Norseman 2015 var min aller sterkeste prestasjon som triatlet, og en stor suksess på alle måter. Løpsetappen var spesielt sterk der jeg slo min forrige løpsrekord (som da også var Norsemans løpsrekord) med 13 minutter. At det skulle gå så bra hadde jeg ikke trodd noen uker i forkant.

Et par dager etter IM 70.3 Haugesund så var jeg ute å løp på min favorittsti hjemme i Sveio, og på det glatte og sleipe underlaget fikk jeg et hardt slag på undersiden av foten og et overtråkk. Den akutte smerten var begrenset, men utover dagen ble det gradvis vondere og påfølgende dag så kunne jeg ikke gå. Plantar fascia, senen som går fra hælen til tåballene, var så øm og vond at bare det å lene vekt på foten var smertefullt. Etter noen dager var det fortsatt ikke blitt bedre, og med mindre enn tre og en halv uke til Norseman så kunne jeg ikke gå på foten. Min interne krisemaksimering slo til for fullt.

Første bud ved Plantar Fascitt (PF) er å slutte å belaste senen. Løping er særlig belastende men også det å gå skaper belastning. I praksis er det vanskelig å unngå å gå så da kan det være greit å tape opp senen med sportstape for å avlaste den når du må gå. Å fortsette å bruke foten og være i aktivitet som ikke belaster senene ser jeg på som viktig for resitasjonsprosessen så svømming er fornuftig, men ikke spark ifra med den vonde foten. Med opptaping, og høy kadens så syntes jeg ikke sykling var særlig belastende og fortsatte med det.

Når jeg dro tilbake fra Haugesund til Oslo så dro jeg rett innom Klinikk for Alle Bjørvika for en skadevurdering. Senen hadde fått seg en skikkelig trøkk, og var blitt veldig anspent, men det virket ikke som noen strukturell skader/avrivinger. Ved å massere opp senen gradvis for å redusere spenningene og øke fleksibiliteten så skulle jeg kunne gjennomføre løpingen på Norseman, selv om det ikke var noen garanti for at det ble smertefritt.

Tidligere hadde jeg hørt at Lars Christian Vold og Marius Elvdal hadde brukt Hoka-sko ved slik skader, siden den visuelt gigantiske sålen gjør skoene veldig myke å løpe på. Derfor kontaktet jeg Elling som importerer Hoka og fortalte om mitt problem og om det var mulig å få teste et par. Modellen ble den letteste varianten, Clifton 2, fordi lettere vil gjerne si det samme som raskere. Kun to uker før Norseman testet jeg altså noen helt nye sko, med minimal anledning til å faktisk løpe med de pga den skadde senene. Skoene ble brukt mye innendørs for å holde belastningen lav også ved bevegelse i leiligheten.

Ved siste sjekk av senene på Klinikk for Alle så kunne vi konkludere med at senene var mye bedre, og at jeg mest sannsynlig kunne bruke mine normale konkurransesko, K-Swiss K-Ruuz under Norseman. Frykten for å pådra meg skade og konsekvensen det ville hatt videre for sesongen gjorde at jeg likevel valgte å sette Hoka Clifton 2 skoene i T2 i Austbygda.

Sett i etterkant så var det en god vurdering, og etter at jeg begynte med Hoka så har jeg ikke sett meg tilbake. Tidligere var jeg en ihuga minimalistsko-entusiast som mente at så lette og lite dempede sko som mulig var det beste. Så slo virkeligheten inn, og en personlig realitetsorientering om belastningen ved å løpe 42 km på asfalt. Med mye trening og en lett kropp så er det nok fullt mulig å løpe 42 km på asfalt barfot også, men hva er poenget? Er gevinsten verdt risikoen?

Videre kommer jeg til å fortsette med Hoka på de fleste løpeturer, selv om jeg nok kommer til å løpe med Samling Race på kortere løpeturer og intervaller som en avveksling. Om det blir Hoka også på konkurranser får vi se, men den nye modellen Hoka Clayton er enda lettere enn Clifton med en oppgitt vekt på 198 g i str. 42,5, med en såle som er mer responsiv i front. Den skal testes igjennom Sport1 Storgata så snart den kommer i mars/april.

NB! Jeg er ikke sponset av Hoka, men om Clayton blir min nye konkurransesko så skal jeg ikke se bort ifra at jeg prøver å bli det 😉