I NRK serien Vinn eller forsvinn kan vi se det som NRK selv beskriver som et ærlig innblikk i den norske idrettshverdagen i overgangen fra barne- til ungdomsidrett, når alvoret setter inn.

Dokumentar-lagerne har mest sannsynlig valgt personer/miljøer med omhu for å gi oss den ønskede effekten så dokumentaren er nok ikke fullstendig representativ for barneidrettsnorge. Likevel så gir dokumentaren et riktig bilde i mange tilfeller, og akkurat det bildet skremmer meg. Barne- og ungdomsidretten trekkes stadig nærmere et «winner takes it all«-ideal der det aller viktigste er å dyrke de beste og skape vinnere. I denne undersøkelsen så kommer det frem av en av fem barn slutter fordi de ikke føler seg gode nok. I tillegg oppgir 57 % at de slutter fordi det er kjedelig, som også kan ha sammenheng med at idretten får for høyt fokus på prestasjon og for lite fokus på å ha det morsomt.

Dette er 12 år gamle Fia som vistnok har så mye talent at hennes meget entusiastiske foreldrene ikke kan godta at hun kun skal stå alpint fra moroskyld. Her er det alt eller ingenting. Vinn eller forsvinn.

Selv gikk jeg på fotball og fikk godt kjenne overgangen fra 7-er fotball til 11-er fotball. Fra å ha to lag (et A-lag og B-lag selvsagt) med kun 8-9 spillere på hvert lag så ble det kun et lag, og det laget skulle naturlig nok toppes. Fra å ha ingen benkesliterplasser fikk vi 5-6, og det ble med en gang en intern kamp om å ikke havne der. Fokuset på resultater ble forhøyet, og når vi var 13-14 år hadde treneren alvorspraten med at enten måtte vi satse eller slutte. Jeg tror at nesten halve laget sluttet og de fleste av oss begynte på volleyball i stedet. Grunnen var at vi syntes det var kjedelig. Kjedelig å bli skjelt ut i garderoben i etterkant. Kjedelig å kjenne på stemningen av skuffelse etter at vi ikke nådde målsetningen i Norway cup. Volleyballmiljøet virket betydelig mer attraktivt der det sosial var i fokus. Vi var seriøse når vi trente og seriøse når vi spilte kamper, men utenom var det mye tøys og moro.

Jeg er den første til å innrømme at det er morsommere å vinne enn å tape, men i en fotballcup med 20 lag så må nødvendigvis 19 av de være «tapere», så det gjelder å ta det hele med fatning. For veldig mange av utøverne er ikke det viktigste å vinne, men å være med venner, ha det morsomt og se på damer. Resultatene kommer ofte langt ned på lista over hva som er viktig.

Min oppfording er spesielt rettet mot foreldre med tigerdrakt. Tenk på hvilke signal det gir at dere står superengasjerte på sidelinjen og blir euforiske når laget ditt vinner eller barnet ditt scorer mål, og tilsvarende skuffet når det går dårlig. Tenk på de mulige konsekvensen når du overtaler treneren til å sette sønnen din, fast på laget til fordel for noen andre. Tenk på hva det gjør med dattera di når du sier at vi ikke bedriver idrett for moroskyld, men for å vinne.

Idrettsglede, mestring og folkehelse er utrolig viktig og det overordnede målet må være å få med flest mulig lengst mulig. Nå tror jeg at toppene, eliten, «vinnerne» kommer som en naturlig konsekvens av økt bredde, men prioriteringen må være klar, bredde er viktigst.

For hva det er verdt så var det en fra volleyballmiljøet som ble landslagsspiller, mens ikke en eneste fra fotballmiljøet ikke en gang klarte å spille seg inn på FKHs reservelag.