Det er en befrielse å delta på en triatlonkonkurranse du kan stå opp kl. 7, kjøre til skiftesonen og være med på en prerace-briefing som tar mindre enn 5 minutter. Triatlon i sin aller enkleste og reneste form, i sterk kontrast til ”logistikk-marerittet” som er normen i dag. Halv-Fet Triathlon er akkurat en slik konkurranse, selv om de har påkostet seg tidtakingssystem, badehetter, T-skjorter og drikkestasjoner. At konkurransen har en deltakeravgift på 400 kr, er strippet for unødvendig stafasje, og ”you are an IRONMAN”-ropet med målgang gjør det på ingen måte til noen mindre betydeningsfull konkurranse, eller mindre morsom å være med på. Det er fortsatt 1900m svømming, 90 km sykling og 21 km løping, der det er flere som veldig gjerne ønsker å vinne.

Svømming

Som vanlig så var jeg litt sent ut og var blant de siste som gikk ut i vannet en lite minutt før starten gikk i idylliske Gansvika. Av alle deltakerne så var det to stk. som hadde sett hvor det var best å starte, nemlig så nærme land som mulig for å kunne løpe så langt som mulig. Allerede etter 30 sekunder så var jeg sikkert 20 meter bak. Tempoet for de to i front var høyt, spesielt for førstemann. Det var ingen mulighet å følge han. Nr. 2 derimot svømte jeg mer eller mindre jevnt med, men med forspranget han hadde var jeg ikke i stand til å svømme meg opp å få noen føtter. Det ble svømming alene. Omgivelsene virkelig flott og temperaturen var god, selv om det var et stort fall i temperatur når vi svømte rundt Tjuvholmen, og jeg kom til å tenke på hvor takkmenlig jeg var for at det var et ekstraordinært varmt år. I fjor kunne gradestokken deles i to. Opp av vannet på som nr. 3, og relativt nærme nr. 2 som jeg sto ovenfor i skiftesonen. Førstemann på den andre siden hadde et hav forsprang, eller hvertfall halve Gansvika. 4 minutter bak. Det er ikke mulig, tenkte jeg. 3 min og 28 sekunder raskere svøm og 34 sekunder raskere skifting gjorde 4 minutter til et ganske korrekt anslag. Sett i etterkant så var det ikke så ille med tanke på at førstemann var Eirik Ravnan, som svømmer i frontgruppen i ITU-stevner. 11 sekund saktere per 100m er en vanvittig nivåforskjell, men et mindre tap enn jeg har hatt mot så gode svømmere tidligere

Sykling

Etter å ha syklet de første 500m på den grusaktige stien opp til veien så var det bare en ting å gjør; gå i full aeromodus og tråkke hardt. Målet var å tråkke mellom 295 og 305 watt, men det var tungt i starten og jeg lå under målsetning. Det løsnet etter noe tid og plutselig føltes 300 watt lett ut. Rett før første vending ved 22,5 km i den 2 x 45 km lange løypa tok jeg igjen Ravnan. På vei tilbake møtte jeg det som jeg anså som min største konkurrent, fjorårsvinner Kjell Magnus Antonsen. Han var rett under 3 minutter bak. Med hans nivå på sykkel viste jeg at jeg måtte sykle bra for å holde unna. Det gikk nesten. I løpet av de neste 45 km tapte jeg bare 9 sekunder og de siste 22,5 km nye 9 sekunder. Innafor! Alt følte bra ut på syklingen, men takknemligheten for at det var et usedvanlig varmt år forsvant raskt. I forkant hadde jo lagt både vannflaske og ernæringsflaska i fryseren og hadde iskald drikke godt over halvveis på syklingen. #trihack. Sykkelløypa for øvrig var lett kuppert i idylisk landskap, fullstendig uteknisk og du kunne ligge i aeroposisjon nærmeste fra start til mål. Det passet meg utmerket. Inn på syklingen kom jeg fornøyd med å ha tråkket 295 watt i snitt uten å gå ut over min relative komfortsone. Løpebeina skulle være gode!

Løping

Løpingen på Halv-Fet Triathlon starter hardt. 500m relativt bratt oppover på en grusvei. Det var ”drepen” for fremsiden av lårene, særlig Vastus Medialis som er stedet jeg typisk får krampe i når jeg begynner å løpe. Etter å ha løpt litt på hovedveien gikk det så igjen oppover på en grusvei. Det lugget i lårene. Begge to. Først på innsiden, så på forsiden og så baksiden i tillegg til litt i leggene. Løpeteknisk var det mer halting enn løping for å prøve å ”riste” av seg krampene. 2 kilometer var gått og jeg var sikker; dette kommer aldri til å gå. Kjell Magnus kommer til å å løpe fra meg med letthet. Krampene gav seg ikke og jeg måtte løpe rolig både oppover og nedover i den ganske kupperte løpeløypa. Forbanna også! Jeg har løpt så bra på trening i det siste, også etter harde løpeturer. 3:30min/km burde være mulig, men nå var jeg ikke der. Ikke i nærheten heller. Krampene gav seg først etter 4-5 kilometer, men løpsfarten ble aldri den jeg håpet på. Varmen var drepende. Spesielt oppover med lett medvind i ryggen. Løpeløypa besto av en drøy 10 km lang runde som ble passert to ganger i tillegg til veien opp og ned til Gansvika. Det var drikkestasjon ved 500 m, 6,2 km, 11 km og 16,6 km. Akkurat i dag hadde det vært kjærkomment med et par ubemmanede stasjoner med vannkanner til. Desto bedre var følelsen av å komme til en vannstasjon, særlig den med høytrykkspyler ved 6,2 og 16,6 km. Ved 10 kilometer fikk jeg sekunderingen tidtakning på 6,2 km. Jeg lå 3 minutter foran. På en måte var det et solid forsprang. På en annen måte så var det minimalt. Fordelt på 15 kilometer vil en 100-metertid på 1,2 sekunder raskere være nok til å ta igjen 3 minutter. Ved passering på 16,6 km følte jeg meg rimelig sikker på at det kom til å holde inn. Ikke vet jeg helt hvorfor fordi farten var jo på ingen måte super. Det var flere lange strekker som jeg brukte til å se bak om Kjell Magnus var i sikte, men det var han ikke. Løpsfarten vår var ganske jevn, der jeg løp 34 sekunder raskere de første 6 km, og han 29 sekunder raskere de neste 10 km. De siste 5 km derimot tapte jeg nesten 2 minutter(!). Jeg ønsker selvsagt å tro at det skyldes min egen «safeing» og relativt rolig løping for å spare lårene, som hadde fått skikkelig juling av krampetrekningene. I ærlighetens navn så vet jeg ikke hvor mye raskere jeg hadde vært i stand til å løpe. Det hadde jeg bare visst om Kjell Magnus hadde kommet opp på siden. I etterkant skulle jeg gjerne hatt han ved min skulder, men i øyeblikket var jeg sjeleglad for at han ikke var noe sted å se. Jeg kunne løpe i mål som vinner av Halv-Fet Triathlon 2018. Selve seieren betydde ikke mye i øyeblikket. Det eneste jeg tenkte på var å gjøre det som jeg så inderlig hadde fantasert om den siste timen, nemlig fortsette de 15 meterne etter målseilet og synke ned i det milde vannet i Gansvika. Aaaah himmel. 59 sekunder etter meg løper Kjell Magnus i mål. Forøvrig ligger hele resultatlisten i denne linken.

Halv-Fet Triathlon var en fantatisk flott triatlonkonkurranse og jeg vil berømme Werner Hålien og alle hans hjelpere for å stelle i stand en fantastisk konkurranse! Noen som sier at triatlon er dyrt? 400 kr kan på ingen måte kalles dyrt men det var likevel plass til langt flere i skiftesonen 😀