I dag er det 10 år siden Jenny og jeg ble kjærester. Om jeg ikke husker helt feil så satt vi i Jenny sin bror sin Honda Accord og hadde ett «make it or break it»-øyeblikk. Jenny skulle et halvt år til Mexico for å studere spansk før hun skulle flytte til Oslo for å studere juss. Om det skulle bli noe mer så måtte det store endringer til fra min side, som det å flytte fra mors favn i trygge, landlige og forutsigbare Sveio til storbyen (alt er relativt) Oslo. Vi gikk for å «make it».

At det nå er 10 år siden er rart å tenke på. På en måte så husker jeg det som det var i går, men samtidig har det skjedd så utrolig mye siden. Vi flyttet langt bort hjemmefra sammen, vi kjøpte vår første leilighet sammen og vi fikk hund sammen. Det har vært utallige reiser og hatt mange uforglemmlige opplevelser. Backpacking i Brasil, storbyferie i Bejing, kiting på La Manga og to ukers fest- og fylletur til Agia Napa, for å nevne noe.

De siste 10 årene har i all hovedsak vært en eneste lang opptur, men vi har heller ikke vært beskyttet fra tunge stunder og harde tak. Vi har hele tiden vært ambisiøse på hver vår front og noen oppgaver trenger fullt fokus for å utføres, noe som ofte har tvunget oss til å ta en «divide and conquer». Det har vært hardt når jeg har vårt bort på jobb i 3 uker, for så å komme hjem til Jenny som da gjerne har vært travelt opptatt med f.eks. en rettsak. Ingenting kommer gratis i livet og skal du få til noe så må det jobbes for, og med mindre innsatsen står i stil til ambisjonene så blir ikke ambisjonene annet enn drømmer, urealistiske drømmer.

Ulikheter tiltrekker hverandre, er det et kjent uttrykk. Det vet vi at ikke stemmer fordi det er likheter som tilrekker hverandre. På den måten er Jenny og jeg usannsynlig par, siden vi er så ulike med fullstendig forskjellige interesser og egenskaper. Etter så mange år så begynner jeg i større og større grad innse hvor like vi egentlig er til tross for at både oss selv og andre oppfatter oss som svært ulike. Våre egenskaper komplementerer hverandre og vi har begge godt av å bli utfordret av hverandres motsetninger. F.eks. har min utadvente, impulsive og direkte «rett fra levra» måte å kommunisere på sine fordeler, men det er sjelden en ulempe at mine ytringer tar en tur innom hjernen for korrektur før de kringkastes. Vi er rause med hverandre og har god forståelse for hverandres lidenskap og ambisjoner selv om de ikke alltid er felles. Vi støtter hverandre når det trengs og gir hverandre rom når det trengs. Vi er et god team.

Nettopp den rausheten og støtten har kommet godt med etter jeg begynte min triatlon-«karriere» i 2009. Triatlon er riktignok en individuell sport og både trening og konkurranse er det utøvern som må gjøre. Likevel er det i høyeste grad en lagsport for uten aksept, støtte og oppmuntring er det nærmest umulig å gå den tidvis tunge veien for å prestere i triatlons lengste distanser. Jeg er helt sikker på at Jenny ofte har ønsket at vi dro på tur uten en gigantisk sykkelkoffert, en omfattende treningsplan, eller at brukte en hel lørdag i striregn på Oppegård med et tungt kamera i ene hånda og en værsyk hund i den andre. Hun klager ikke. Hun prøver ikke å gi meg dårlig samvittighet for å dyrke individualistidretten triatlon. I stedet så støtter hun meg og strekker seg langt for å involvere seg i min hobby. For det er jeg evig takknemlig. Jeg vil feire våre 10 år sammen med noen av mine favorittbilder fra vårt drømmebryllup i Como, Italia i 2011.