimlige utenlandske matvarer med kostbar og kortreist mat fra lokale bønder. Bilen blir heller ikke byttet ut med sykkel.

Realistisk forankning er alltid en forutsetning for meg og symbolpolitikk er verdiløs så lenge den ikke gir tiltak som monner. Den enorme fordelaktigheten det gis til elbil fremfor andre biler er akkurat et slikt symbolpolitisk tiltak som reelt gir liten miljøgevinst. Skulle jeg kjøpt meg bil i dag så hadde det definitivt blitt et Tesla Model S, om økonomien hadde tillatt det og behovet hadde vært der. Med moms- og avgiftsfritak, gratis parkering, kjøring i kollektivfeltet, gratis lading så er det en «no brainer».

Hva som er «behovet» er avhengig av øye som ser. De fleste i Norge kan ikke klare seg uten bil, og å bytte ut bilen med f.eks. sykkel er derfor helt uaktuelt. Hvordan skal du få levert i barnehagen, dratt på jobb, dratt fra jobb, hentet i barnehagen og handlet mat da? Behovet for bil som transportmiddel er for de fleste helt reelt, men det er vi som selv har skapt det behovet. Det er fullt mulig å bytte ut bilen med sykkel i 98 % av gangene, forutsatt at vi hadde lagt tilrette for det. Passende distanse mellom hjem, barnehage, jobb og butikk kombinert med gode sykkelveier er alt som kreves.

København er kåret til verdens 2. beste by å sykle i etter Amsterdam. Hele 36 % av alle reiser i København blir foretatt på sykkel og som bildet over illustrerer så er det ingen problem å frakte seg selv og tre barn på sykkel 😀 Til sammenligning blir 8 % av reisene i Oslo gjort på sykkel med en uambisiøs målsetning på 12 % innen 2015.

Tesla Model S er en fantastisk bil som gir null utslipp av CO2 i bruk, men det er forsatt et svært plasskrevende transportmiddel på 2,2 tonn som frakter ett menneske på 75 kg og er fortsatt et energisløseri uten like. Det er et bedre alternativ enn bensinbiler men likevel ikke et godt nok alternativ. Kollektivtransport er et enda mer miljøvennlig alternativ, men det finnes enda bedre løsninger. Sykkel og el-sykkel er så godt som uten miljøbelastning (noe ressurser koster det alltid å få podusert og fraktet syklene men det er minimalt sammelignet med alternativene), tar svært liten plass og gir et enormt positivt bidrag til folkehelsen, spesielt om det gjøres attraktivt for de som ikke allerede er syklister. Persontransport ved hjelp av sykkel er løsningen!

En virkelig fantastisk bil, men er det bil vi bør satse på og bil vi bør subsidiere??

Jeg har vært i «miljøhelvetes»-forgård, nemlig Las Vegas. Vi bodde i en villa utenfor The Strip og det var ingen mulighet for å leve uten bil. Infrastrukturen var utelukkende lagt opp til at bil måtte brukes til å komme seg rundt, og aller helst en gedigen SUV. For ikke å snakke om det enorme energisløseriet ved å holde 20 grader inn (mot 40 ute) helt åpne dører og hundretusener glødelamper innedørs.

I 2007 var jeg i Bejing og det som tidligere har vært kanskje den mest «besyklede» byen i verden hadde allerede da fått merke de negative konsekvensene ved økt velstand. Bilandelen økte i et vanvittig tempo og eksosen skapte en tykk smogsky i byen. 

Den norske satsingen på sykkelveier er dessverre fullstendig visjon- og ambisjonsløs. Oslo planlegger å bygge 3 km(!) sykkelsti i år og til sammenlignet så bygde den spanske byen Sevilla, som er på størrelse med Oslo hele 80 km sykkelsti i fjor. I følge denne artikkelen på nrk.no så ble det satt av 350 millioner kr. til sykkelvei langs riksnettet i 2013. Det burde vært 100 ganger så mye. 35 milliarder til sykkelveier er selvsagt utopi, men det er så store summer som burde vært satt av til skikkelige sykkelveier både i byene, men også i bygdene. Brede sammenhengende ekspressykkelveier fritt for fortauskanter, hunder, barnevogner og gående med headset på full guff. På sikt ville dette gitt utrolig miljømessige, samfunnsøkonomisk og helsemessige bidrag. For å stimulere til enda mer sykling burde det vært momsfritak på sykkel og mulighet for å skrive av sykkelkjøp på skatten slik de tilbyr i England igjennom Cyclescheme. Mine ønsker høres kanskje ekstreme ut, og jeg innrømmer at de ikke er realistisk forankret, men jeg tror vi må gå betydelig tyngre til verks enn vi har gjort om vi skal nå våre miljømål. Sats på sykkel!

 Selv har jeg aldri prøvd en el-sykkel, men Henrik Oftedal har prøvd Specialized sin el-sykkel med modellnavnet Turbo. I Norge kutter el-motoren ved hastiget over 25 km/t, men Turboen som Henrik prøvde i USA var uten denne sperren og gikk i 45 km/t(!). Den var helt rå! En perfekt løsning for de som ønsker å komme seg rundt over halvlange avstander uten å måtte ta en treningsøkt.