Langsiktig tankegang og strategi er en forutsetning for suksess i dagens samfunn. Å jobbe hardt for å få gode karakterer på skolen, en god utdannelse, en god jobb en bærekraftig og fornuftig økonomisk langtidsplan etc gir deg store fordeler i livet. Det samme gjelder i triatlon også. En tålmodig, gradvis og strategisk økning av treningsmengden (opp til et visst punkt selvsagt) med en tidshorisont på flere år gir de beste resultatene. Likevel så mener jeg at min evne til en veldig kortsiktig tankegang er min største mentale styrke når det kommer til triatlon. Hvordan kan det ha seg?

Det mentale er den aller viktigste faktoren for å bli god i triatlon. Det er hodet som bestemmer at du skal sette den ene foten foran den andre. Det er hodet som sier til deg at ”Dette klarer du!” og det er hodet om sier ”Dette klarer du ikke!”. Med mindre du klarer å løpe deg selv til kollaps så vil din mentale styrke begrense deg. Du klarer alltid mer en du tror. Selv er det ofte jeg tenker at dette er så hardt at jeg ikke får det til, men med rett fokuset og de riktige mentale teknikkene så er det sjelden at jeg ikke klarer å treffe målsetningene mine. Kortsiktig tenking er min viktigste mentale teknikk.
De treningsøktene jeg syntes er mentalt tøffest er de harde intervalløktene, og det er der jeg både har det største behovet for de mentale teknikken og får den beste treningen i å bruke de mentale teknikkene.

I vår så syklet jeg mye 4 x 15 minutter på eller under terskel, men når jeg skulle kjøre 4 x 15 min på 350 watt, som er rundt 20 watt over terskel virket det uoverkommelig. Det jeg gjør da er å dele opp hver 15 min intevall i 3 x 5 min segmenter der jeg bytter kadens hvert segment. Da er det bare 5 minutter jeg skal sykle, og det handler ikke om noe annet enn å sykle i 5 minutter. Derfra er første målsetning å komme inn i en god flyt og jobbe seg opp mot 2 minutter. Ved 2,5 minutter er jeg kommet over halvveis i intervallen og kan jobbe meg nedover til ”målet” ved 5 minutter.

Før Norseman kjørte jeg en «morsom» intervall som var 20 x 1 min @ 430 watt. Allerede etter første intervall så hadde jeg tråkket meg pinne stiv, og lurte på hvordan i all verden det skulle gå. Selv om det bare er et minutt så er det hardt og hvert 1 min intervall ble delt i segment på 30, 15 og 15 sek der fokuset de første 30 sek var å starte hardt med kontrollert. De neste 15 sekundene handlet om å holde et stabilt tråkk og de siste 15 sekundene handlet om å overleve. Selv om hver eneste intervall var utrolig tung så klarte jeg likevel å kjøre 20 stk. av de etter hverandre med relativt jevn snittwatt.

20 x 1 min med 432 watt i snitt. En «umulig» oppgave om du hadde spurt meg i forkant, men det gikk over all forventning!

Under Ironman 70.3 Haugesund i fjor så løp jeg nesten alt jeg kunne ut av T2 og passerte første kilometer på 3:30. Likevel så hørte jeg at noen nærmet seg bakfra og jeg ble raskt tatt igjen av Morten Bakke, som jeg viste var en veldig god løper, og tenkte at løpet var kjørt. Likevel så ble oppgaven å holde følge og kun ta en kilometer om gangen. Det var utrolig hardt men jeg klarte å holde følge, og med 2 kilometer igjen så klarte jeg å dra ifra. I mål ble det pers på 21,1 kilometer med over 5 minutter og definitivt et barrierebrudd. Formen var riktignok blitt bedre siden den forrige persen men ikke 5-minutter bedre så barrierebruddet var primært mentalt. Mine mentale teknikker var til god hjelp i kombinasjon med beinhard konkurranse med Morten.

Fantastisk konkurranse med Morten Urdal Bakke i kombinasjon med veldig kortsiktig tankegang fikk meg til å prestere bedre enn noen gang. 1:15:47 på halvmaraton under IM 70.3 Haugesund 2014

Norseman er av mange regnet som verdens hardeste triatlon, og selv om det er ytterst få konkurranser som kan måle seg med tanke på fysikk belastning så tipper jeg at mange ikke syntes at Norseman er verre enn andre Ironman-konkurranser. Det at løypa er så variert og går fra A til B til C og ikke fra A til A til A, gjør at det er enklere å dele den opp i mindre delmål. Fysisk tyngre ja, men mentalt lettere. Det gjør f.eks. at jeg kan sykle nærmest alt jeg kan opp til Dyranut eller løpe de første flate 25 kilometerne som om målstrekken hadde vært der ved inngangen til Zombiehill, og ikke over 2 timer etter det.

Tok igjen Lars Christian ca. 7 km ut på løpingen og storfornøyd siden jeg bare hadde 18 km igjen og følte meg superfresh.

Noen timer senere så er jeg fortsatt underveis. Føler meg ikke lenger superfresh og fokuserer på å sette den ene foten foran den andre 😉

Står du på startstreken på en Ironman og tenker «Jaja, om 10 (eller 12/14/16) timer så er jeg ferdig», så kan oppgaven virke uoverkommelig. Problemet med den langsiktige tenkingen er at du vet at du skal holde på så lenge og tilpasser innsatsen/farten deretter. Dette høres jo fornuftig ut, men ut fra et prestasjonsperseptiv så gjør det at du ikke presterer optimalt siden det legges inn en mental og fysisk sikkerhetsmargin i den beregningen. Evolusjonsmessig har denne sikkerhetsmarginen vært gunstig siden du tross alt skulle være i stand til å frakte byttet hjem igjen etter at du har jaktet det ned eller komme deg tilbake om jakten ble resultatløs. Den sikkerhetsmarginen trenger vi ikke under triatlonkonkurranser i dag og jeg ser ingen grunn til å la være å presse denne grensen så langt som mulig.

Når jeg står på startstreken på en Ironman/Norseman så er første hovedmål å bli ferdig med svømmingen. Det første delmålet er å få noen gode føtter å ligge bak uten at jeg starter så hardt at jeg begynner å hyperventilere. Når jeg har fått flyten så er neste mål å svømme til den første bøyen, og når jeg har kommet ditt så er det neste bøye som er fokuset. På sykkelen så jobber jeg 10 km om gangen med milepæler hver time, 60 km og 120 km. Som bonus har jeg mini-milepæler hvert 20 min da jeg tar ernæring. På løping så tar jeg 1 km av gangen med større milepæler hver 5-km. De siste 2 kilometerne «eksisterer ikke” mentalt og målseilet mitt er ved 40 km. Selvsagt løper jeg de siste 2 kilometerne men jeg porsjonerer ikke kreftene mine til det for uansett hvor ferdig jeg har følt meg ved 40 km så har jeg alltid kunne fortsette i et minst like høyt tempo videre. Jeg, i likhet med alle andre klarer alltid mer enn jeg tror og det er alltid et lite reservelager til den siste lille innsatsen. Det er mentalt krevende å ta ut det lille ekstra og det må øves på under trening og konkurranser. Lykke til!