Swissman Xtreme triathlon – racereport

2013 kommer for min del til å være året da alt var så bratt, med Swissman, Norseman og IM Wales på konkurranseplanen. Årets aller bratteste eventyr startet 22. Juni kl. 05:05 da 53 spesielt heldige triatleter var samlet i vannet ved Brissago Island i Lake Maggiore. Ved lyden av kubjeller gikk den 3,8 km lange svømmeturen inn til den idylliske byen Ascona.

I skumringen svømte vi målrettet mor det blinkende lyset på stranden i Ascona. En båt med tilsvarende blinkende lys lå foran de første svømmerne for å lette navigeringen. For meg ble det solo svømming, for han jeg i utgangspunktet prøvde å henge meg på svømte så skeivt at jeg ikke så noe poeng i å henge meg på. Jeg var fornøyd farten, og selv om båten foran de første svømmerne forsvant gradvis lengre bort så ble jeg ikke tatt igjen av noen. Faktisk så observerte jeg ikke andre svømmere fra ca. 300 meter til jeg kom opp på stranden, og kunne bare konsentrere meg om å svømme beint, holde gode armtak og nyte landskapet og soloppgangen. 59:52 viste min Garmin 910XT i det jeg kom opp av vannet, og selv om min subjektive følelse av tiden skulle tro nærmere halvannen time, så var jeg godt fornøyd med tiden. Medstrømmen jeg hadde kjent fra dagen før var der ikke nå og bi hadde bitte små bølger som kom mot oss. Rett under 1 time var derfor akkurat som jeg hadde håpet på.

Triallan - Swissman - HUUB

Opp fra svømmingen på 59:52 i min HUUB Archimedes 3:5 og strålende fornøyd

I skiftesonen brukte jeg noe lengre tid en normalt for å være bedre forbredt på syklingen som ventet meg. Sokker (CEP kompresjonslegger hadde jeg tatt på under våtrakten), løse armer, hansker ble tatt på før jeg hoppet på sykkelen med retning mot de sveitiske alpene. 

Ut fra T1

Temperaturen var rundt 17 – 18 grader i det jeg syklet fra Ascona, så behovet for varme klær var der ikke enda, men jeg viste at det kunne være dårlig vær i vente. Ikke måtte vi vente så lenge heller for etter å ha satt ut i et høyt men kontrollert tempo fra start så brukte vi ikke mer enn en drøy time de flate 43 kilometerne til Biasca. Der begynte det å striregne, og etter 2 minutter med det været så var jeg gjennomvåt fra topp til tå. For min del gjorde det ingenting, for temperaturen var fortsatt relativt høy og jeg tross alt ikke er helt fremmed for å sykle i regnvær, men det medførte at veibanen var glatt og syklisten bak meg gikk over ende i rundkjøringen ut av Biasca. Nå gikk heldigvis bra med mannen, men jeg tror sykkelen ble ødelagt og han brøt konkurransen. Etter rundt 50 km i et nesten flatt parti begynner stigningen opp mot konkurransens første fjellpass, San Gottardo. 42 km og 1800 høydemeter, med et kort flate i mellom. Jeg hadde syklet hurtig men økonomisk ut av Ascona med 260 watt i snitt, uten de store svingningene. Jeg lå innenfor min komfortsone med tanke på intensitet og fikk spist mine Enervit gels som planlagt. Ved Airolo 80 km ut i løypa var jeg helt opp som nr. 3 med kun Marcus Stierlie og Raphael Wyss hhv. 10 og 5 min foran. Noen kilometer etter begynte brosteinspartiet, og da ble jeg smertelig klar over at jeg hadde bommet på formtoppingen (lang historie). Det var 8 km med brostein (delvis de første 3 km og kontinuerlig videre) og med en fart på knappe 12 km/t kunne jeg raskt regne meg frem til at dette kom til å bli over 40 min med kontinuerlig risting. Det var tåkete, vått, kaldt og utrolig energikrevende. Mine konkurrenter syklet i fra meg, mens jeg smertefullt var ute av stand til å svare. Jeg viste med en gang at dagen ikke var min, og at de fysiske og mentale prøvelsene kom til å stå i kø. Brosteinspartiet slynget seg oppover i noe som føltes ut som en evighet, mens jeg sakte men sikkert ble tappet for krefter. Jeg var blant de få som valgte å bruke temposykkel , og selv om jeg akkurat da ønsket meg en landeveissykkel så tror jeg ikke at det hadde gjort saken noe bedre. Jeg hadde fått stor fordel av den på flatene, og Shiv-en klarter som en gud. Dessuten er kvaliteten god, og med lette Unaas SS-33 hjul med 25 mm dekk med 6,5 bar så gikk det nok bedre meg enn med mange andre. Ramon Krebs måtte stoppe 1 km fra toppen pga noe alvorlig ble ødelagt på sykkelen og det var flere andre som pungterte på partiet. På toppen av San Gottardo vil jeg tippe det var 5 -7 grader og det blåste stiv kuling, mens regnet pisket de i ansiktet.

Brosteinsveien opp San Gottardo

Hver meter på brosteinspartiet var en kamp

Den lette vind/regnjakken ble tatt på i en fei, men kanskje burde en ullgenser og de lange beina vært tatt på i tillegg?

Det er ikke mye regn å se på de andre bildene men her er et stemningsbilde fra bilen som viser hvordan været var mesteparten av tiden i fjellene.

En vindvest hadde jeg tatt på ved Airolo så en regnjakke var fornuftig før jeg begynte den 10 km lange nedkjøringen til Gletsch. Det hjalp litt, men ikke helt nok. Nedkjøringen var overraskende fine og raske, så selv i sprutende regnvær holdt jeg over 55 km/t i snitt ned til bunnen. Når jeg da allerede var gjennomvåt og kaldt på toppen så ble det rimelig kjølig på vei nedover. Da var det fint at en tur opp til dagens høyeste punkt, Furkapasset 2438 m stod for tur slik at jeg kunne få igjen varmen. 900 høydemeter fordelt på 12 km. Det var egentlig ikke spesielt bratt, men med litt for lite krutt i de iskalde beina så kom jeg aldri opp det majestetiske fjellet. Jeg syklet store deler av bakken opp med franske Stephane Rit, og det virket som han hatet situasjonen enda mer enn meg. Det var ingen brosteinpartier opp til Furka, men skydekket var enda tettere og det regnet fortsatt., Beina var enda tyngre enn på vei opp San Gottardo, og tanken på det var enda et fjellpass som skulle forseres etter Furka var demotiverende. På en flat løype så er jeg allerede ferdig med syklingen etter 5 t, mens her var jeg ikke en gang kommet 120 km på den tiden. Furkapasset ble passert nesten umerkbart for min del da motbakken gikk gradvis over til nedoverbakke og før jeg viste ordet av det var jeg blåfrossen nede igjen og klar for dagens siste skikkelige stigning på sykkelsetet. Til Grimsel var det 10 km med en stigning på drøye 400 høydemeter. Beina var på sitt aller tyngste og jeg klarte ikke enn gang å holde 200 watt i snitt, som er det jeg har på en rolig langtur. Ernæringsmessig gikk planen bra, så jeg var ikke tom for energi, men beina nektet å lystre mitt ønske om mer pådrag. I forhold til hva jeg har syklet på tidligere i vår og sommer så var tråkket jeg med latterlig lite kraft, men det var jeg tydligvis ikke alene om. Det var ingen av deltakerne som lå bak meg, som tok meg igjen opp bakken, før britiske Emma Pooley syklet så utrolig lett forbi meg rett før Grimsel. Akkurat da ønsket jeg at jeg også veide 50 kg, for hun fikk det til å se lekende lett ut. Grimsel er 139 km ut i løypa og de siste 41 km er nesten bare rett nedover. Jeg valgte derfor å bytte til ullsokker, og til lange bein i et håp om å ha normal kroppstemperatur i T2. Emma har vært proffsyklist i mange år, og har vært verdensmester i tempo, i tillegg så bodde hun i området og hadde syklet opp og ned fjellene mange ganger. Du skulle derfor tro at hun var rimelig skarp på nedkjøringene, men der ble hun satt kraftig på plass i en triatlet på temposykkel. Jeg tok ingen sjanser nedover, men bremset ikke unødig og la meg i aeroposisjon der det var forsvarlig. De gule bremseklossene fra Swissstop var fantastisk gode mot karbonfelger, og sørget for at jeg aldri hadde høyere fart inn mot serpentinsvingene enn nødvendig.

Supportbilen på siste passet ved Grimsel.

Rett etter Grimsel ble været veldig mye bedre, og selv om veibanen fortsatt var våt så gjorde det de 41 km til T2 så mye trivligere.

Inn til T2 kom jeg rett etter kl. 13 som betyr en sykkeltid på knappe 7 timer. Det var en del mer enn de 6 t og 30 min jeg hadde budsjettert med, men så var motbakkene hardere enn jeg hadde regnet med også.

Løpingen går fra Breinz, langs Interlaken og ender opp i Grindwald der den siste 8 km lange sitningen opp til målområdet på Kleine Scheidegg. Løpingen startet med et par hundre meter flatt før den går over i en bratt oppoverbakke. Det gikk sakte på flata og sa bom stopp i oppoverbakken. Pulsen gikk rett i taket, og jeg begynte å få pustebesvær mens jeg harka opp slim fra lungene. Jeg hadde hatt en del slim i lungene på Grimsel også, men da var jeg kommet på toppen og merket ikke noe til det nedover. På løpingen derimot merket jeg det veldig godt, og måtte begynne å gå. Det var selvsagt en gedigen nedtur, for selv om jeg kanskje ikke hadde troen på at jeg skulle ha supre løpebein, så hadde jeg både håpet og trodd at jeg var i stand til å løpe i motbakkene. Kolslunger var hvertfall ikke det jeg håpet at løpingen skulle startet med, og jeg hadde vel egentlig mest lyst til å snu og tusle tilbake til T2, for det var ingen sjanse for at kom til å ”fly” langs Interlaken og videre opp mot mål. Nå har jeg aldri brytt et løp tidligere, og etter å lagt så mange treningstimer ned i forkant og hadde to fantastiske supportere som fulgte meg tett hele dagen, så var ikke dette anledningen for å melde meg inn i ”Bryte IL”, selv om jeg var langt ifra å ha dagen. Jeg hadde det vondt, men tenkte at vondere skal det bli, for jeg skal gjøre det beste ut av det og fullføre så raskt jeg kan. Dessuten var jeg på 6. plass og var ikke lysten på å gi opp plasseringen uten kamp. Jeg har trent for å løpe ut fra T2 med 4:15 min/km og opprettholde farten i 42 km. Nå måtte jeg jobbe hardt for å holde 4:50 fart på flatene, så jeg hadde følelsen av at jeg løp i slow-motion. Dessuten var det ikke så mye flater i det hele tatt og for løpeløypa gikk også veldig mye opp og ned.

Meg og min rullende «buffét» med Jens som sjåfør.

Det var sol og fint langs Interlaken og med mesteparten av slimet ut av lungene så var det tendenser til at det løsnet litt. Support på løpeetappen kunne være en utfordring under årets Swissman, for det var bare et par steder det var satt opp drikkestasjoner og det var kun 5 steder det var tilgjengelig for at supportbilen kunne kjøre til, og i tillegg så var de vanskelige å finne. Selv valgte jeg luksusvarianten, med å ”leie” inn en ekstra support. Sveitiske Jens (bekjent av Vibeke Nørstebø) var Team Hovda sin ekstra support og  mens jeg løp så syklet med siden av meg hele tiden med en bysykkel med korg bakpå. Det var en genial løsning for da kunne jeg plukke ut det jeg ønsket til enhver tid 🙂 Første 21 km gikk det på vann og Enervit competition gel (flytende), og etter det ble det litt cola i tillegg.

Trekk opp trøya og smil til fotografen 🙂

Jeg syntes selv jeg løp så sakte, og kikket meg altfor ofte bak skuldra for å se om det kom noen. Det gjorde det ikke, og jeg fikk tilbakemelding om at jeg sakte men sikkert tok innpå Sascha som lå som nr. 5. Rett før stigningen fra Grindelwald til Kleine Scheidegg begynte tok jeg han igjen, og selv om jeg følte meg elendig så prøvde jeg å gi inntrykk av at jeg var lett og fin i steget, og at han var sjanseløs til å holde følge. Når du har kommet til Grindelwald er du på 956 høydemeter og har totalt steget 400 høydemeter siden starten i Breinz. De siste 8 km fra Grindwald til mål skal du opp 1105 høydemeter! Det gir en stigningsgrad på 13,8 % i gjennomsnitt, og til sammenligning ganske likt med løpekonkurransen Oslos Bratteste med 15 % stigning i 2700 meter. Jaja, så da var det bare å løpe Oslos Bratteste 3 ganger etter hverandre etter allerede å ha svømt, syklet og løpt til sammen 218 km med over 4000 meter stigning allerede. Oppgaven virket nesten umulig, men når jeg kom til Grindelwald sto Jens klar for å løpe opp sammen med meg og Jenny hadde sjekket inn min sekk, så jeg skulle utvilsomt oppover. Det var så utrolig bratt at å gå ble helt legitimt, men siden jeg går sakte, så taper jeg mye tid på det. Taktikken ble derfor å løpe der det var minst bratt og der Sascha kunne se meg og gå så raskt som mulig der det ble for bratt. Underlaget oppover var for det meste asfalt og lett grus, mens omgivelsene ellers var utrolig flott. Fjellene strakte seg majestetisk til værs mens kuene beitet i de frodige fjellsidene. Faktisk måtte Jens jage bort noen kyr som stod mitt i løypa vår, og jeg lurt noen sekunder på om de faktisk skulle gå til angrep for de så ikke spesielt fornøyd ut med at vi kom løpende inn i deres territorium, men heldigvis så lot de oss løpe forbi. Solen skinte og det var klart og fint mens vi gikk og småløp oppover. Det var definitivt en av de aller vakreste stedene jeg har løpt og når jeg tok meg et par sekunders pause for å se utover var det ubeskrivelig vakkert. Mange pauser ble det riktignok ikke for 5. plassen skulle jeg ikke tape uansett. Den følte jeg at jeg hadde god kontroll på når det nærmet seg slutten, men bare et par hundre meter fra mål snur Jens seg og ser at Emma Pooley og hennes support har snekket seg lydløst innpå oss og kun er 50 meter bak i løpende tilstand. Da måtte turboen settes inn litt før jeg hadde tenkt og avslutningen ble litt mer spennende enn jeg hadde planlagt.

Jada, vi begynner helt i bunn og skal opp til skydekket.

Fra Kleine Scheidegg

50 meter fra målgang og en liten britisk dame kommer halsende bak til venstre i bildet.

Dette øyeblikket hadde jeg ønsket meg sterkt de siste timene. Å fullføre Swissman kom ikke billig. 

Smiler bredt for at jeg ble ikke «chicked» denne gangen 🙂

12 t og 42 min etter at vi hadde startet i Ascona, har jeg forsert 226 km svømmende, syklende og løpende over halve Sveits kom jeg i mål som nr. 5 i tidenes aller første Swissman Xtreme Triathlon. Med massive 5200 høydemeter, ubamhjertige fjelltopper og et vær som varierte fra bitende kulde til dryppende svette så kan jeg med hånda på hjerte si at dette var den aller hardeste triatlonkonkurransen jeg noen gang har gjort! Nå spiller sikkert hukommelsen meg et puss, med å kun huske de positive følelsene fra hendelser, men jeg husker Imingfjell som en liten fartsdump sammenlignet med Furka. Om det er en ting som hvertfall ingen være i tvil så er det at Swissman er en verdig konkurranse i Xtreme triathlon-familien. Fysisk så hadde jeg ikke dagen, og jeg sitter igjen med følelsen av at jeg tapte for de mektige sveitiske alpene, men jeg er stolt av i det hele tatt komme til mål, og det at jeg ikke klarte målsetningen om en topp 3 betyr lite. Jeg må ærlig innrømme at jeg trodde Swissman skulle være enklere enn Norseman, for svømmingen foregår i en godt temperet innsjø og avslutningen på løpingen er på gode stier i motsetning til ”steinhaugen” opp til Gaustadtoppen. Jeg skulle vispe opp alpene med sol i ansiktet, mens jeg så ut over de grønne fjellene og nynnet åpningsmelodien til The Sound of Music. Vi kan trygt fastslå at den visjonen brast. Fulle resultatlister finnes forøvrig på denne linken.

Tusen takk til Jenny og Jens som var mine fantastiske supportere og la absolutt alt til rette for at jeg kunne prestere optimalt. Bedre rammer for å prestere kunne jeg ikke hatt. Takk også til TriNordic, HumanSpeed, Specialized, Enervit, CEP, Osprey Pack, Unaas for utstyr, og UBQ, Bjørklund og BakerHansen for hjelpen utenom. Takk også Norseman som lot meg konkurrere som deres ambassadør.

Tusen takk til verdens beste supportere. Jenny gjorde en fantastisk jobb med å ha kontroll på alt samtidig som hun både kjørte, tok bilder og langet ernæring og klær. Jens var utrolig stor hjelp som lokalkjent, habil sykkelbuffétfører og til å pushe meg når vi løp oppover. Dere er grunnen til at jeg kom i mål!

Mens jeg først er i gang så kan jeg si at grunnen til at jeg ikke presterte som jeg ønsket skyldes primært to faktorer. Jeg misliker sterkt når folk kommer med unnskyldninger på hvorfor det ikke gikk som de ønsket, spesielt hvis de skylder på andre enn seg selv. Jeg er kaptein på ”Team Hovda Triatlon-skuta” og må selvsagt sørge for at skuta er i seilbar stand når den skal ut i ruskete vær. For å si det enkelt så var jeg ikke i noen god form når startskuddet gikk, og jeg var fullstendig klar over det på forhånd. Av en eller annen grunn så hadde Dave Scott glemt ut at jeg skulle være med på Swissman og først når jeg fikk den siste treningsplanen 11 dager før Swissman så oppdaget jeg at noe ikke stemte. Da hadde jeg trent for hardt i forkant, og den veldig harde 4 times sykkelturen var spikeren i kista for at jeg skulle være i form til Swissman. I etterkant ser jeg at jeg burde forstått av treningen ble feil, og at jeg hadde for stor tiltro til at jeg var i de beste hender med tanke på treningsprogrammet. Det er selvsagt litt bittert, og jeg var mildt sagt irritert når jeg oppdaget det, men det er nå historie, og jeg kan bare prøve å lære så godt av det som mulig. Det kommer endringer på den fronten for å si det slik.

Hovedgrunnen til at jeg ikke presterte slik jeg ønsket var nok at lungene slo seg vrange. Jeg har aldri opplevd det før, men vil beskrive det som om luftrøret snørte seg litt igjen og lungene ikke leverte så mye oksygen i blodet som de burde. Jeg ble derfor unormalt andpusten ved normale belastninger og fikk mye slim i lungene. Hva det skyldes vet jeg ikke, men antar at det har med kombinasjonen hard belastning og sterk kulde å gjøre. Noen med medisinsk kompetanse på området som tør å gjette? Jeg slet mye med det i dagene etterpå også og ble andpusten av å sette meg opp i sengen. Nå går det heldigvis mye bedre og jeg var ute på en rolig sykkeltur (men med innslag av veldig bratte motbakker) i dag uten at jeg merket noe til det, og jeg ser derfor ingen grunn til å ta turen innom en lege. Hvis noen er gode på lungeproblemer så kom gjerne med en diagnose 🙂

Publisert av

triallan

Jeg er en 31 år gammel triatlonentusiast som prøver å bli så rask som mulig til å svømme, sykle og løpe. Treningen, konkurransene og utstyrsmanien blir godt dokumentert på bloggen min.

20 thoughts on “Swissman Xtreme triathlon – racereport

  1. Gratulerer. Som vanlig grundig og veldig godt skrevet RR. Vet du om hvordan det vil være å få plass til neste år? Ble det gitt noen signaler etc i.fm årets konkurranse? Lykke til med videre trening og konkurranser denne sesongen..

    1. Vi får se hvilke måte de velger plassutvelgelse til neste år, men jeg tipper det er i Norsemanstil med loddtrekning + elite. Lykke til med dine konkurranser i år!

  2. Hei Allan,
    Flott blogg, jeg har lært mye her. Dette har jeg ikke greie på, men det du beskriver høres ut som anstrengelsesutløst pustebesvær og muligens anstrengelsesutløst astma (som er vanlig hos langrennsløpere (kaldt) svømmere (klor) og andre langdistanseidretter). Jeg har det samme, men det kommer bare ved alt for høy aktivitet noen timer ut i et løp, for eksempel på indre kai i Haugesund IM. For meg er dette bare blitt en indikator for å roe litt ned, da dette bare skjer over terskel for min del, jeg kan heller ikke vinne så konsekvensen er liten for meg. Jeg skal ta det opp med legen min ved neste anledning, bare for å sjekke at jeg ikke «ødelegger» noe når det skjer, ellers så kan jeg leve med det, på mitt nivå.
    Du derimot, som proff/elite, bør oppsøke lege/spesialist, få stillt rette diagnosen og få medisiner om det finnes. Konsekvensen er større for deg, og om det finnes enkle løsninger så vil det jo være dumt å ikke prøve å unngå det ved f.eks Norseman, kanskje bare en allergitablett, hva vet jeg.
    Mitt råd, ta det alvorlig som proff/elite, men ikke stress med det. Og lykke til på Norseman, ser deg på ferja, og kanskje på Gaustadblikk på kvelden.

    1. Hei Magnus og takk for svar. Det er mulig det er anstregelseutløst pustebesvær, men intensiteten var ikke spesielt høy sammenlignet med det jeg har hatt tidligere, så jeg tror at det må være noe annet i tillegg som f.eks. lav temperatur.

      Jeg skal ta turen innom spesialister med svært god kompetanse på toppidrettsutøvere, men tviler på at jeg får gjort det før Norseman.

  3. Heisann! Følger innleggene dine fra tid til annen, masse bra lesing og inspirasjon. Satser selv på marathon for tiden, men tenker på IM på sikt. Når det gjelder pustebesvær, så kan det ha noe med høyden å gjøre, vet ikke hvor mye avklimatisering du hadde i forkant? Lykke til videre. Kenneth (SK Vidar)

    1. Hei. Jeg syntes absolutt du bør gå for IM på sikt! Du kan jo teste en halvdistanse først? Det kan ha noe med høyde å gjøre for det var 2438 på det høyeste. Er det spesielt høyt? Avklimatiseringen var nok lik null siden Ascona som starten går fra er på knapp 200 meters høyde og jeg tilbragte ikke mye tid opp i alpene.

  4. Imponerende og gøy lesning Allan. Har et tips til deg når dere kommer til Haugesund. Vi snakkes. 🙂 mvh Svigermor

  5. Hei Allan.
    Var fint at jeg kom over dette innlegget nå.
    Jeg er smått begynt planleggingen av mitt første Xtreme triathlon, nemlig AxTri som går i sommer. Det jeg vurderer, er å gjøre som deg her, å bruke TT-sykkelen min, da den er betydelig lettere en raceren min. Men hvilke endringer gjorde du på din sykkel før dette løpet. Endret du utveksling, eventuelt kjørte du på 11-28/32 etc.? Vil du (med en blind anbefaling) anbefale meg å kjøre med TT I AxTri, da den er ca 1.8kg lettere? Løypen er som kjent to stigninger på ca 16km i 8% med 2x10km småkupert på toppen og ca 10km flatt inn til T2 fra Aurland.

    1. Hei Daniel. Axtri er faktisk den eneste triatlon-konkurransen jeg kjenner til da jeg heller ville valgt racer fremfor TT-sykkel. 1,8 kg er ikke ingenting, men om du ikke sitter like godt oppover eller kjører like bra teknisk nedover så forsvinner vektgevinsten raskt. Om du derimot trives godt både oppover og nedover så er det ingenting i veien med TT-sykkel.

      Når det gjelder utveksling så ville jeg gått for så lett som mulig. Selv kjører jeg 53/39 foran men kunne gjerne tenkt meg 52/36. Bak har jeg 11/28, som er det største som passer min bakskifter. Det finnes som du sier 11/32, om det er ikke alle bakskiftere som passer dette så det må du sjekke før du prøver (for ellers går bakgiret filleveien).

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s