Å være skadet eller av andre grunner ikke har mulighet til å trene er noe av det verste som kan skje for en lidenskapelig/treningsavhengig triatlet. Personlig har jeg raskt for å falle inn i en depresjon og alt jeg klarer å tenke på er skaden. Krisemaksimeringen for alle pengene!

Det er helt feil. I slike situasjoner er det veldig viktig å se mulighetene i stedet for bregrensningene. At vi er født pessimister eller evige optimister stemmer ikke. Å se det positive i en situasjon og se hva som er mulig fremfor hva som ikke er mulig er en treningssak. «Hva hjelper det å være positiv? Er du skadet så kan du ikke trene!», tenker du kanskje. Tenker du det så har du allerede låst deg inn i et spor det er lite sannsynlighet for at det kommer noe godt ut av. Det er alltid muligheter. Skaden gjør kanskje at du ikke kan løpe. Men kan du sykle? Kan du svømme? Kan du gå på crosstrainer? Kan du trene styrke? Kan du trene kjernemusklatur? Kan du trene balanse? Kan du gjøre fleksibilitetsstrening?

En triatlet jeg kjenner falt på sykkel kun 2 uker foran årets viktigste konkurranse og fikk konstatert brudd i hånden. Legen sa at det var ingen mulighet for at han kunne være med på konkurransen. Det var selvsagt et hardt slag og men han godtok legens råd, nesten. Det måtte være noe han kunne gjøre så han bestemte seg for å gå til en spesialst for å få en ny vurdering. Spesialisten kunne også konstantere brudd og liten sannsynlighet for å konkurrere, men om hånden ble tapet godt så var det en ørliten mulighet for at han kunne konkurrere uten altfor store smerter. Et lite glimt av et håp var alt han trengte og han gikk straks i verk med forbredelense sine og var ekstremt fokusert på hva han kunne gjøre. Svømmingen var selvsagt uaktuelt men å bruke strikker gikk greit. Syklingen ble utført på rulla så lenge smertene ikke ble for store. Giringen på den siden med brukket hånd ble modifisert og flyttet til andre siden. Han skulle være med på konkurransen og han skulle gjøre det bra.

Så hvordan gikk det? Han kom i mål på 5. plass, på Ironman Hawaii. Triatleten var Rasmus Henning og det var hans historie om han debut på lavaøye. En historie om hvordan tanker faktisk kan flytte fjell. En historie om hvor viktig det er å overse begrensningen og se mulighetene.

Ramus Henning løper med brukket hånd langs Ali’i Drive på Ironman Hawaii 2009. Likevel klarte han å løpe de glodvarme 42,2 km på 2 t og 55 min. 5. plassen ble han beste plassering og en av han aller største prestasjoner.

Etter at jeg var «sykemeldt» med vondt hofte så kunne jeg ikke sykle eller løpe og måtte se på hva jeg kunne gjøre. Det viste seg å være ganske mye egentlig selv når jeg var på jobb og ikke hadde tilgang til basseng. Generell styrke, kjernemusklaturstyrke, balanseøvelser og fleksibilitesstrenig. Crosstrainer gikk også grei.

Om ikke hoften på venstrefoten på hofta er 100 % så betyr det ikke at høyresiden må ligge å sløve. Styrketråkk med ett bein er god trening muskulært og teknsik.