Sykling er en sport som har fått mye kritisk oppmerksomhet de siste årene for alle dopingsskandalene, med det som i mange øynes var en av tidenes idrettsutøvere, Lance Armstrong i sentrum. Kritikken har absolutt ikke vært urettmessig men jeg tror at mange andre idretter har sluppet for billig unna og i stor grad blitt skjermet. Triatlon er, sikkert i stor grad pga sportens beskjedne utbredelse, også blitt skjermet for dopingsskandaler. I dette innlegget Tanker om doping og triatlon kom fant jeg kun 7 tilfeller av dopingdommer i triatlon. I samme innlegg så etterlyste jeg også dopingkontrollørenes tilstedeværelse i triatlon.
Heldigvis har ting skjedd siden da, og under fjorårets Norseman så ble de 7-9 første herrene alle testet, og svaret på min dopingprøve la jeg ut i dette innlegget.
I Haugesund så skjedde det altså igjen. Gudmund og meg ble hanket inn til dopingkontroll rett etter målgang. Etter Norseman var jeg i utgangspunktet veldig positiv til å se dopingkontrollørene, men siden jeg var dehydrert som en sviske så måtte jeg drikke 2 liter vann og vente over 2 timer før jeg klarte å avgi prøve. Da hadde allerede supportcrewet mitt vært i den fantastiske buffeten på Gaustablikk i en time, mens jeg slurket i meg enda en flaske med Isklar(t) vann. Da var jeg ikke fullt like entusiastisk. I Haugesund derimot så var jeg betydelig bedre forbredt. Da hadde jeg ikke gått på do siden før start og hadde full blære helt siden starten på løpingen for å ta meg tid til å stoppe å tisse under løpingen var uaktuelt. I tillegg fikk jeg ta meg mat, drikk etc mens jeg ventet på at Gudmund (bonus for å komme først i mål) skulle bli ferdig.
Prosedyrene for å ta dopingprøve er natuligvis ganske strenge, der jeg selv får velge hvilke eske jeg ønsker å avgir A og B, prøve på og selv bryter forseglingen og selv forsegler prøvene i etterkant. Hva vanskelig det er å tukle med prøvene i etterkant har jeg ikke peiling på, men Antidoping Norge har min fulle tillitt.
Er jeg nervøs på svaret fra prøven? Nei, det er jeg nok ikke denne gangen heller. Jeg fikk spørsmål under prøven om jeg tok noen kosttilskudd, vitaminpiller etc og da kunne jeg med hånden på hjerte si nei. Jeg tar ingen kosttilskudd, vitamintilskudd eller medisiner (ikke spiser jeg biff heller ;)) Det er faktisk årevis siden jeg har spist en paracet, ibux eller annen smertestillende. For meg så handler triatlon like mye om helse som å prestere, og da er ikke ibux, paracet, kortison eller andre symptondempende medikamenter veien å gå, tror jeg.
Så er det doping i norsk triatlon? I følge denne undersøkelsen så svarte 13 % av de 3000 triatletene i hhv Frankfurt, Regensburg og Weisbaden at de hadde brukt «physpical doping» (EPO, veksthormone, steroider etc) i løpet av de siste 12 mnd. 13 % var et svært høyt tall, spesielt med tanke på at deltakerne svarte på spørsmålet i en anonym undersøkelse. Det kan jo tenkes at noen er uærlig selv om det er anonymt. Kan det være like høyt i triatlon i Norge? Det tror jeg faktisk ikke, men det er sikkert også naivt å tro at det ikke finnes noen som trår på feil side av det etiske gjerdet. Personlig vet jeg ikke hvor jeg skulle ha gått for å ha dopet meg og noe godt organisert norsk dopingmiljø tror jeg ikke finnes i uholdenhetsidretter. Derfor hadde det måtte bli det svarte markedet på lugubre treningssentre eller igjennom internett. Og for de som faktisk hendvender seg til de stedene og får injisert noe i kroppen som kan være alt fra EPO til rottegift, for å bli bedre i triatlon der gevinsten i bestefall er heder, ære, knappenåler og glansbilder, ja de må være passe skrudd i hodet. Uansett så håper jeg Anitdoping Norge tar seg en tur til Norseman i år også, og gjerne tester noen tilfeldig litt lengre ned på resultatlisten i tillegg til de raskeste. Denne gangen skal jeg hvertfall være bedre forbredt og drikke som en gal etter målgang 😉
Allans triatlonverden 
Interresant innlegg Allan, men jeg tror det er mer doping i Norge enn hva vi tror. Ser ikke noen grunn til at nordmenn ikke gjør det samme som andre utøvere ifra andre nasjoner? Den jevne nordmann har økonomi til det og selv om triatlon for de fleste er å slå seg selv er det mange som stiller knallharde krav til seg selv om det er å ta merke i Birken eller få svart trøye på Norseman eller rett og slett å slå naboen. Folk er villige til å gjøre mye for å nå sine mål.
Jeg håper jeg tar feil, men jeg tror ikke vi kan gå rundt å være så blåøyde å tro at vi nordmenn skal være noe annerledes enn andre. Det er uansett viktig å få frem denne diskusjonen slik at det kan bli satt fokus på dette svineriet. Så takk Allan for at du tar opp dette temaet og lykke til på lørdag! Håper dere får bedre vær enn vi gikk i fjor!
Viktig tema du tar opp Allan, håper du fortsetter å utfordre dette området som skribent.
Jeg tror som Frank skriver, at det er mer doping i Norge enn hva vi tror. Svaret på hvorfor folk tyr til doping er ganske åpenbart . Aldri før har vi vært mer opptatt av å selvrealisere og eksponere oss selv. I dag putter man jo til og med birken på CVn..det sier sitt. Det å putte sammen den halv-ambisiøse supermosjonisten med konkurranseinstinkt, på jakt etter anerkjennelse, ny pers sammen med doping er vel ikke alt for naaaaiv??
Økonomien til Ola Nordmann er i ihvertfall i henhold.
Jeg tror også det er doping i Norge, og enda mer enn vi liker å tro. Derfor er det synd at anitdoping Norge ikke var tilstede på årets Norseman eller at Birken har en tydligere antidoping-profil.
Hei Allan, viktig å interessant tema du tar opp. Er nok desverre sånn at for at en skal få bukt med dopingproblemer er det viktig med holdningskampanjer, men for at noe virkelig skal skje er vi avhengige av at idrettsforbund, særforbund og den olympiske organisasjonen virkelig setter av ressurser til å gjøre noe. For å sitere Mads Drange (en av norges fremste eksperter på området) «Det å teste utøvere under konkurranse(OL) er er omtrent som å sette en fotoboks i Tåsentunnelen og påstå at dersom ingen blir tatt er det at ingen råkjører på Ring 3» Det er klart noen blir tatt, men bare dersom de ikke vet at boksen er der, eller at de ikke vet hvor tidlig de må bremse.
Når det gjelder den famøse triatlon statistikken du nevner, 13% av deltakerene er dopet, så var jeg med i Frankfurt i fjor og kan ikke huske å ha fylt ut noe skjema, når det er sagt var det første gangen og var rimelig stresset i innsjekken.
I forhold til doping anbefaler jeg boken av Mads Drange «Den store dopingbløffen», ble en del styr om den og at han skriver to avsnitt om unormale verdier i to norske blodpass. Utover det gir boken et veldig godt innsyn i dopingarbeidet og hvor rimelig håpløs kampen mot doping er pr i dag.
Dopingkampen kan nok virke litt håpløs ja, og jeg vet at boka svartmaler kampen mot doping. Jeg liker ikke å lese slikt for det er bare deprimerende og jeg blir konspiratorisk. Personlig får jeg ta klar avstand fra doping ved å skrive slike innlegg og publisere mine dopingprøver, og vise at det er fullt mulig å prestere som ren utøver 🙂