I morgen braker det løs på sesongens aller siste konkurranse, nemlig Ironman Barcelona. Målet er krystallklart, å komme under 8 timer, 26 minutter og 20 sekunder. Høres det ut som en litt rart tidsmål? Det er tiden Gudmund Snilstveit fullførte IM Barcelona på i fjor og den gjeldene norske IM rekord (eventuelt bestenotering for de som er veldig opptatt av å skille de to begrepene).

Utfordringen er bare at jeg har null tro på at jeg skal få det til. Konkurransen passet maksimalt dårlig med min arbeidsrotasjon siden det var helgen etter 2 uker sammenhengende nattskift. Nå er det selvsagt ingen andre enn meg selv om har meldt meg på den konkurransen, men jeg skulle egentlig ha endret arbeidsrotasjon tidligere sånn at det hadde passet mye bedre, men sykdom blant kollegaer gjorde at det ble utsatt. Det var litt kjedelig, men i disse tøffe tider så skal jeg i grunn være fornøyd med at jeg har en trygg og sikker jobb i oljeindustrien. Da får det heller vært en bagatell at oppladningen blir sub-optimal og at svømmeformen er på det svakeste til nå i år. En lang sesong med et sterkt fokus på triatlon siden november i fjor da opptreningen til Ironman Sør-Afrika begynte i kombinasjon med mye jobbing/reising/barnefåing og generelt høyt aktivitetsnivå har også bidratt til at jeg har begynt å bli litt lei og sliten. Den tilsynelatende utømmelige energikilden begynner å nærme seg tom.

Det er derfor på høy tid å ta en mental 180 graders snuoperasjon. Jeg har dratt til Barcelona, eller strengt tatt en middels sjarmerende ferieby 5 mil nord for Barcelona, uten Jenny og Jonas, og uten tid eller ambisjoner om å gjøre noe som helst annet enn å være med på konkurransen. Derfor er det bare norsk rekord som er godt nok, og jeg skal kjempe til aller siste krampetak for å få det til. Årets siste konkuranse er anledningen for ingenting annet enn å gi absolutt alt. Ingenting skal spares og ikke et snev av meg skal i etterkant kunne tenke at jeg kunne gitt litt ekstra.

Svømmeformen var jevnt stigende frem til jeg brakk skuldra i mars, og hovedgrunnen til min pessimisme. Når jeg stiller i PRO-klassen så er jeg i større grad avhengig av å svømme bra, for å ha noen gode å sykle med, som selv fullstendig uten å jukse med å ligge for nærme er en stor fordel. Heldigvis er PRO-feltet 70-mann stort så forhåpentligvis slipper det å bli 180 km solo-sykling, og jeg kan komme raskt til T2, men fortsatt energi til å løpe skikkelig bra. 1 t svømming, 4:31 sykling og 2:50 løping + 5 min totalt på T1&2 gir en tid på 8:26. Akkurat nå så virker det helt sinnsykt, men det er det som kreves om jeg skal kunne titulere meg som Norges raskeste fulldistanetriatlet, og det skal jeg jo. Lykkeønskninger tas imot med stor takk og om dere ønsker å følge løpet så sjekk ut IM Barcelona/live.

Når jeg tenker meg om så er i grunn et så ambisiøst tidsmål ingen god idé, for det forutsetter nærmest optimale forhold. Med litt vind på syklingen så blir det sjanseløst, og da er det fort å bli demotivert om tidsplanen ryker avhengig om hvor godt jeg egentlig presterer. Yeah yeah, det får heller gå for denne gangen og kamp til ”døden” skal det blir 😀

Det tordnet godt i natt, men ble stillere på morgenen igjen

Så blåste det skikkelig opp i ettermiddag før det roet seg ned i kveld

Shiven er klar for «krig» 😀

Og der setter jeg min Polar M450

2 stk. Powerbar Performance er tapet på overrøret og puttes i tridrakten når jeg er kommet på sykkelen. Sammen med 10 High5 Isogel blir det alt næringen jeg tar under syklingen.

Du kan aldri være for sikker, så ikke ta av hjelmen etter at du har levert sykkelen.

Jeg vil også gå rundt med min hjelm 😉

Denne veien på løpingen

Festen etterpå blir definitvt på Crazy Daizy

Crêpe med banan og nutella for å lade opp 😀