I løpet av mine snart 10 år i arbeidslivet har jeg kun vært sykemeldt en eneste dag, og det pga en matforgiftning. Nå er ikke et lavt sykefravær noe spesielt å skryte over, for sykdom kan ramme den beste. Likevel er jeg svært fornøyd med å ha en så stabilt god helse og alltid kunne stille opp for min arbeidsgiver Statoil.

Før min sjef setter kaffien i halsen og får høyt blodtrykk så må jeg si at ikke er sykemeldt fra min jobb i Statoil og pga akutt bemanningskrise så reiser jeg ut på oljeplattformen min fem dager før min planlagte arbeidsplan.

Det jeg derimot måte sykemelde meg fra var den planlagte restitusjonstesten i morgen, som var den siste av de tre testene. Smertene i hofta etter fallet har gått fra primært å være muskulær ømhet til å bli en stikkende smerte på yttersiden i hofteleddet. Dette var noe jeg syntes var urovekkende siden jeg ikke kjente noe til den før eller under NM i Duathlon men i økende grad på mandag og i dag, og da hadde jeg kun en rolig svømmetur i går. Etter en rolig sykkeltur i dag så måtte jeg ta den bitre avgjørelsen med å levere inn en sykemelding for restitusjonstesten. Jeg ville neppe klart å prestert nært optimalt i testen, og den ville derfor ikke blitt representativ, og jeg kunne ha utført stor skader på det allerede skade vevet. Det var en veldig kjedelig avgjørelse siden jeg ønsket og var motivert til å få utført testen før jeg dro på jobb siden neste ledig tid jeg kan teste på da er i slutten av juni. Å ha en treningsfriperiode før jeg drar på jobb er heller ikke ønskelig siden jeg ikke får trent på langt nær så bra der. Likevel så var det nok en riktig avgjørelse.

I dag var jeg innom min kiropraktor Kristian Gabrielsen hos Klinikk for Alle og sammen med min fysioterapeut Kristian Brynestad så tok de en profesjonell vurdering av skaden. Joda, hofta har utvilsomt fått seg en trøkk og det var tydelig hevelse og irritert/skadd vev. Hvor skadd vevet rundt yttersiden av hofteleddet er var vanskelig å fastslå så det blir videre undersøkelser i morgen, der Cathrine skal bruke ultralyd for å få et bedre bilde av alvorlighetsgraden. I mellomtiden er det treningsforbud og minimal belastning av hofta. I tillegg blir det nedising med 15 min med is, avløst av 1 time uten i et repeterende mønster helt til jeg legger meg.

I etterpåklokskapens lys så burde jeg nok ikke ha vært med på NM i Duathlon, men jeg skal ikke klandre meg selv for avgjørelsen fordi jeg ikke oppfattet smerten på samme måte når jeg sto på startstreken. Smerten var kun muskulær ømhet da, noe som jeg så på som mindre alvolig og med liten risiko for utvikling. Det jeg klandrer meg for er å ikke ha iset ned skaden med en gang jeg kom hjem fra sykkelturen fredag. Det ble vurdert, men det hjelper ikke så lenge det ikke ble iverksatt. Det burde blitt gjort for å begrense skaden, og slik slurv burde jeg være for profesjonell til å gjøre. Den feilen gjør ikke igjen.

Om du er en person som meg (og det er nok de fleste av mine blogglesere) så er det å ikke være i stand til å trene kjedelig, faktisk utrolig kjedelig, og faktisk grensen til deprimerende eller over grensen. Likevel så må det noen ganger gjøres for å bli bra igjen, og det er MYE bedre å ta litt treningsfri med en gang enn veldig lang treningsfri en gang i fremtiden. Dessuten dør jeg nok ikke av litt ekstra hvile selv om jeg fysisk og mentalt stritter imot akkurat den tanken.