En sykkel, sykkelhjelm, badebukse og et par joggesko er alt som trengs for å begynne med triatlon, verken mer eller mindre. Så kommer den uendelig lange listen over tilleggsutstyr som kan kjøpes der klassifiseringen er alt ifra utrolig praktisk, slik som svømmebriller til fullstendig unødvendig, slik som antiduggspray til svømmebriller.

Selv har jeg nærmest alt av triatlonutstyr og vet at prestasjonsmessig så taper jeg minimalt på å ikke ha det beste utstyret, fordi jeg i all hovedsak har det beste av alt. Likevel så vet jeg godt at det ikke handler om utstyret, og hvertfall ikke dyrt utstyr. Det er på dyrt utstyr at marginene hentes, men du kommer særdeles langt med rimelig utstyr så lenge det passer bra. Min personlig rekord på Ironman-distansen er 8:55 fra 2011 og den er satt på en 1-generasjons Scott Plasma som jeg kjøpte brukt for 10 000 kr i 2009. Min nåværende Specialized Shiv 2015 er mye bedre f.eks. på aerodynamikk og spesielt med tanke på innstillingsmuligheter. Likevel så er det lite tidsmessig å hente hvis vi ser litt stort på det.

Når jeg ser tilbake på bildene fra 2011 så ser det nesten litt «old school» ut. Utstyret var bra, passet bra og var igjennomprøvd. Resultatet ble veldig bra, selv om utstyret ikke var veldig dyrt.

Hvis vi går tilbake enda «et par år», nærmere bestemt 1991 så var utstyret hakket mer Old School til tross for å være stilmessig upåklagelig (når kommer første Old School triatlon-konkurranse forresten??). At det fungerte er det ingen tvil om og Mark Allen presterte fantastisk med dette utstyret.

Ett annet eksempel er sykkelskoene jeg bruker på jobb. De er 10 år gamle, har ikke et gram karbon og ser rimelig (ut)slitt ut. Likevel så fungerer de ypperlig, og treningseffekten ved å bruke Specialized S-Works MTB skoene jeg har hjemme i stedet er ikke høyere. S-Worksene er lettere, stivere, mer behagelig og ser bedre ut, men prestasjonsmessig er det igjen snakk om marginer.

Skoene jeg bruker på jobb er ca. 10 år gamle og som du kan se ganske slitt. Fungerer det? Ja, så absolutt selv med svetterustet cleats og en snart ikke-eksisterende innersåle. 

Nå er det overhodet ingenting galt med å bruke 70 000 kr på en sykkel så lenge økonomien tillater det. Mange syntes det er galskap, men jeg syntes det å kjøpe en bil som taper seg 70 000 kr i det du vrir om nøkkelen og kjører ut av bilbutikken er galskap. Uansett så er det ikke nødvendig å kjøpe seg en sykkel til 70 000 kr, og gleden og prestasjonen ved å bruke utstyret øker ikke proporsjonalt med prislappen. Jeg elsker min Specialized Diverge til «bare» knappe 10 000 kr, og gliser hver gang jeg er ute å sykler på den. Det krever litt ekstra selvtillit stille opp i en konkurranse med en hybridsykkel og våtdrakt som er kjøpt på europris, når «alle» andre har temposykkel, platehjul og en våtdrakt som koster en liten formue. Heldigvis vil du ikke være alene om å ikke ha det råeste utstyret, og du er like velkommen uansett. Dessuten er følelsen av å sykle forbi noen med svindyrt ustyrt, når du selv har en gammel racer mildt sagt tilfredstillende 🙂

Nå vet jeg at mange syntes det er galskap å bruke 10 000 kr på en sykkel, men det er det du minimum på regne med å bruke om du skal kjøpe en racer ny til veiledende pris. Så har du selvsagt tilbud og brukmarkedet som kan gjøre det hele mye rimeligere. Det trenger uansett ikke å koste mer enn det.

Om jeg, igjennom min blogg, skulle bidra til økt utstyrshysteri så beklager jeg det. Utstyret må fungere og det aller beste utstyret er gjerne dyrt, men det er overhodet ikke det triatlon handler om, langt ifra. Det handler om gleden. Gleden ved mestring og gleden av å være i aktivitet. Den gleden krever ikke dyrt utstyr og sannheten er at den ikke kan kjøpes for penger. Gleden skapes igjennom gode arrangement, gode tilskuere og gode konkurrenter. Aller viktigst er det likevel å skape den selv. Så gå ut og vær din egen triatlonlykkesmed, uahengig av utstyr. For det handler tross alt ikke om utstyret.