På tirsdag var det 8.mars og den internasjonale kvinnedagen. I et globalt perspektiv er det opplagt en utrolig viktig dag som må markeres, mens det i Norge nærmest virker det ikke er noe å kjempe for lengre.

Når Jonas ble født så fikk jeg for første gang i mitt liv kjenne hvordan det var å få tilegnet egenskaper (eller mangel på sådan) i form av mitt å være mann. Jeg var opplagt ikke egnet til å passe Jonas når han var nyfødt, mens Jenny som var svært medtatt etter fødselen måtte passe på Jonas som blant annet besto av å gi han mat hver 3 time hele døgnet. Siden Jonas var født for tidlig ble de lagt inn på avdelingen Barsel B på Ullevål som var stengt for fedre mellom 22:00 og 10:00. Uansett hvor stort behov Jenny hadde for søvn og hvile, og mitt ønske og vilje til å passe på Jonas, så ble jeg tilsidesatt. På samme måte så ser mange ut som store spørsmålstegn når jeg forteller om våre lure ordning om å være ”på vakt” annenhver natt, sånn at den som ikke er på vakt får en god natt søvn. ”Du har vel ikke pupp??”, er det til og med noen som har prestert å si, som om brystpumpe og morsmelkerstatning er fjerne fremtidsoppfinnelser.

Det føles ikke noe godt ut å bli tilegnet manglende egenskaper på bakgrunn av ditt kjønn, men jeg hadde godt av å kjenne på det, fordi hvite menn som meg er de som kommer aller best ut av det å tilegne andre egenskaper på den måten.

Menn og kvinner blir ikke behandlet likt, og hvis kampen står om en arbeidsstilling som det er en oppfatning om at autoritet og handlekraft er viktig, så vil en mann stille betydelig sterkere enn en kvinne allerede før jobbsøknaden er lest. Dette vil da være typiske utdaterte oppfatninger om hvilke egenskaper en leder skal ha. Det er fortsatt slik at typiske ”manneegenskaper” har høyere anseelse enn ”dameegenskaper”. Rosa har lavere status enn blått (hør gjerne podkasten fra Ekko).

Triatlon er heldigvis annerledes på den måten, for også i sport generelt så må kvinner se seg forbigått av menn. At triatlon er blant de mest likestilte idrettene er jeg stolt over. I sykling og ski (og sikkert hundrevis av andre idretter jeg ikke har peiling på) så konkurrerer kvinnene på kortere distanser. Ofte er kvinnenes status og mediadekning lavere. I triatlon stiller menn og kvinner på like vilkår, og mediadekning, pengepremier og status er som oftest den samme.

Hva dette skyldes er nok sammensatt, men triatlon er en relativt ny idrett uten et ”gubbevelde” som setter håndbrekken på for lik behandling mellom kvinner og menn. Kanskje den aller viktigste grunnen er Lyn Lemaire, den første kvinnen som fullførte Ironman Hawaii i 1979, og dermed kunne slå fast at kvinner er akkurat like kapable til å fullføre en av verdens hardeste konkurranser som menn.

Helt fri for svin på skogen er triatlon riktignok ikke, noe Mette Pettersen Moe, nok vil være enig i. Hun skulle nemlig ha vært Norges første kvalifisert til Ironman Hawaii i PRO-klassen, om det hadde vært like mange plasser til menn og damer. Også vi triatleter har noe å kjempe for på likestillingsfronten mao så sjekk ut TriEqual.org.