For en drøy uke siden annonserte Chrissie Wellington at hennes sabbatsår fra Ironman konkurranser ble forlenget til å vare livet ut. Triatlons store dronning har kastet inn triatlonhåndkle og går over til nye utfordringer.  Det var triste nyheter spør du meg, for hun var (og fortsatt er) en levende legende som det er umulig å ikke legge merke til og bli begeistret av. Jeg hadde håpet å en gang kunne stille på startstreken med henne.

Etter Ironman Hawaii i 2011 hvor den skadeskutte Chrissie kom seireinde i mål, i det hun beskriver som sin ultimate prestasjon, så gav hun ut en bok ved navnet A life without limits. Boken er en biografi der hun beskriver veien fra barndommen i Norfolk til fire seiere på Ironman Hawaii og tidenes raskeste IM av en kvinne. Chrissie sin historie er ikke spesiell, den er det jeg vil betegne som unik.

Chrissie var riktignok en helt ok svømmer som barn, men der stopper den veldig korte listen over argumenter som taler for at nettopp hun skulle bli en enestående triatlet. Listen over argumenter mot at hun skulle bli god i triatlon er derimot veldig lang. Hun var med i sin første løpskonkurranse i en alder av 23 år, og det var et mosjonistløp på 14 km, en konkurranse som hun i forkant beskrev som ”a suicide mission”. Etter det fikk hun en tilbakefall i sine spiseproblemer og byttet ut  bulimien fra ungdommen med alvorlig anoreksia. Hvordan hun 7 år senere klarte å vinne Hawaii og bli den mest dominerende triatleten noensinne er en historie vi nok aldri kommer til å se maken til.

Selv etter å ha lest historien i detalj så forstår jeg nesten ikke hvordan det var mulig. Historien er kanskje de aller beste eksempelet på hvordan tanker faktisk kan flytte fjell. Her er det viktig å ikke la seg lure, for under Chrissie’s entusiastisk, omsorgsfulle og smilende ytre så finner vi en drivkraft, målretthet og et konkurranseinstinkt som få kan matche. På startstreken så er hun en ”drapsmaskin” i forkledning som er i stand til å presse seg til sitt ytterste og enda litt til for å prestere så godt som overhodet mulig. Resultatene taler for seg selv: 8 t og 18 min i Roth og suveren verdensrekord, seier på Hawaii alle fire gangene hun har stilt på startstreken og i hennes siste deltakelse i 2011 så klarte hun, selv med alvorlige skader etter en sykkelkrasj to uker før konkurransen (hun har tydelige arr kunne jeg se på årets Hawaii), å løpe inn til seier med en 2:52 maraton!

Det sier seg selv at det ikke er mulig å prestere så bra hvis du er en pusling, men flere av Chrissie sine egenskaper overrasket meg. Hun er ekstremt opptatt av andres syn på henne og prøver alltid å gjøre andre mennesker fornøyde. Som hun selv ofte skriver i boka: I want to make other people happy. Det er ikke akkurat egenskaper jeg ser på som typiske for mennesker som oppnår fantastiske resultater. Når du i tillegg legger på en manglende evne til selv å bryte ut av et negativt mønster, som da hun led av alvorlige spiseforstyrrelser, og ikke klarte å gjøre noe med det til tross for at hun var fullstendig klar over at spisemønsteret var på vei til å ødelegge både henne og hennes familie. Mitt bilde av Chrissie Wellington som Wonderwoman fikk seg en knekk når jeg leste om hennes mørke perioder i livet,  men i etterkant så har hun fått enda mer anerkjennelse i mine øyne. Det viser bare at vi alle er mennesker og ingen er perfekte. Det gir håp i en verden der vi alle streber etter perfeksjonisme og ofte føler at vi kommer til kort. Spesielt for personer med spiseproblemer så må Chrissie sin historie være en enorm inspirasjon. Når selv superkvinner som Chrissie har slitt lenge med problemet så sier det noe om hvor alvorlig sykdommen er og hvor vanskelig det kan være å komme seg ut av det. Det sier også noe om hvor sterkt det er mulig å komme tilbake etter sykdommen.

A life without limits er en historie om hele livet til Chrissie Wellington frem til hennes siste seier på Hawaii 2011. Det er utvilsomt en god historie. Det er en inspirerende historie, og etter min mening er det er en viktig historie. Om ikke det er nok så er det i tillegg språket både godt og fengende. Det gjør meg sikkert til et dårlig menneske, fordi kapitlene om hennes år med bistandsarbeid for britiske myndigheter, syntes jeg ble litt blablabla blablabla. Foruten om akkurat det så var boka virkelig en ”page-turner” og jeg brukte hver ledige anledning til å lese bok etter den kom i posten. Chrissie skriver bra og gir av seg selv. Hun skriver til og med hvor lang (eventuelt kort) tid det tar fra hun møter kjæresten sin Tom Lowe for første gang til hun går til sengs med han. Ikke at det er spesielt interessant eller relevant, men forteller meg at det vi får servert er den hele og sanne historien. Boka er mer enn en god historie fordi den gir et utildekket innblikk i en verdensmesters forberedelser og tankegang mot konkurranser. Den er også fullt med gode tips til triatleter som jeg selv har brukt flere av med stor suksess.

Boka var så engasjerende at jeg brukte hvert ledig øyeblikk til å lese den. Langtur på rulla var et slik ledig øyeblikk 🙂

Nå skal jeg ikke prate som hun er død, men jeg kommer virkelig til å savne Chrissie i triatlon. Hun har en så vinnende og entusiastisk personlighet at det er vanskelig å ikke la seg engasjere og imponere. Det er trist at hun slutter å konkurrere, men jeg forstår det godt. Hun har oppnådd alt hun ønsket i triatlon, og selv om hun helt sikker kunne fortsatt å vinne alt hun stilte opp i så ville det ikke gitt henne en følelse av å oppnå noe mer enn det hun allerede har oppnådd. Hun skriver at du må ut av komfortsonen for å utrette noe, og selv om det kan være litt vanskelig å forstå at det er mulig, så er langdistansetriatlon innenfor Chrissie sin komfortsone. Jeg har i den siste tiden vært i en god periode med å se muligheter i stedet for begrensninger. Chrissie kommer ikke til å konkurrere seriøst lengre, men det gir kanskje muligheter for at vi i Norge får sett mer av henne??? Nå er det ingenting konkrete planer som er spikret, men som en liten teaser kan jeg si at jeg sendte en mail til Chrissie og spurte om hun kunne tenke seg å komme til Norge. Svaret var ikke negativt 😀

Nå det det ikke lenge siden jeg la ut dette bildet, men det gjør ingenting å legge det ut igjen. Forhåpentlig får både jeg og andre nordmenn mulighet til å ta slik bilder med henne i fremtiden 🙂 Bildet er tatt er på slowtwitch.com-festen på Hawaii 2012.

A life without limits kan forresten kjøpes her på amazon.com til gi-bort-pris. Det er ingen MVA på bøker så det er kun pris på bok + fraktkostnader som blir prisen. Det er ingenting å vente på 🙂