Hva blir ditt neste ”umulige” mål?, var det gode spørsmålet jeg fikk fra en deltaker på mitt foredrag om Norseman.

Planene for neste sesong er ikke noe jeg har delt tidligere fordi det ikke har vært 100 % fastsatt. P.T. er det fortsatt ikke skrevet i sten, men grovskissen er på plass og resten blir detaljer.

Jeg tar steget opp i klassen som profesjonell, som betyr at jeg kommer til å kjøre med PRO-lisens i Ironman og Challenge konkurranser. Konkurranseplanene er som følger:

• Challenge Phuket 30.nov
• Ironman South Africa – 29.mars
• Ironman 70.3 Mallorca – 9 mai
• Ironman 70.3 Haugesund – 5.juli
• Norseman – 1.aug
• Ironman Mallorca (fulldistanse) – 26.sep

Hovedmålet er å vinne Norseman og samtidig heve mitt generelle nivå til det punktet at jeg ikke blir listefyll blant de profesjonelle, noe jeg hadde ville vært om jeg hadde vært i PRO-klassen tidligere. Skal jeg bli betydelig mye bedre så må jeg matche meg mot de beste, og det krever at jeg går fra å være en av verdens beste AG-ere, til å være en semi-okey PRO, og så gå oppover.

Her er NTF sin godkjenning for at jeg kan stille som PRO fremover 😀

Svømmingen hele tiden vært min akilleshæl, og om jeg skal ha noe som helst i PRO-klassen å gjøre, så må svømmingen styrkes betydelig. Kommer jeg 10 – 15 min etter de beste på svømmingen så er løpet i grunn over. Målsetningen er å redusere dette forspranget til maksimalt 5 min. Min offshore-rotasjon med jevnlig 2-3 uker uten svømming har vært min unnskyldning for hvorfor svømmingen ikke har blitt bedre. Nå kan jeg for første gang få kontinuitet i svømmingen så om jeg ikke blir bedre til å svømme nå, så blir jeg det aldri.

Forbedringspotensialet mitt er fortsatt stort, og jeg ser absolutt mulighet for å optimalisere trening, kosthold og restitusjon, selv om jeg kommer til å fortsette å jobbe 100 %. For å få det til så må jeg vise en større selvdisiplin og betydelig strengere prioritering på hva jeg skal bruke tiden min på. Blant annet betyr det at jeg ikke kan sitte oppe om kveldene å skrive blogginnlegg, svare på forskjellige henvendelser eller håndtere sponsorforpliktelser når jeg burde ha gått til sengs for å få tilstrekkelig med søvn.

Å kvalifisere seg til Ironman Hawaii som PRO er i grunn ingen drøm jeg har og derfor heller ingen konkret målsetning. Kanskje fordi jeg ikke ser på det som realistisk å få til, og derfor ikke velger å gi meg selv en ”umulig” målsetning. Og kanskje fordi jeg allerede har vært på Hawaii to ganger, og ikke nødvendigvis tror min opplevelse vil bli mye bedre av å stille i PRO-klassen. Mitt valg om å gå i PRO er derfor i mye større grad drevet av den indre stemmen som lurer på hvor god kan jeg bli. Hvor langt kan jeg gå, og hvor rask jeg kan bli. Jeg ønsker ikke å bli en person som om 20 år går rundt og sier: Jeg kunne blitt skikkelig god, men hadde ikke mulighet til å satse. Det er ingenting annet enn meg selv som hindrer meg å nå mitt sanne potensial, og det skal jeg aldri glemme.

Neste sesong blir utrolig spennende, og jeg gleder meg som en unge til å komme i gang. Samtidig så går tiden utrolig raskt og jeg må være effektiv for å gi meg selv de beste forutsetningene for neste års konkurranse. Treningsopplegg, konkurranselogistikk, utstyr, sponsorer etc. må på plass så tidlig som mulig slik at jeg kan konsentrere meg om det som er forutsetningen for å heve nivået, nemlig trening, kosthold og restitusjon. Min første konkurranse som PRO blir Challenge Phuket om en drøy uke så veldig store prestasjonshevinger vil dere nok ikke se der, men mer om det kommer i et eget innlegg 😀

Sørafrikanske Kyle Buckingham er en stor inspirasjon siden han som meg begynte med triatlon i voksen alder og i fjor ble AG-verdensmester på Hawaii med 16. Plass totalt. I år ble det 26 plass totalt, men han klarte å kvalifisere seg til Hawaii i sitt første år som PRO med en 2.plass i Ironman South Africa og seier i Ironman Lake Placid. Han hadde ikke bedre forutsetninger enn meg på sin vei, og på Hawaii 2012 så slo han meg med bare 6 minutter. Ingenting er umulig så lenge motivasjon og vilje er tilstede!