Å sove lenge før en konkurranse er sjelden privilegium i trialon, men med en starttid på 09:05 så hadde jeg sjeldent god tid. Jeg våknet en halv time før vekkerklokka ringte og hadde så god tid og matlyst til frokost at jeg måtte stoppe å spise før jeg ønsket. Fire brødskiver fikk være nok, om jeg ikke skulle risikere at frokosten skulle komme i retur på svømmingen. Sammenlignet med tidligere konkurranser var jeg unormalt avslappet og rolig.

Svømmingen

Etter 15 min oppvarming var jeg klar får å svømme. Klar for å starte sesongen. Klar for å komme i gang. Jeg stilte meg litt lenger bak en vanlig i et håp om å unngå kavingen i forkant. Jeg skulle finne min egen flyt og heller bruke energien på å svømme med god teknikk fremfor å sloss om posisjoneringer. Den planen var ikke lett å holde i begynnelsen siden det var mange i vannet og trangt om plassen. Etter 5 minutter var det verste over og nær vendingen, som er halvveis i svømmeløypa, så fant jeg en annen som svømte i HUUB Archimedes og bestemte meg å legge meg bak siden han svømte beint og i ok tempo. Det gikk litt sakte, men det koster mye å svømme forbi uten at gevinsten er så stor. Noen hundre meter fra land så satt jeg inn ”støttet” og valgte å svømme forbi. Opp av vannet på 27:57, som er ca. samme tid som når jeg svømte helt alene uten oppvarming. Etter å kun ha svømt to ganger de siste ukene, og begge gangene var på fredag, så er jeg fornøyd med det. Energimessig ble det en billig svømmig med helt ok tid.

T1

Med 3500 sykler i skiftsonen så sier det seg selv at den må bli lang. I tillegg er det et lite stykke å løpe fra svømmingen til du kommer inn til syklene så 3:40 på T1 er helt ok. Jeg ser mange henger BIB og hjelm på sykkelen, men det taper du tid på i en så lang skiftesone. Legg det heller i den blå posen du henter opp fra syklingen for da kan du ta det på deg hjelm og briller mens du løper til sykkelen din.

Syklingen

Det er alltid deilig å komme i gang med syklingen! Siden vi i klassen M18 – 24 og M24 – 29 startet nest sist så hadde vi nesten 3000 syklister foran oss i løypa. Da var det bare å legge seg til venstre i løypa og starte forbisyklingen. Litt masete og ekstra mye å følge med på men samtidig ganske moro! Jeg følte meg litt som supermann der jeg lå i aeroposisjon med 280 watt på pedalen og fløy forbi hundrevis av syklister på kort tid. Det var kun en som syklet forbi meg, men han tok jeg igjen etter 50 km. Jeg merket at beina manglet noe på ”freshehet” men sykkelformen var bunnsolid. I den ca. 10 km lange stigningen mot Lluc så satt jeg opp giret et lite hakk siden den reduserte luftmotstand (pga lavere fart) gjør at du får mer igjen for wattene i motbakke enn flatt og nedover. Nå er det også slik at å sykle med jevn effekt er gunstig så forskjellen i belastning oppover, flatt og nedover prøver jeg å holde relativt lav. 300 watt syntes jeg var godt nok og jeg følte jeg jobbet bra på samtidig som det var et stykke fra terskel og innfor det jeg syntes var komfortabelt.

Etter toppen, Coll de Sa Bataia, så er det en lang nedsykling til Caimari. Det er en veldig morsom nedsykling, spesielt uten motgående trafikk. Nå var det mange syklister i løypa, og ikke alle (eller rettere sagt de færreste) hadde mine tidsambisjoner og ønske om å sykle skikkelig raskt nedover. I hårnålsvingene så måtte det bremses en del, men mange av svingene var så slake at du kunne ligge i aeroposisjon og trå på hele veien. Akkurat det er ikke like enkelt om de fem som ligger foran deg vurderer kraftig oppbremsing som den beste løsningen. I øyeblikket så er det kjedelig å tape tid på å ta hensyn til de andre, men ingen er tjent med å kollidere og jeg må ta konsekvensene med å ikke kjøre proffklassen.

Vel nede så starter de siste 40 km tilbake til Alcudia. Veien er lagt om i år igjen og med et stykke med til dels dårlig og ruglete asfalt. Likevel var det underholdene å sykle der og jeg følte fortsatt at jeg fløy av gårde i godt tempo. De siste 20 km slapp jeg littt opp på watten (til ca. 260 watt) for å ha gode løpebein når jeg kom inn til T2. 2 timer, 19 min og 3 sek ble sykkeltiden med solid wattpers med 281 watt i snitt.

T2

Jeg viste syklingen var god når jeg løp inn i skiftesonen og kun så et par sykler i våre stativer. Det kunne ikke være mange i min aldersklasse foran meg men det hadde jeg ingen oversikt over eller brydde meg lite om. Skiftingen gikk problemfritt på 2:17 og jeg var klar for å løpe raskt.

Løpingen

I innlegget Ingen nerver før IM 70.3 Mallorca nevnte jeg ingen tidsmål. Det betydde likevel ikke at jeg ikke hadde det. Selv mener jeg at å løpe 21,1 km på 1 t og 20 min er noe jeg bør får til. Det er det jeg har trent for og tidvis vist at er innenfor rekkevidde. Det betyr i midlertidig en hastighet på ca. 16 km/t eller 3:45 min/km. Beina var akkurat så gode som jeg håpet på og jeg startet frisk i et tempo på 3:45 min/km. Dessverre så holdt det bare 2 km før tempoet måtte ned til ca. 4 min/km. Etter en av de tre rundene på 7 km så var det løpet kjørt og jeg måtte virkelig jobbe for å komme meg i mål på en løpetid under 1:30. Jeg har egentlig ingen god unnskyldning. Varmen tok meg og kroppen gikk for halv maskin. Varmeakklimatisering og betydningen av det er jeg godt kjent med. Økt svetterate ved lavere økning i kroppstemperaturen, økt tørstefølelse, redusert saltinnhold i svetten er noen av tiltakene kroppen gjør for å bli bedre i varmen. Jeg viste at ved å komme til Mallorca rett før konkurransen ikke gav kroppen gode muligheter for å tilpasse seg varmen. Med 26 grader i skyggen og en steikende sol så var jeg rett og slett sjanseløs, eller hvertfall følte meg det. En av kroppens beskyttelsesmekanismer er å redusere yteevnen ved en forventning i økt kroppstemperatur, som gjør at du presterer dårligere i varmen selv om kroppstemperaturen er optimal. Jeg følte at kroppen var ”shutting me down” for å hindre overoppheting. Derfor gikk det saktere og saktere før jeg klarte å legge inn det siste støtet 500 meter fra mål. Følelsen av å gå ut i vannet rett etter målgang var nærmest ubeskrivelig deilig. Da hadde kroppen bedt på sine knær etter nedkjøling i over en time og fikk endelig sine bønner hørt. Tid eller plassering hadde jeg ingen peiling på, og ikke brydde jeg meg heller. Nedkjøling og en kald cola var alt som betydde noe! I etterkant kunne jeg se at løpetiden ble 1:27:08 som gav en totalttid på 4:20:06 og 4. Plass i min klasse og nr. 30 totalt. Ikke ble det så viktig i etterkant heller.

Meget tilfreds er riktig begrep for hvordan jeg følte konkurransen gikk totalt sett Svømmingen gikk ganske ok med så lite svømming i forkant. Syklingen gikk faktisk fantastisk bra og jeg syklet kun 3 og 2 min saktere enn verdensstjernene Eneko Llanos og Andreas Raelert. Med tanke på at jeg måtte sykle forbi et par tusen triatleter så tror jeg avstanden kunne vært enda mindre eller kanskje ingenting om forutsetningen hadde vært like. Jeg har faktisk en stund ment at syklingen min ikke er sååå langt fra verdenseliten, men en slik påstand må underbygges med en prestasjon som grunnlag. Nå fikk jeg faktisk vist at syklingen min er ganske sterk og at jeg har tatt syvmilssteg siden jeg først satt meg på en racersykkel i desember 2008. ”Det er ikke noe som heter god sykling og dårlig løping”, er noe jeg alltid har ment fordi at god sykkeltid skyldes for hard sykling som kompenseres med dårlig løping. Dette mener jeg ikke var tilfelle for meg denne gangen. Varmen var jeg rett og slett ikke fysisk klar for. Jeg undervurderte rett og slett hvor varmt Mallorca i mai kunne være og hvilke effekt det skulle gi. Jeg har tross alt vært i ”helvete” før tenkte jeg, som var IM 70.3 Las Vegas i 2012 med 40 grader i skyggen og skifri himmel med en lettere kuppert løypa. Mallorca skulle bli ”piece of cake” i forhold, men slik gikk det altså ikke. 1:27 er ikke ille, men det er bare ikke bra nok. Jeg må ned på 1:20, og selv det er egentlig heller ikke godt nok, men jeg må ta et steg av gangen. De som løp raskest løp på utrolig 1:10 og da må jeg hvertfall klar 1:20. Da må det tas med i beregningen at de startet 1 t og 10 min før meg og derfor hadde 2 grader lavere temperatur hele tiden. De måtte heller ikke kjempe så mye for å få drikke i de overfylte drikkestasjonene eller løpe sikk-sakk mellom andre løpere. Nå er nok ikke den ulempen nok til at jeg kan skrive av 17 min på løpingen av den grunn men det bør telle for noe 😉 Alt i alt meget fornøyd med arrangement, egen innsats og ikke minst den fantastiske supportgjengen. Spesielt takk til min tante Kari som måtte bære på mitt 1,6 kg tunge kamera/linse hele dagen og ta bilder.

Mamma 🙂Bestemor og jeg 🙂