Årets NM i Duathlon var fullført og for oss som kaller oss triatleter så kunne vi glede oss med at det var den mest triatlonaktige duatlon-konkurransen som noen gang har vært arrangert. Værgudene var med oss triatleter og gav oss ustyrtelig vannmengder fra start til mål.

Frister det med en løpetur? 😉

Resultatmessig var det ingenting positivt å hente i min prestasjon. Har ikke peiling på tid eller plassering men jeg hadde virkelig ikke dagen. Jeg har ingen gode unnskyldninger fordi hofta jeg falt på for to dager siden merket jeg så og si ingenting til og jeg hadde ingen uhell eller andre tekniske problemer. Det gikk skikkelig dritt, men det var en ærlig prestasjon og viser akkurat hvor (lite) god form jeg var til å prestere på den distansen og den dagen. På forhånd så hadde jeg heller ikke de store forhåpningene, og jeg kunne godt ha kastet inn håndkle i forkant fordi jeg viste at prestasjonen ikke kom til å være den beste, men samtidig så er det lov å håpe på mirakler og at kroppen over natten skal være skikkelig god.

Løpingen de første 9 km var jeg faktisk helt ok fornøyd med og foruten om en trynings i gresset så holdt jeg nesten følge med Even Chiodera hele veien, noe som var taktikken.

På syklingen så fungerte ikke beina spesielt godt, men det oppleved jeg også forrige NM Duathlon i 2012, så 9 km hard løping er tyngre for sykkelbeina enn lang hard sykling er for løpebeina. Det regnet utstyrtelig hele veien og jeg vil ikke si at jeg syklet som en kjerring fordi det ville vært en fornærmelse for alle damer som sykler. Jeg syklet utrolig passivt og etter fredagens fall på samme føre var selvtilliten for svinger i regnvær lik null. At frembremsen plutselig ikke fungerte hjalp heller ikke. Det er meget pussig fordi den har fungerte bra hele sesongen og fungerte også innsjekkingen, men under syklingen så var bremsekabelen på et vis en cm for lang og da tok de ikke tak på våte karbonfelger. På runde tra av de fem sykkelrundene fikk jeg skjelven, bokstavelig talt, og begynte å bli hypoterm. Ca. 14 grader vil jeg tipp at at lufttemperaturen var så veldig kaldt var det i grunn ikke, men kald ble jeg.

Den siste løpedelen gikk sakte og uten futt, og jeg ble fraløpt av flere jeg absolutt burde holdt bak meg. De slo meg likevel fair and square og jeg hadde definitivt holdt følge om jeg hadde kunnet. I mål kom jeg glad og fornøyd om å være ferdig og veldig ivrig på en varm dusj og kjempegode brownies som de solgt på klubbhuset.

Må alltid smile selv om det butter litt i mot 🙂 Foto: Dag Oliver

Fredrik Skalstad var med på sin første skikkelig konkurranse i triatlonmiljøet og løp kjapt forbi meg på siste løping 🙂 I Ironman 70.3 Haugesund får jeg forhåpentligvis revansje.

Til tross for en svak prestasjon så er jeg glad for at jeg var med. Det er mye god lærdom i å konkurrere uavhengig av resultat og mye god lærdom i å bite tenna sammen og fullføre.  Jeg ønsker alltid å prestere, men resultatmessig betyr konkurransen ingenting for meg, og jeg kommer ikke til å snu alle stener for å finne ut hvorfor jeg ikke presterte. Jeg tar med meg det som kan forbedres og går videre. Jeg er fornøyd med å  ha stilt opp og fornøyd med å ha kommet i mål.

Arrangørene med de frivillige veidirigentene i spissen må få skryt for et godt arrangment og entusiasme. Vi utøvere var svinnheldige for at noen i det hele tatt gadd å stå flere timer i regne for å dirigere trafikken etter beste emne. Bra jobbet! Ellers må Gustav Iden få skryt for en overlegen prestasjon 🙂 Fantastisk moro å se at ungdommene gir oss «gamlinger» juling! Mine to klubbkamerater fra Haugesund Triathlonklubb presterte også veldig bra med 1. og 2. plass i M17-19!