I IM Haugesund 70.3 i juli kvalifiserte jeg meg til IM 70.3 World Championship i Las Vegas. Det var jeg ikke alene om det for med knappe 400 deltakere og flesteparten fra Norge så har det sjelden vært like gode muligheter for å kvalifisere seg til VM i halvdistansetriatlon. Derfor var det veldig gøy at hele 18 nordmenn takket ja til plassen og stilte til start ved Lake Las Vegas.

Lake Las Vegas i Lake Las Vegas Resort – Svømmeløypa

5 dager før konkurransen dro min klubbkamerat Morten Hornnes og til Las Vegas og etter en drøy reise (rundt 20 timer fra dør til dør) så var vår digre SUV parkert i 320 Hegdehope drive, Las Vegas. I luksusvillaen ventet våre 5 samboere, Kari og Kristian Lingsom, Christian Nilsson, Henning Smogli og Ingrid Mangnes som hadde kommet noen dager i forveien. Førsteinntrykket av Las Vegas (i stor kontrast til New York) var at alt var stort. Bilene er større, veiene er større, dørene er bredere og til og med glassene var større. For ikke å snakke om menneskene! Det var akkurat som at vi hadde krympet 20 – 30 % i flyet fra Oslo. Kari gjorde et godt valg av hus, som (selvsagt) var stort og hadde både et fint basseng og en semistor minigolfbane(!) i Hagen. Perfekt for plasskrevende triatleter. Muligheten for å lage egen mat var også utrolig kjekk og med en Whole Foods butikk i nærheten var det lettvint å skaffe seg høykvalitetsmat.

Mens vi snakker om høykvalitetsmat 😉 Appetizer anyone?

Inntrykket jeg fikk før førsteintrykket (også kalt preførsteinntrykket ;)) var den mye nevnte temperaturen. Det var grisevarmt! Selv mange timer etter at solen var gått ned var det fortsatt over 30 grader i luften. I motsetning til NYC og Hawaii så var luften så knusktørr at du sjelden rakk å se svettedråper på åpen hud. Lav luftfuktighet var altså gunstig for å holde kroppstemperaturen stabil, men det var veldig væskekrevende. Under en time halvrolig sykkeltur i sykkelløypa så drakk jeg halvannen liter vann (som var det jeg hadde med) og drakk en halv liter på styrten når jeg kom tilbake til bilen. Størsteparten av tiden var temperaturen rett i underkant av 40 grader i skyggen fra soloppgang til solnedgang. Når jeg da stod fullstendig ubeskyttet i solen følte jeg meg som Clint Eastwood i The Good, the Bad and the Ugly når han blir etterlatt i ørkenen for å dø. Akkurat så varmt var det(!), men sammenlignet med Clint Eastwood så var jeg bedre stillt og kunne hoppe inn i vår leide Ford Excursion og sette A/C på full guffe.

Las Vegas er en spesiell by, for å si det mildt. En tilfeldig fyr som begynte å snakke med oss (skjer ganske ofte i USA) beskrev Las Vegas som et Disneyland for voksne. Akkurat det syntes jeg var en glimrende beskrivelse. Det er kunstig, tacky og stappfullt av visuelle effekter som skriker etter oppmerksomhet. Las Vegas har i grunn veldig mye av absolutt alt jeg normalt misliker når jeg er ute å reiser. Likevel så syntes jeg det var kult. Kult på en sinnsyk måte. De harry limousinene, glorete hotellene og kopien av Eiffeltårnet hadde på en måte sin plass langs The Strip.

Bellagio Casino med vannshow foran

Morten og jeg hadde kun 4 hele dager i LV og måtte bruke tiden godt. Det ble noen hektiske dager med en blanding av Expo, sightsing og litt svømming, sykling og løping. Svømmestarten var lagt til den gigantiske Lake Las Vegas Resort, ved den (selvsagt) kunstige innsjøen Lake Las Vegas. Vannet var 29 grader så våtdrakt var uaktuelt. Da var det godt at jeg var innom Blueseventy sin stand på expoen og kjøpte en såkalt swimskin. Det er en tekstilbasert drakt som er lovelig å bruke når klassiske neoprendrakter er forbudt. Det gir langt ifra like store fordeler som neoprendraktene, men en liten fordel (1-2 sek per 100 m) skal det vistnok gi. Jeg likte uansett godt å svømme i drakten, men er usikker på om det var drakten eller det varme vannet som gjorde det moro å plaske rundt.

En svømmetrening har vel sjelden sett bedre ut 😀 

Deler av sykkelløypen

Ovenfor de andre nordmennene så prøvde jeg å gi et inntrykk at jeg ikke var spesielt god form, og det stemte også. Joda, alt er relativt og isolert sett så var jeg ikke et fysisk vrak, men for de som har prøvd så vet dere at det er fullstendig umulig å toppe formen til en 70.3 bare 4 uker etter en IM der jeg gav alt. De første to ukene etter IM NYC så var det null trening før jeg begynte med litt forsiktig trening uken etter. Og uken etter det igjen så kom IM LV 70.3. Siden IM Hawaii er kun 5 uker etter Las Vegas så måtte den konkurransen få en B-prioritet og sees på som en hard treningsøkt med mulighet for å få god erfaring med høy intensitet i varmen. Likevel så var jeg forbredt på å kjøre hardt og holdt målsetningen om å bli raskeste nordmann, men at jeg skulle unngå å gå dypt i min sedvanlige smertekjeller. Svømmestarten gikk i grupper(waves) med 100 – 150 i hver bruppe. Jeg startet i samme bølge som svensknorske Christian Nilsson, som er en meget lovende 22-åring. Han har hatt en del stang ut i år (punktert i Haugesund og mistet ledergruppen i NM Lang etter å ha mistet skoene i skiftesonen) men i Challenge Aarhus kom han på 12.plass totalt med en løpsetappe på 1:20! Jeg viste at jeg en litt bedre svømmer, vi var jevne på sykkel og han hadde potensiale til å løpe raskere enn meg. Han var mannen jeg skulle holde bak meg. Jeg så for meg at vi skulle ha vår egen versjon av Dave Scott og Mark Allens «Ironwar» i 1989, og der jeg skulle være vinneren Mark Allen.

Svømming

06:30 startet proffene, og i den aller siste gruppen startet Christian og jeg, Uriasgruppen. Ulempen med å starte helt sist er opplagt. Vi har over 2000 utøvere med varierende hastighet som har startet før oss og temperaturen var steget betydelig siden proffens startskudd hadde gått av. Det var selvsagt ingenting å gjøre med det og det var vel bedre at vi unge og spreke fikk de kjipeste starttidene sammenlignet med den eldre garde. Det kule med den sene starten var at vi fikk se proffene og mange av de andre AG-ene starte og kommer opp av vannet. Jeg dro til LV primært for å lære, og høste erfaringer frem mot IM Hawaii. Noen erfarne Hawaiifarere har sagt at svømmingen der er mye tøffere enn andre steder, spesielt med tanke på posisjonering og fysisk kontakt i vannet. For å simulere dette så stilte jeg meg på beste spor og i andre rekke, med de andre som hadde ambisjoner med svømmingen. Dette merket jeg godt til og når startskuddet gikk så var helvete løs. Det var bånn gass med amer og bein overalt. Det brune vannet gjorde sikten i vannet vanskelig å holde orden på de andre konkurrentene. Dette igjen førte til at det var vanskelig å unngå å bli inneklemt når noen svømte litt skrått. Med en gang jeg ble tvunget til å bremse for de kryssende konkurrentene ble jeg oversvømt bakfra. Sammen med hyperventilering og en puls som helt i taket så var det hele veldig ubehagelig, men det var vel den følelsen jeg var ute etter. Godt å ha vært der, men ditt drar jeg ikke igjen om jeg kan unngå det. I Hawaii så kommer jeg til å plassere meg hakket mer passivt, så jeg ikke går rett i melkesyrehelvete 2 min etter start. Etter drøye 500 meter med maksintensitet så måtte jeg hoppe av det toget og begynne å fokusere mer på pusting og armtak. Vår gruppe tok raskt igjen noen av svømmerne i gruppen foran, men jeg hadde ikke store problemer med at de hindret meg. Opp av vannet på 32:21 og strålende fornøyd med det. Plasseringsmessig ble det nr. 560 av de totalt 2159 startende.

Opp fra vannet på 32:30 med min nye Blueseventy PZ3TX 🙂

T1

Laaaang skiftesone og smal vei uten forbiløpingsmuligheter på vei ut med syklene gjorde at det ikke gikk så raskt. 3:21 er derfor godtkjent.

Syklingen

Som alltid var det deilig å komme seg ut på sykkelen, der jeg er mer tilpass enn i vannet. Morten hadde i et lyst øyeblikk kvelden før kommet på at vi kunne fryse en vannflaske og ha med på sykkelen. Det var fortsatt en solid isklump i flaske så jeg hadde vann med en temperatur på 0 grader som ellers ville holdt 30-40 grader. Da kunne jeg begynne nedkjølingsstrategien med en gang for å holde kjernetemperaturen så lav som mulig så lenge som mulig. Jeg var overraskende varm i musklaturen og kunne kjøre rimelig hardt helt fra starten. Likevel så ble jeg frasyklet av flere i begynnelsen. Selv når jeg lå med rundt 330 watt i første bakke så var det en hel gjeng som dro forbi i et sinnsykt tempo. Nivået i VM er naturlig nok mye høyere enn en vanlig konkurranse, men så gode var de helt sikkert ikke. De må ha ligget på 500 – 600 watt og langt over terskel uansett hvem de er. «Jaja, snakkes om et par mil «var det jeg tenkt.

Sykkeletappen var tenkisk meget enkel, men med rullende landskap ble det ikke kjedelig. Jeg lå mer eller mindre konstant i venstre delen av veien og tok igjen mange. Første 15 min ble syklet med 286 watt i snitt og 167 BPM. God trøkk uten å gå over terskel 🙂 Jeg likte syklingen veldig godt, men syntes 4 drikkestasjoner var 1 for lite selv når jeg tok 2 halvlitere med vann på hver stasjon. Det jeg derimot mislikte var at de tillate kontrollert biltraffik i sykkelløypa. WTF?? I hver eneste IM i hele verden så trodde jeg bilfrie veier var en forutseting for å få lov til å arrangere, men i VM med 2159 startende som syklet frem og tilbake på samme øde bilvei så tillate de svære SUVer med båthengere til å kjøre midt i veien med syklister på begge siden. Helt menningsløst og uforsvarlig. Den andre tingen jeg reagerte på var manglende dommere. Totalt så ble jeg forbikjørt av en stk, mens andre jeg snakket med ikke så en eneste dommer. Dette igjen førte MYE drafting. Da er det viktig å ha integriten på plass og ikke la seg rive med. At andre jukser er ikke en grunn til at jeg kan gjøre det. Jeg fikk drukket, spist gel (1 gel per 20 min) og tatt 1 salttablett(215 mg natrium) hver halvtime. Jeg holdt bra trøkk i pedalene frem til rundt 15 km igjen da jeg slapp litt opp for å ha bedre løpebein. Foruten om noen mindre kramper på slutten av syklingen så var gjennomføringen upåklagelig og jeg kom inn til T2 hydrert, bespist og uten å ha brent kruttet i beina. 265 watt og 166 BPM i snitt. Data fra syklingen ligger her.

T2

1:36 og litt for sakte, men foruten litt kramper når jeg skulle ta på sokker og sko så vet jeg ikke helt hvor tiden ble av.

Løp

Jeg kom ut på løp med godt mot og hadde regnet at 4 min/km tempo ble 7:25 min/mile. Det var farten hadde håpt på å holde, men etter å ha løpt første mile på 7:19 kunne jeg umiddelbart forkaste det målet. Da hadde jeg løpt i en slak nedoverbakke hele veien og akkurat snudd for å løpe opp igjen. Det var småkuppert (men mye bedre enn NY), dødsvarmt og litt for få drikkestasjoner. Etter bare 3 km fikk jeg solid krampe i hamstingen og måtte legge om løpesteget. Heldigvis var det et engangstilfelle, for ellers kunne de gjennstående 18 km det var til mål blitt lange.

Løpingen gikk sakte, men likevel det var få eller ingen som tok meg igjen. Løypen var en runde på 7 km som vi skulle løpe 3 ganger. Det var folk fra eller aldersgrupper overalt og det var umulig å ha oversikt over hvor langt jeg var foran eller bak personer i min AG. Det var moro å se så mange kjent i løypa og det var utrolig deilig å snu etter siste motbakke og løpe de siste 1500 meter hjem igjen. Da kunne jeg slippe litt opp og nyte tiden frem mot mål. Jeg var bevisst på at om det ikke var absolutt nødvendig så skulle jeg bare løpe 99 % og ikke 100 %. Derfor var det en super følelse å kunne cruise i mål med en god følelse og overskudd til å komme ridende i mål i Gangnam Style. Løpstiden ble 1:33:30 med en totaltid på 4:38:51. Tidsmessig var det ikke så mye å skryte av, men plasseringsmessig var det veldig bra. 8. plass i min klasse og 86 plass totalt. Hvis vi trekker fra de 43 proffe som var før meg så var det bare 42 AG-er foran meg, og det i VM i 70.3. Det er jeg faktisk veldig stolt over. At det ikke var noen nordmenn som var raskere enn meg var en bonus.

Jeg må takke min samboere i Las Vegas for turen. Når Jenny ikke hadde mulighet til å bli med så var Morten og dere andre en god erstatning 😀 Jeg må også takke mine sponsore Unaas Cycling, Bjørklund, Baker Hansen og Osprey Pack. Denne gangen fungerte absolutt alt utstyrt feilfritt og gjorde at jeg kun kan skylde på meg selv at det ikke gikk raskere. Det er digg å sitte igjen med følelsen at utstyret er optimalt og perfekt tilpasset meg. Tusen takk 😀