Sesongslutt og 3 uker treningsfri (!)

Oslo maraton markerte slutten for 2011 sesongen og det er på tide med en periode uten trening før jeg begynner oppkjøringen til 2012. Det er vemodig å avslutte årets fantastiske sesong, men samtidig litt deilig. 2011 har i grunn vært mitt ”gjennombruddsår” og jeg har fått full klaff på det aller meste jeg har vært med på. Sentrumsløpet, 4 stk. Bogstadtri, IM Mallorca 70,3, Bergen tri, Challenge København og Oslo maraton har alle vært supre konkurranser der jeg fått ut mitt maksimale potensiale. Mer en det har jeg ikke kunnet ønsket meg. Jeg bil benytte anledningen til å takke alle sammen for støtten. Alle som har lest bloggen min, heiet på meg på løp og sendt meg hyggelig mail/kommentarer. Den positive tilbakemeldingen har vært overvelmende 🙂

Så hva skal jeg gjøre de neste 3 ukene? Treningsmessig blir det absolutt ingenting. Ingen løping, sykling, svømming eller coretrening. Det er fristende å holde på den gode formen og fortsette treningen når jeg er ferdig restituert fra Oslo maraton. Det skal jeg ikke gjøre. Jeg skal la formen dale og kroppen forfalle i 3 uker. Dette er helt nødvendig for å la kroppen bli 100 % restituert. Dette gjelder muskler, sener, ledd og ikke minst mentalt. Ved en slik nullstilling så kan forhåpentligvis 2012 blir like skadefri som 2011. Det er mange triathleter som har prøvde å kutte ut dette punktet og måtte betale dyrt for det i etterkant i form av skader og manglende fremgang.

Jeg vil anbefale alle å ta en sesongpause med minimum 2 uker treningsfri. Ta lengre fri om du har vært skadet eller hatt en høy treningsbelastning. For meg så er 3 uker helt riktig. Det er tiden det tar for at min kropp tilpasser seg lavt aktivitetsnivå og klarer å slappe skikkelig av. Når kroppen er fullt og helt innstilt på et liv som sofasitter er det på tide å dra i gang igjen.

Hvordan klarer jeg å gå 3 uker uten å trene? For veldig mange er dette (dessverre!) ikke et problem men for oss som liker å være i aktivitet er dette med å kutte ut treningen ganske vanskelig. I fjor hadde jeg samme 3 ukers treningspause etter IM Cozumel og kunne gjøre noen interessante observasjoner. Den første uken gikk trenignspausen helt greit. Jeg var fortsatt i restitusjon fra konkurransen og jeg var i den mexicanske karibien og mildt sagt koste meg. Den andre uken kom de fysiske motreaksjonene og en dyp rastløshet som ødela nattsøvnen. Jeg kunne våkne etter 4 timers søvn helt gjennomvåt av svette og riste pga overskuddsenergi. Det var mild sagt forstyrrende og jeg måtte gjøre kostholdsmessige tiltak som å kutte kraftig ned på karbohydratene og total energiinntak for ikke å fyre ytterligere opp under ”maskineriet” som var laget for full fart og høy aktivitet. Jeg ble fristet til å sniktrene for å få brukt noe av overskuddsenergien, men hadde fått streng av min trener om å ikke trene, og lot derfor sniktreningen være. Etter uke 2 kom resignasjonen. Kroppen gav opp og begynte å slappe av. Skuldrene senket seg og treningsbehovet forsvant. Først da hadde jeg i grunn tatt skikkelig pause. Etter en knapp uke i den tilstanden var det på tide å begynne treningen og selv om det var utrolig deilig med den første joggeturen så var det tungt, knalltungt. Formen var borte og det var på tide å jobbe seg sakte oppover igjen.

Joe Friel beskrev også viktigheten med å ta seg en skikkelig treningsfri på slutten av sesongen, i sitt foredrag i Oslo. Han nevnte også at mange atleter fikk dårlig samvittighet for å ikke trene og var ivrige på å korte ned perioden med treningsfri så mye som mulig og aller helst hoppe rett over hele perioden. Det kan virke fristende og det kan fungere en sesong eller to, men over tid blir resultatet i bestefall stagnasjon av form og i verstefall skade, motivasjonssvikt og utbrenthet. Ikke ta den sjansen. Les mer om hva Joe Friel mener om «Transition period«.