I intervjuet med Ekko sier 10 x Norseman fullfører og fysiolog Jonny Hisdal følgende; den beste treningen er den du fortsetter med. Det er godt sagt! Treningsglede er selve grunnstammen i hvorfor vi fortsetter å trene år etter år. I mine foredrag så pleier jeg å trekke frem nettopp treningsglede, dyrking og bevaring av denne som mitt aller beste treningstips.

Idrett for barn har fått et enormt fokus de siste årene, men er alt positivt? Å gi barn arenaer til å fortsette å dyrke gleden av å være i bevegelse og aktivitet (det er medfødt hos alle), er noe av de aller viktigste vi kan gjøre. Island har forstått dette, og er i verdensklasse når det gjelder reduksjon av alkohol- og narkotikaforbruk hos unge. Gode fritidstilbud har vært en av de viktigste faktorene for å få det til. Reduksjon av alkohol og narkotika og betydelig bedre helse igjennom hele livet har en ekstremt stor verdi for samfunnet, så dyrking av treningsgleden er utrolig viktig. Slik dreper du den.

Forsking.no oppsummerer det med tre vanlige måter/tabber.

1. Foreldre tar styringen – Det fratar barn eierskap og utvikling av kreativitet
2. Resultater får for mye fokus – Barnets skryt og anerkjennelse kommer på bakgrunn av resultater og ikke innsats, mestring eller glede. Siden det kun er et fåtall som kan vinne og bli enere medfører et slik resultatfokus bøttevis med «tapere» og naturligvis redusert treningsglede.
3. Du setter ditt barn fremst – Tar du kontakt med treneren for å få hun/han til å gi ditt barn ekstra spilletid? Jubler du ekstra høyt når ditt barn scorer og fremhever nettopp ditt barn fremfor laget? Det burde du droppe for idrett, også såkalt individuelle idretter, handler veldig mye om å bygge lag og lagånd. Noe som for øvrig gjelder i de fleste aspekter av livet som f.eks. arbeidsliv og familieliv. Sammen gjør vi oss gode.

Dette stemmer godt med mine egne erfaringer med organisert idrett som ungdom. Når vi var 13-14 år så stilte den ambisiøse fotballtreneren vår et ultimatum; bli seriøse eller slutt. Av lagets totalt 16 spillere så var det 2-3 som hadde en drøm om å gjøre fotball til en karriere, mens vi andre spilte for samholdet, vennskapet og tilhørigheten. Såpass mange valgte sistnevnte alternativ, å slutte med fotball. I stedet begynte de fleste på volleyball der fokuset var nettopp samhold, vennskap og tilhørighet i tillegg til en god dose tull og tøys. Det kan også legges til at prestasjonsmessig var fotballaget vårt svakt mens vi på volleyballaget kvalifiserte oss til NM.

Den organiserte idretten har blitt veldig organisert og profesjonalisert. Altfor organisert? Personlig mener jeg definitivt ja. Barneidretten blir spesialisert, overorganisert og altfor seriøs i altfor tidlig tidspunkt. På spørsmålet om det er nødvendig for å dyrke frem de beste så strides de lærde, med forskning og praksis som peker begge veier, men jeg lurer på om det egentlig er et relevant spørsmål. Er målsetningen å få frem vinnere?

Å dyrke treningsglede, mestringsfølelse, lagånd, medmenneskelighet og kjærligheten for å være fysisk aktiv er det jeg mener er målsetningen, og barneidrett kan være den perfekte arena for dette. Det forutsetter at vi unngår tabbene over.

Det er i grunn ironisk at det vi som foreldre gjør i beste hensikt resulterer i helt motsatt effekt. Å organsiere hele barns fritid fratar de treningsglede, mulighet til å utvikle kreativitet og påfører de økt prestasjonskrav, redusert selvbilde og stress. I tillegg påfører vi oss selv mye stress med logistikken rundt organiseringen og får ekstremt lite tid til overs. Hvertfall ikke tid til uorganisert lek, tull og generelt «uproduktiv» tid med barna.