Slik dreper du barns treningsglede

I intervjuet med Ekko sier 10 x Norseman fullfører og fysiolog Jonny Hisdal følgende; den beste treningen er den du fortsetter med. Det er godt sagt! Treningsglede er selve grunnstammen i hvorfor vi fortsetter å trene år etter år. I mine foredrag så pleier jeg å trekke frem nettopp treningsglede, dyrking og bevaring av denne som mitt aller beste treningstips.

Idrett for barn har fått et enormt fokus de siste årene, men er alt positivt? Å gi barn arenaer til å fortsette å dyrke gleden av å være i bevegelse og aktivitet (det er medfødt hos alle), er noe av de aller viktigste vi kan gjøre. Island har forstått dette, og er i verdensklasse når det gjelder reduksjon av alkohol- og narkotikaforbruk hos unge. Gode fritidstilbud har vært en av de viktigste faktorene for å få det til. Reduksjon av alkohol og narkotika og betydelig bedre helse igjennom hele livet har en ekstremt stor verdi for samfunnet, så dyrking av treningsgleden er utrolig viktig. Slik dreper du den.

Forsking.no oppsummerer det med tre vanlige måter/tabber.

  1. Foreldre tar styringen – Det fratar barn eierskap og utvikling av kreativitet
  2. Resultater får for mye fokus – Barnets skryt og anerkjennelse kommer på bakgrunn av resultater og ikke innsats, mestring eller glede. Siden det kun er et fåtall som kan vinne og bli enere medfører et slik resultatfokus bøttevis med «tapere» og naturligvis redusert treningsglede.
  3. Du setter ditt barn fremst – Tar du kontakt med treneren for å få hun/han til å gi ditt barn ekstra spilletid? Jubler du ekstra høyt når ditt barn scorer og fremhever nettopp ditt barn fremfor laget? Det burde du droppe for idrett, også såkalt individuelle idretter, handler veldig mye om å bygge lag og lagånd. Noe som for øvrig gjelder i de fleste aspekter av livet som f.eks. arbeidsliv og familieliv. Sammen gjør vi oss gode.

Dette stemmer godt med mine egne erfaringer med organisert idrett som ungdom. Når vi var 13-14 år så stilte den ambisiøse fotballtreneren vår et ultimatum; bli seriøse eller slutt. Av lagets totalt 16 spillere så var det 2-3 som hadde en drøm om å gjøre fotball til en karriere, mens vi andre spilte for samholdet, vennskapet og tilhørigheten. Såpass mange valgte sistnevnte alternativ, å slutte med fotball. I stedet begynte de fleste på volleyball der fokuset var nettopp samhold, vennskap og tilhørighet i tillegg til en god dose tull og tøys. Det kan også legges til at prestasjonsmessig var fotballaget vårt svakt mens vi på volleyballaget kvalifiserte oss til NM.

Jonas er veldig glad i både å kaste ball og sparke ball. Skal jeg tilrettelegge for at han skal gjør mer av det? Selvsagt, men det betyr ikke at han skal bli blant verdens beste. Sannsynligheten for det er lavere enn å vinne i Lotto, og selv et par minutters spilletid i 1 divisjon er høyst usannsynlig. Drømmer han om å bli profesjonell fotballspiller så skal ikke jeg knuse den drømmen. Likevel har jeg et ansvar for å realitetsorientere han om hva det krever, og på ingen måte gi et direkte eller indirekte press om at han skal bli profesjonell fotballspiller. Det er heller ikke god nok grunn til å droppe leksene.

Den organiserte idretten har blitt veldig organisert og profesjonalisert. Altfor organisert? Personlig mener jeg definitivt ja. Barneidretten blir spesialisert, overorganisert og altfor seriøs i altfor tidlig tidspunkt. På spørsmålet om det er nødvendig for å dyrke frem de beste så strides de lærde, med forskning og praksis som peker begge veier, men jeg lurer på om det egentlig er et relevant spørsmål. Er målsetningen å få frem vinnere?

Å dyrke treningsglede, mestringsfølelse, lagånd, medmenneskelighet og kjærligheten for å være fysisk aktiv er det jeg mener er målsetningen, og barneidrett kan være den perfekte arena for dette. Det forutsetter at vi unngår tabbene over.

Det er i grunn ironisk at det vi som foreldre gjør i beste hensikt resulterer i helt motsatt effekt. Å organsiere hele barns fritid fratar de treningsglede, mulighet til å utvikle kreativitet og påfører de økt prestasjonskrav, redusert selvbilde og stress. I tillegg påfører vi oss selv mye stress med logistikken rundt organiseringen og får ekstremt lite tid til overs. Hvertfall ikke tid til uorganisert lek, tull og generelt «uproduktiv» tid med barna.

Som foreldre har vi en svært stor grad av påvirking på våre barn, spesielt når de er små. Nå begynner han å få god teknikk på sykkelen og ser tilsynelatende ut til å storkose seg på sykkelen. At jeg liker sykling mye bedre enn f.eks. fotball betyr likevel ikke at jeg skal påvirke han i å holde på med det ene eller andre. Han skal få prøve mye og finne ut hva han trives best med, uten at jeg skal diktere drømmer eller satsing eller suksesskriterier. Uansett om han blir aldri så motivert så er det vanskelig å si om motivasjonen kommer innenfra eller fra ekstern anerkjennelse. Derfor kan det være helt nødvendig å legge en brems på satsing og seriøsitet til tross for tilsynelatende topp motivasjon. 

Published by

triallan

Jeg er en 30 år gammel triatlonentusiast som prøver å bli så rask som mulig til å svømme, sykle og løpe. Treningen, konkurransene og utstyrsmanien blir godt dokumentert på bloggen min.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s